Sci-fi bloggen

Iris Nguyên Duy skriver om nye og klassiske science fiction-perler fra hele verden.

Selv om ideen om et matriarkat er eldgammel (tenk bare på amasonene i antikkens Hellas), finnes det svært få eksempler på samfunn der kvinner spiller den dominerende politiske rollen.

Dette har ikke hindret forfattere og kunstnere i å fantasere om at de tradisjonelle kjønnsrollene kan forandre seg.

Ideen om et paradigmeskifte

På slutten av 1970-tallet undersøkte den norske forfatteren Gerd Brantenberg nettopp hva som ville skje om kvinner hadde makten. Romanen Egalias døtre (Pax Forlag,1977) handler om et samfunn der maktforholdet mellom kjønnene er byttet om. I romanen har menn riktignok ikke forsvunnet, men de er gitt den underordnede posisjonen kvinner hadde i Norge på 1970-tallet – og som de fortsatt har i de fleste land i verden.

I den amerikanske romanen Kraften (Press forlag, 2019) forteller Naomi Alderman om en verden hvor kvinnen ble det dominerende kjønn etter å ha utviklet evnen til å sende ut elektrisitet fra hendene sine som en taser. De kan ødelegge elektroniske systemer, og til og med skade og drepe menn. Romanen tar opp maktmisbruk i forbindelse med skiftet av maktbalansen mellom kjønnene.

I denne bloggposten skal vi se på to nordamerikanske postapokalyptiske tegneserier som leker med ideen om en verden uten menn – en idé som altså ikke akkurat er banebrytende, men som likevel er tankevekkende.

Woman World og Y: The Last Man handler begge om samfunn der kvinnene ganske brått har fått både makten og ansvaret for menneskehetens overlevelse.

I begge tegneseriene forsøker forfatterne å svare på spørsmålet «Hvordan er en verden uten menn?» – og på det underliggende spørsmålet: Har menneskeheten (og planeten) bedre odds i et samfunn bestående bare av kvinner?

Fra Y: The Last Man.

Siste mann på jorden

Nesten alt det Brian K. Vaughan (Saga, Paper Girls, Ex Machina) skriver blir en suksess, og Y: The Last Man er intet unntak. Den har blant annet vunnet tre Eisner-priser. Det første av seriens 60 hefter ble utgitt for over 20 år siden, men denne 1440 sider lange tegneserien er stadig like aktuell.

Y: The Last Man tar oss med til en postapokalyptisk verden der kvinnene er tvunget til å forsøke å redde sivilisasjonen fra fullstendig kollaps, etter at en pandemi over natten utryddet 48 prosent av verdens befolkning. Pesten, som forårsaket det som kalles «kjønnsmord» («gendercide») i tegneserien, tok livet av alle hann-pattedyr med Y-kromosom, inkludert sædceller og ufødte barn. Unntaket er den titulære hovedkarakteren – newyorkeren Yorick Brown og apekatten hans Ampersand.

Historien følger Yoricks forsøk på gjenforening med moren, søsteren og kjæresten (som befant seg i Australia sist de hadde kontakt) i en verden i fullt kaos. Han innser fort at han må være forsiktig overfor kvinnene han møter, og aller helst bør unngå å bli sett. Som den siste mannen på jorden er han ettertraktet av både politiske, og åpenbare praktiske, årsaker. Men han har også blitt et mål for dem som mener at verden er mye bedre uten menn. 

Snart reiser Yorick, med en hemmelig agent som livvakt, på tvers av USA og til Australia, Japan og Frankrike for å finne ut hvorfor nettopp han overlevde – og for å finne en måte å redde menneskeheten på.

Fra Y: The Last Man.

Kvinnene har hovedrollen

La meg si det som det er: Yorick er stort sett uinteressant. Han er en naiv og arbeidsløs mann i 20-årene, hvis eneste mål i begynnelsen av tegneserien er å finne kjæresten sin.

