Det er ikke uten grunn at Howard Cruse noen ganger har blitt kalt gudfaren av skeive tegneserier; han var tidlig en stor pådriver for produksjon av tegneserier med og for skeive.
For min del så kom lysten til å lese arbeidet hans via en dokumentarfilm som ble vist på Cinemateket i Oslo i fjor høst. No Straight Lines: The rise of queer comics tar for seg fem amerikanske tegneserieskapere som fra 1970-tallet var en del av et lite motkulturmiljø som selvpubliserte skeive tegneserier. Filmen er vel verdt å notere seg selv om den ikke er tilgjengelig for kjøp eller strømming for øyeblikket.
En pionér innen skeive tegneserier
Da han døde i 2019 hadde Cruse en lang karriere bak seg. Han var redaktør for de første numrene av antologien Gay Comix (senere Gay Comics) som ble utgitt i USA i årene 1980-1998. Han lagde også i mange år stripeserien Wendel, som er et tidlig eksempel på en tegneseriestripe med en homofil mann som hovedkarakter. Cruse har også veiledet og drevet fram andre tegneserietalenter, og noen av dem har oppnådd langt større kommersiell suksess enn ham selv.
På 1990-tallet beveget Cruse seg videre fra stripene han tidligere hadde tegnet, og begynte arbeidet på en tegneserie i boklengde. Resultatet kom i 1995 med Stuck Rubber Baby, en grafisk roman om en ung homofil gutt som vokser opp i en segregert sørstatsby på 1960-tallet. Den skiller seg fra stripeserien Wendel både i lengde og kompleksitet; det er en ambisiøs og gjennomarbeidet utgivelse som prøver å behandle både homofobi og rasisme på en nyansert måte.
Stuck Rubber Baby har overlevd som en slags undergrunnsklassiker, men slo aldri gjennom som en publikumssuksess på det kommersielle markedet Likevel er det tydelig at den fortsatt er aktuell. Denne uken ble den tildelt heritage-prisen på Angoulême-festivalen, en av Europas største tegneseriefestivaler.
Flere av tegneserieskaperne i No Straight Lines uttrykte at Stuck Rubber Babys relativt moderate suksess handlet om timing: Populærkulturen var rett og slett ikke klar for en homofil hovedperson i 1995. Selv om dette sikkert er en rimelig antakelse, så er det også en mulighet for at Stuck Rubber Baby, til tross for alle sine kvaliteter, ikke makter å dra i land noen av de mer komplekse tematikkene den tar opp.
En teknisk imponerende utgivelse
Stuck Rubber Baby er inspirert av Cruses oppvekst i Alabama på 1960-tallet, men historien er fiktiv og lagt til en oppdiktet sørstatsby med borgerrettighetsbevegelsen som bakteppe. Vi blir tatt med til et univers som er voldelig og polarisert, hvor hverdagslivet er preget av rasisme og homofobi. Midt i dette følger vi Toland – en ung, hvit, homofil gutt – som forsøker å finne ut av hvem han er. Han blir sammen med en ung menneskerettighetsaktivist ved navn Ginger, hovedpersonen blir nærmest ufrivillig dratt ut fra sin konservative bakgrunn og inn i et liberalt miljø av aktivister, musikere og andre skeive.
Stuck Rubber Baby er på mange måter en imponerende utgivelse. Boken ble laget på en tid da den grafiske romanen var i sin spede begynnelse, og det bare fantes noen få sammenlignbare publikasjoner på markedet. I tillegg så er boken velkomponert, og de kreative sidekomposisjonene leker med tegneserieformatet. Boken er rik på detaljer både i tegning og tekst, og leseren blir dratt inn i et univers som oppleves realistisk. Kombinasjonen av en retrospektiv fortellerstemme og øyeblikksbilder gir historien dybde, men det hender også at sidene blir så tettpakkede at man mister flyten i lesingen.
