Svensken og dansken
Fredrik Strömberg og Felix Kühn Ravn holder deg oppdatert på tegneseriefeltet i Sverige og Danmark.
Stockholms Internasjonale Seriefestival (SiS) er det største svenske møtestedet for de som skaper, publiserer og leser serier.
Festivalen foregår på Kulturhuset i Stockholm og har røtter tilbake til forrige årtusen, det vil si 1999, da Seriebiblioteket debuterte med sitt fanzinmarked der under overoppsyn av daværende biblioteksjef Kristiina Kolehmainen. Siden den gangen har festivalen gått under ulike navn, som Fanzine Heaven (2000–2001) og SPX (Small Press eXpo, 2002–2011), for til slutt å få dagens navn i 2012.
Festivalen har i alle år blitt arrangert av personalet på Seriebiblioteket, Sveriges eneste spesialbibliotek for tegneserier, som befinner seg nettopp på Kulturhuset midt i Stockholm. I dag ledes festivalen av Kristiinas etterfølger Ola Hellsten.
Gjør det selv
Festivalen begynte som et fanzine-event, og den har fortsatt fokus på egenproduserte og selvpubliserte tryksaker. På grunn av utviklingen innen trykkteknologi kan kvaliteten på disse nå være minst like høy som på utgivelser fra etablerte forlag.
I den store salen i tredje etasje var det rundt 100 utstillere, med alt fra mindre forlag og serieutdanninger til helt nye serieskapere som hadde trykket opp sine aller første små verk.
Å vandre rundt her var som å ta pulsen på hvor de svenske seriekulturene er på vei. I Sverige har selvbiografiske og politiske serier, ikke sjelden med feministiske fortegn, lenge vært populære. Slike serier har også dominert bokutgivelsene.
De siste årene har imidlertid serier innen fantasy, skrekk og science fiction blitt stadig mer populære. Sannsynligvis er dette et resultat av at nye generasjoner både leser og publiserer mer serier på nettet, i en serieflora som ikke sjelden spiller på ulike fantastiske sjangre. Et utslag av denne trenden i trykket form er det relativt nystartede serietidsskriftet Portal, som publiserer nettopp svenske fantasy-serier, og utgis av den ideelle foreningen Seriefrämjandet.
Også inspirasjonen fra de japanske seriene er tydelig og går igjen ved mange av bordene. Faktisk langt mer enn det man kan se hos de svenske forlagene, der det i praksis bare er det svenske tegnerkollektivet Nosebleed Studio som publiserer såkalt «svensk manga». Blant utstillerne på SiS er det derimot svært vanlig, og det viser seg at mange publiserer selv på nettet, for så å sette sammen seriene i fanziner til arrangementer som SiS.
En pop up-butikk
I praksis har jeg vært med på festivalen siden starten. Da bestod den av tre bord med serieskapere som for det meste byttet fanziner med hverandre, og det største arrangementet var en slippfest for et nytt nummer av Bild & Bubbla. Jeg kan merke hvordan stemningen har forandret seg på SiS det siste tiåret.
De selvlagde fanzinene er der fortsatt, men SiS har blitt et sted som mange besøker for å kjøpe unike serierelaterte tryksaker som man ofte ikke kan få tak i noe annet sted. For noen handler det om å kjøpe den nyeste fanzinen til serieskapere man allerede kjenner til, men mange ser også ut til å lete etter nye talenter.
Det som tidligere var et relativt lukket arrangement har blitt mer offentlig, og det er tydelig at besøkende er bevisste på at det som selges ofte er unikt. Man ikke vil gå glipp av sjansen til å kjøpe den første fanzinen til en fremtidig fremstående serieskaper.
Fanzinemakerne virker også bevisste på denne trenden. De satser ofte på håndkolorerte omslag, håndsydde rygger, medfølgende klistremerker, risograftrykk og andre detaljer som gjør at trykksakene føles mer eksklusive.
Donaldister og forlagsblomstring
Foruten den store og sprudlende fanzinesalen i tredje etasje, fantes det også et stort rom i første etasje som var fylt med forlag og foreninger.
Blant foreningene fant man Tintin-foreningen Generation T, donaldistenes Nasjonale Ankistforbund i Sverige (kvakk), Fantomet-entusiastene i Lee Falk Memorial Bengali Explorer Club, med flere. Jeg elsker denne delen av festivalen. Den er fylt med virkelige fans som brenner for sin spesialinteresse. I denne seksjonen hadde også Seriearkivet, som jeg er styreleder for, en bordplass der vi presenterte våre nye publikasjoner og tilbød medlemskap.
