Kunstens pris

Dyp fortvilelse lyser mot oss på forsiden av Yoshiharu Tsuges En udugelig mann.

Boken har to forsider, og den ene viser hovedpersonen med ansiktet begravet i hendene sine – en scene hentet fra bokens femte kapittel som utmaler hovedpersonen Sukezo Sukegawas livskrise. «Det er ikke rom for kunst i tegneseriebransjen» fastslår Sukezo før han senker hodet. «Jeg skal aldri tegne mer!». Kona hans mener han drar seg selv ned i gjørma.

Tegneserien En udugelig mann (Japansk: Muno no hito, Hino Tawamure) ble opprinnelig serialisert i magasinet Comic Baku i Japan fra 1985 til 1986, før den ble samlet i bokform i 1987 og deretter filmatisert i 1991 av regissør Naoto Takenaka. De siste årene har boken nådd en økende leserskare i vesten, og er oversatt til både engelsk, tysk og fransk – og nå senest til norsk. Det er ikke verst for en tegneserie som i det store og hele har piggene ute. Flere av scenene vekker avsky.

Selvbiografisk fabel

Yoshiharu Tsuge startet karrieren som kommersiell tegneserieskaper i Japan på 1950-tallet, men migrerte videre til avantgarde-tegneserier da han ble oppdaget av magasinet Garo på 1960-tallet. For hovedpersonen i En udugelig mann finnes ikke denne muligheten. Sukezo føler seg fremmedgjort av den japanske tegneserieindustrien og har resignert til retningsløse sysler. En av dem er å selge steiner. Inntekten er så dårlig at han må leve av sin kone, som må jobbe dobbelt for å brødfø familien.

Den selvrefererende humoren er én av mange kvaliteter i boken. Finnes det egentlig noe lavere nede på rangstigen enn en tegneserietegner? Ja – en steinhandler. Steinsamlingen gir likevel stor mening for hovedpersonen; her handler om å finne skjønnhet og mening i det lille og tilsynelatende ubetydelige. Sukezo har et godt blikk for hvilke steiner som merker seg ut og vet å sette gode titler til dem. Effekten blir likevel for subtil til at noen fatter særlig interesse. I 1980-tallets Japan har tradisjonen med å selge ekspressive Suiseki-steiner nærmest forvitret til en utdøende kunstform. Økonomisk er det lite potensiale igjen.

Hovedpersonen har en estetisk sans som hjelper ham i gang med virksomheten, men utover dette mangler han fremdrift. Kunstner eller døgenikt, hva er egentlig forskjellen? Kun ørsmå, subtile detaljer skal vi tro Tsuge.

Litterær manga

En udugelig mann er en del av sjangeren litterær manga, en kunstform Tsuge selv var med å starte i Japan på 1960-tallet. Retningen kjennetegnes av en semidokumentarisk stil, og tillater samtidig innslag fra mange ulike sjangre. En udugelig mann er eksempelvis både en fri tolkning av jeg-romanen (shishōsetsu) og samtidig et stedsportrett av byen Chōfu og elven Tamagawa. Boken er også en tilståelsesroman hvor det som skildres ikke trenger å tolkes bokstavelig. Snarere er det ment å skulle representere en indre sannhet.

Mange av elementene i En udugelig mann er selvbiografiske – inkludert hovedpersonens forsøk på å leve av å reparere og selge brukte kameraer. Depresjonen som skildres i boken virker svært genuin. Dette finnes det en grunn til. Jo mer man vet om serieskaperen, jo mer gripende blir den selvbiografiske fabelen. Dermed kunne man også ønsket seg en mer omfattende biografi over serieskaperen Tsuge inkludert i boken. I den amerikanske utgivelsen fra 2019 har Ryan Holmberg skrevet et essay som gir utfyllende innsikt i serieskaperens liv og virke samt kulturelle innflytelse. Dette er én av tingene som gjør den amerikanske utgivelsen mer verdt å kjøpe enn den norske.

Udugelig typografi

Som vanlig utviser forlaget No Comprendo god smak når det gjelder hva de velger å gi ut. Det norske bokdesignet til En udugelig mann er også flott, med åpne luftige sider. Typografisk halter det dessverre litt.

Formatet på den norske og amerikanske oversettelsen er tilnærmet likt i størrelse A5. Størrelsen på bildene er derimot forskjellig. I den norske utgaven er bildene skalert ned, med rikelig luft rundt rutene. Utseendemessig er dette lekkert, men de små rutene spiser samtidig opp den begrensede plassen til de norske skrifttegnene. Dette resulterer i svært korte linjer med hyppige ordelingsfeil, i tillegg til andre odde merkverdigheter i typografien. På en ellers estetisk utgivelse er slike detaljer unødvendig skjemmende.

Håpefull poesi

Den opprinnelige leseretningen fra høyre mot venstre er beholdt i den norske utgaven. Boken har derfor to forsider. Den egentlige forsiden på boken befinner seg bakerst og viser en far og et barn på vei mot et hellig tempel. Boken bærer med andre ord også i seg håp.

På seriesidene skildres storslåtte omgivelser full av håp. Tsuge tegner tekstur og detaljer som understreker at naturen er vakker. Menneskene er derimot tåpelige. Tsuge fremhever det siste med sterkt karikerte figurer.

I bakgrunnen sees ofte sønnen til ekteparet hvesende etter luft. Effekten er både foruroligende og komisk på samme tid. Barnets astma blir et symbol på det haltende livet familien lever.

Mørk komedie

Selvmedlidenheten til hovedpersonen blir sjelden påtrengende, da serieskaperen jevnlig punkterer handlingen med innslag av bardus og lakonisk humor. Boken er full av perversiteter, slem humor og skjelmske smil som nok vil vekke ulike reaksjoner hos leseren. Enten man ler eller lar seg sjokkere sørger grepet for at teksten brytes godt opp.

Kombinasjonen av tristesse, humor og poesi rimer godt med hvorfor den amerikanske serieskaperen Chris Ware så tydelig har lagt sin elsk på denne tegneserien. På omslaget siteres lovordene hans fra den amerikanske utgaven.

Resepsjonen rundt En udugelig mann har for øvrig vært viktig for gjenoppdagelsen av haiku-poeten Seigetsu INOUE (1822-1877) som vi møter i bokens siste kapittel. Nettopp dette kapittelet, med tittelen Forsvinne, setter hovedpersonens selvsabotasje i et oppløftende lys.

«Tegneserier er tegneserier» slår kona til hovedpersonen fast i det dramatiske femte kapittelet. «De blir aldri kunst».

Yoshiaro Tsuge motbeviser det siste.