De som derimot er interessante, er kvinnene Yorick møter. De kvinnelige hovedkarakterene har mye mer substans enn ham, og fremstår som modne, smarte, profesjonelle og målrettede. Antagonistene er brukt på en klisjeaktig og nesten karikert måte, men samtidig spiller de en vesentlig rolle for spenningen og dramaet i tegneserien – og det fungerer! De andre kvinnene brukes for å illustrere hvordan mennesker håndterer sorgen og savnet over alle som har blitt borte – og viser hvordan de overlever og gjenoppbygger både seg selv og samfunnet i kaoset som mennene etterlot seg.

Tegneserien stiller mange samfunnsrelevante spørsmål, og illustrerer hvordan verden (hovedsakelig USA) ville sett ut etter et globalt «kjønnsmord». Den viser utfordringer og endringer på både kort og lang sikt (bli kvitt ruinene og alle likene (!), gjenopprette transport og matproduksjon). Serien reflekterer også over hva det ville gjort med kvinner å få makt og stillinger de sjelden har hatt tidligere. Ville verden vært fredeligere og mer rettferdig dersom kvinnene styrte?

Fra Y: The Last Man.

Ikke en bedre verden

Jeg liker at svaret Vaughan gir i Y: The Last Man fremstår som ganske realistisk, altså stort sett negativt – i hvert fall i den første fasen av gjenoppbyggingen av samfunnet.

Den kjønnsmessige ubalansen i mange samfunnssektorer blir fremhevet: Menn spilte en sentral rolle i landets infrastruktur, og monopoliserte stillinger som regjeringsmedlemmer, militære, spirituelle/religiøse ledere, landeiere, kommersielle piloter, lastebilsjåfører, skipskapteiner, mekanikere, elektrikere og bygningsarbeidere.

Mange samfunnsmessige skjevheter vedvarer likevel på grunn av rasediskriminering, politikk, ekstremisme, fattigdom og matmangel. Som regel er det fortsatt de sterkeste, de samvittighetsløse, de rikeste og smarteste og best organiserte som blir vinnerne. Gradvis fungerer alt (nesten) som før.

Det overrasker heller ikke at kvinner kan misbruke makt på samme måte som menn, og at de kan være like nådeløse. Kvinnene i serien er i stand til å gjøre det beste og det verste, akkurat som alle andre mennesker.

Fra Woman World.

Enkle streker formidler mye

Woman World bygger på nesten samme prinsipp som Y: The Last Man: En fødselsdefekt har gradvis utryddet alle mennene på jorden. Men seriene går i helt ulike retninger, og kan egentlig ikke sammenlignes hverken i form eller i innhold. Mens Y: The Last Man handler om den siste mannen og hans farefylte og emosjonelle reise gjennom USA og verden, er det kvinnene som står i sentrum i Woman World.

Denne tegneserien fra den kanadiske tegneren og animatøren Aminder Dhaliwal ble opprinnelig publisert som en webcomic på Instagram. Tegneserieforfatteren begynte å tegne den på post-it lapper, og utviklet den ved å lage korte «episoder» (av varierende grad av kvalitet og morsomhet) med vertikale seriestriper som kan leses frittstående.

Tegningene er svært enkle (noen få linjer, minimal bruk av farger), men klarer likevel å formidle mye. Jeg foretrakk papirversjonen av tegneserien over den elektroniske varianten.

Et fredeligere sted

Når fortellingen begynner, består verden utelukkende av kvinner. Innbyggerne i en ny landsby har samlet seg på torget for å stemme over landsbyens navn og flagg, og bestemme seg for de neste trinnene i å gjenoppbygge samfunnet.

Woman World er en komisk, samfunnsrelevant tegneserie som handler om kjærlighet, vennskap og identitet, og livet i et lite felleskap i en postapokalyptisk verden uten menn. Forfatteren behandler hovedtemaet på en lett, avslappet måte: Kvinnene har det bra. Ikke noe stress for leseren, bare lett stoff, stort sett morsomt innhold og noe å kose seg med i fritiden. Ikke ha store forventninger, bare nyt, gjerne i små doser. Det går an å åpne boka på en tilfeldig side og lese et utsnitt – eller du kan lese hele tegneserien fra første til siste side. Valget er ditt.