Portrett av et lite kjent undergrunnsmiljø
Howard Cruse sa i et intervju i 1995 at han med Stuck Rubber Baby ville bidra til litteraturen om den skeive undergrunnskulturen i sørstatene i tiden før Stonewall-opprøret. Dette var noe han mente manglet i litteraturen for øvrig (selv om han tok høyde for at han kanskje bare ikke hadde hatt råd til å kjøpe bøkene dersom de fantes). Han ville lage et lengre verk inspirert av sine egne opplevelser av å vokse opp som en homofil mann i et segregert og urolig samfunn.
Det er også delene av boken hvor Toland blir tatt med inn i noe som nærmest er en undergrunnsverden, som er de mest interessante. Vi får se nattklubbene som er et fristed der det både er omgang mellom hvite og svarte, hvor menn kan danse med menn og kvinner med kvinner, og hvor det finnes en aksept for likekjønnede par. Det er et livlig miljø med interessante karakterer, og gjennom vennene han får begynner Toland langsomt å akseptere sin egen homofili. Vi får et innblikk i volden som utøves mot disse stedene, både politiraidene og aggresjonen miljøet fra utenforstående. Men historien er også et oppløftende vitnesbyrd om menneskers motstandsdyktighet og livskraft i møte med diskriminering og vold.
Homofobi og rasisme som to sider av samme sak
I Stuck Rubber Baby er homofobi og rasisme tett sammenfiltret. Vold og diskriminering mot både svarte og homofile utøves av de samme institusjonene: politiet, Ku Klux Klan, og den hvite, konservative middelklassen som ikke vil forstyrres av uro og opptøyer.
Det er åpenbart at boken forsøker å behandle både homofobi og rasisme med en viss kompleksitet. Den viser et spekter av fordommer som gir seg utslag i alt fra nedlatende holdninger til grov språkbruk og fysisk vold. Likevel er det noen ganger en tynn grense mellom å vise frem og undersøke holdninger, og å uttrykke eller forsterke dem selv. Det er en grense hvor Stuck Rubber Baby ikke alltid balanserer så godt, særlig når det kommer til rasismen den portretterer.
Ærlig antihelt eller en del av problemet?
Stuck Rubber Baby har blitt hyllet for å være en «ærlig» fortelling om en ung hvit gutt og hans forhold til borgerrettighetsbevegelsen. Det er sant at hovedpersonen er åpen om sin egen manglende forståelse for og engasjement i bevegelsen, og han blir på en måte en antihelt som er selvopptatt til det ekstreme, men som i hvert fall klar over det selv.
Det som likevel er gjennomgående ubehagelig i denne teksten er de rasistiske holdningene til hovedpersonen, som tilsynelatende går under radaren hans. Det tydeligste eksempelet er kanskje at han ikke har noen særlig empati når en svart mann som er nær venn av kjæresten hans blir drept. Senere drar han og et par andre venner til en borgerrettighetsprotest for å se på opptøyene mellom politiet og sivile som om det er underholdning. Dette er ting som hovedkarakteren ikke reflekterer over selv, og som ikke problematiseres videre i teksten. Det blir opp til leseren å eventuelt gjennomskue disse mer subtile formene for dehumanisering. Dette gjør at det er noe som føles uforløst, det er et nivå av refleksjon som mangler i historien om den for alvor skal hjelpe leseren til å forstå konsekvensene av å vokse opp i et så rasistisk samfunn som den portretterer.
En del av elementene som jeg reagerte på i lesningen av Stuck Rubber Baby har blitt utbrodert og utforsket av Kai Linke i boken Good White Queers? Racism and Whiteness in Queer U.S. Comcis. Blant annet kritiserer Linke det han ser på som en tendens til å framstille hvite skeive karakterer som uskyldige når det kommer til å utøve rasisme. Linkes bok kommer med en del tankevekkende poenger, og ligger åpent tilgjengelig for interesserte lesere.
En påkoblet leser
Stuck Rubber Baby er fortsatt en interessant utgivelse. Både fordi den er teknisk god, fordi den var nyskapende da den kom, og fordi den tar med leseren inn i en spesifikk historisk kontekst og et undergrunnsmiljø som er ukjent for mange.
Likevel så er den blant de bøkene som gir mest uttelling dersom man er påkoblet når man leser, og kanskje konfronterer de delene av den som føles ukomfortable eller mangelfulle.