Forlagsdelen var også inspirerende å besøke. Rundt årtusenskiftet gikk utgivelsen av serier ned i Sverige, særlig i bokform. Forlag la ned utgivelser, brente lagrene sine, og mange så en fremtid der film, TV og spill skulle ta over for tegneseriene.
Siden da har imidlertid bransjen hentet seg inn igjen. Nye forlag har vokst frem og skapt forskjellige nisjer for seg selv. Det var derfor dypt tilfredsstillende å gå rundt på messen og se nye serier fra hele verden, kommersielle og alternative, i en blanding og med en bredde som vi ikke har hatt på svensk på lenge.
Priser til bøker og fanziner
Blant arrangementene på festivalen var utdelingen av prisen Urhunden. Dette er Seriefrämjandets pris, som siden 1989 deles ut til den beste svenske og oversatte serieboken.
Prisen for beste oversatte seriebok gikk til Oppvåkningen (Éveils) av franske Juliette Mancini, fra forlaget Lystring. Dette er en selvbiografisk og utrolig vakker, fargerik bok som tar opp ganske tunge temaer. En verdig vinner.
Prisen for beste svenske seriebok gikk til Mjölk och människor av Matilda Josephsson, fra forlaget Galago. Boken består av en blanding av egne opplevelser og fri fantasi rundt hvordan det er å arbeide i en matvarebutikk. Mjölk och människor var Josephssons debutbok og hun arbeider i skrivende stund på en mer uttalt selvbiografisk bok under et prosjektår på Serieskolen i Malmö.
På Nettverksscenen ble også Seriefrämjandets store fanzinepris delt ut. Denne ble instiftet i 2009 (da undertegnede var styreleder for Seriefrämjandet), for å sørge for at fanzinemakere løftes frem og hylles, noe som er viktig for rekrutteringen i bransjen.
Juryens pris i år gikk til G.F. on the Beach av Stina Lövkvist, med en hederlig omtale til D.I. Diaries av Diana Jakobsson. En spesialpris ble dessuten delt ut til Tillbaka til Nakba 1948 av Salah Abdul-Karim og Amalia Alvarez. Publikumsprisen gikk til Vägen av Pia Sjöholm.
Full fart på scenen(e)
Det var også full fart på fire ulike scener under festivalen. Inne i den store salen med alle fanzinemakerne var Nettverksscenen der mange av dem fikk komme til orde. Jeg var selv på scenen og presenterte tankene bak redesignet av Bild & Bubbla som nylig ble gjennomført (og som jeg nylig skrev om her på Empirix).
Det var også to større scener der forlagenes gjester ble intervjuet. Her var det blant annet forfattersamtaler med internasjonale gjester som Brian Blomerth (USA), Joanne Starer (USA), Sammy Stein (Frankrike), Miguel Vila (Italia) og Sebas Martín (Spania). Selv intervjuet jeg blant annet de utrolig interessante kanadiske serieskaperne Alison McCreesh og Katarina Thorsen – en samtale jeg gjerne hadde fortsatt langt utover de 45 minuttene som ble tildelt oss av festivalen.
Jeg skal innrømme at jeg ikke rakk å se så mange av alle forfattersamtalene og paneldebattene, selv om de virket utrolig interessante. Jeg sprang mellom ulike programpunkter som jeg var ansvarlig for, men også mellom bordplassen til Seriefrämjandet, der blant annet det nye nummeret av Bild & Bubbla debuterte; Serieskolens bord med alle mine elever og den helt ferske Årsboken som vi gir ut gratis hvert år; samt ikke minst bordet til Seriearkivet der vi hadde et titall nye publikasjoner med oss som alle debuterte på SiS.
En del av sceneprogrammet fikk jeg likevel med meg. Mitt absolutte favorittinnslag var en samtale mellom de geniale svenske serieskaperne Joakim Pirinen og Nina Hemmingsson, der de livetegnet mens de snakket om kreativitet, kunst og livet. Utrolig inspirerende å se deres respektive bilder vokse frem på store skjermer samtidig som de førte en lavmælt, men innsiktsfull samtale.
En maktdemonstrasjon
SiS er på dette tidspunktet så etablert som det store møtestedet for Seriesverige at det er så godt som umulig å ikke delta.
Årets utgave var den 27. i rekken, og føltes som en maktdemonstrasjon for svenske serier og for serier i Sverige. Samtidig er SiS den store bransjefesten for alle som arbeider med serier, og følelsen jeg bar med meg på veien hjem igjen var en av varme, kjærlighet og omsorg fra så mange som jeg møtte under festivalhelgen.
Alle foto av Fredrik Strömberg med mindre annet er markert. Hovedfotoet i artikkelen er fra kursdeltakerne fra Serieskolen på sin bordplass, med den splitter nye Årsboken.