Tegneserien viser at kvinner er like kompetente som menn i å håndtere hverdagslivet. Vi møter et titalls kvinner i tegneserien, i ulike aldre og med ulike roller i landsbyen (smed, politiker, lege, snekker, kunstner, bestemor, idrettsutøver, osv.). Menn trengs i utgangspunktet ikke, heller ikke når det gjelder å unnfange barn (det er bare å bruke frossen sperma så lenge det finnes, inntil man finner en annen løsning). Det antydes at en verden uten menn kanskje ikke er så ille – og at kvinner i hvert fall klarer seg stort sett fint uten dem. Men det er kanskje å ekstrapolere for mye fra denne lille landsbyen – som egentlig er det eneste referansepunktet vi har – for å forstå denne postapokalyptiske verdenen (storbyen blir nevnt flere ganger).

Fra Women World.

Popkultur som verdensarv

Tegneserien består av små, hverdagslige historier som fokuserer på enkelte av landsbyens kvinner. Dhaliwal omfavner karakterenes fysiske, etniske, seksuelle og kulturelle mangfold. De har hver sin plass i det lille samfunnet, sine meninger og følelser, og sine store og små spørsmål om livet og dets mening.

Jeg liker spesielt godt øyeblikkene mellom bestemoren og barnebarnet hennes. Bestemoren er den eneste i landsbyen som fortsatt husker da menn fortsatt fantes – og hennes svært nysgjerrige barnebarn stiller mange spørsmål. I stedet for å formidle «forfedrenes tyngde og visdom» på en høytidelig måte, kommer hun for det meste med mer eller mindre korte og fornuftige svar basert på egen erfaring og referanser til 90-tallets popkultur. Scenene der de yngre kvinnene støter på fortidens relikvier – som de ikke aner hva er eller hva representerer – er også nydelige og til tider svært morsomme.

Atmosfæren i denne tegneserien er mye roligere – rett og slett mindre dramatisk – enn i Y: The Last Man. I Woman World fikk kvinnene gradvis venne seg til at mennene forsvant, og fortellingen starter flere tiår senere, etter en rekke katastrofer som ødela verden slik vi kjenner den. Det ser også ut som om mye av teknologien har forsvunnet (tegneserieforfatteren er ikke særlig tydelig på det). Kvinnene bruker hverken datamaskiner eller mobiltelefoner. De kommuniserer via brev. Strøm, DVD-spillere og kameraer finnes fortsatt, men de brukes hovedsakelig for å oppleve noe i fellesskap.

Fraværet knuger

Det er ikke noe stort drama i Woman World (bortsett fra risikoen for menneskehetens utryddelse som ljomer i bakgrunnen). Men det som slo meg da jeg leste tegneserien, var at kvinneverdenen også føles litt tom og melankolsk uten menn, selv om kvinnene i tegneserien ikke ofte snakker om fraværet eller sier rett ut at de savner dem. Nostalgi og lengsel er ganske følbare, formidlet gjennom små, indirekte referanser til menn i form av statuer, skyformasjoner, dildoer og andre gjenstander.

Tegneserien inneholder også noen tankevekkende øyeblikk, særlig når forfatteren antyder at visse spørsmål ikke har samme betydning når menn ikke lenger finnes:

Nesten hele tegneserien kan leses gratis på Webtoon, men der mangler blant annet en del av innledningen og konklusjonen man finner i den trykte versjonen.

*

Dette ble ikke en tekst hverken om superheltinner eller om kvinner som hverdagshelter, men om det å være menneske, om å bevare vår menneskelighet og fortsette «livets kamp», mot all odds, når katastrofen inntreffer. Og å bevare håpet.

Om vi prøver å svare på spørsmålet «Er verden bedre uten menn?», er mitt inntrykk etter å ha lest disse tegneseriene at kvinner fint kan klare seg uten menn, men at livet da blir mindre morsomt og begivenhetsrikt. Jeg lar dere fundere videre på det.   

Iris Nguyên Duy
Falt i tegneseriegryta som barn i Frankrike, og har ennå ikke klart å krabbe ut. Leser alle sjangre, i alle formater, fra alle verdens hjørner. Jusprofessor på dagtid.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.