Enden er nær!

Snart er det slutt på 2022 og det er tid for å reflektere over det positive og det negative fra året som har gått.

Nyttårsforsett handler om å bli et bedre menneske – både i egne øyne, for andre og for planeten. I denne bloggposten har jeg lyst til å presentere tre tankevekkende sci-fi tegneserier.

Debatten om innvandring og miljøvern har blusset opp oftere og oftere i tegneserieform de siste årene, i takt med uroen som preger verden (se f.eks. bloggpost nr. 3 om tegneserien The End). Tegneseriene Laguardia, The seeds og Milliarder av speil treffer smertepunktene i debatten. De er svært forskjellige, men har til felles sterke politiske budskap som kan oppsummeres i de følgende «nyttårsforsettene»:

Nyttårsforsett nr. 1: Vis gjestfrihet og aksepter mangfold

I LaGuardia befinner vi oss i en fremtid der utenomjordiske vesener regelmessig etablerer seg på jorden. Dermed har de blitt en ny kategori innvandrere som myndighetene må forholde seg til.

Verden er i endring – og det er også hovedkarakteren, Future Nwafor Chukwuebuka, en høygravid nigeriansk-amerikansk lege. Hun er på vei til bestemoren i New York, en advokat som engasjerer seg i innvandrings- og asylsaker. Future selv har flyktet fra Lagos uten å si noe til kjæresten Citizen Nwabara. I håndbagasjen smugler hun med seg et utenomjordisk, plantelignende, men selvbevisst vesen med det symbolske navnet «Letme Live». Romvesenet blir ikke oppdaget, men hindringene de møter er mange, fra sikkerhetskontrollen på flyplassen til byen og på «humans only»-sykehuset Future havner på senere i boka. Overalt blir Future og hennes kompanjonger møtt med fordommer og rasisme.

Sammen med Lagos’ flyplass i Nigeria, er LaGuardia i New York en av ti flyplasser i verden som tillater intergalaktiske reiser. Kaoset på LaGuardia er ganske likt det vi opplever på de travleste internasjonale flyplasser (for ikke å si i Men in Black-filmene). Men innvandringsproblemene som tas opp i tegneserien, og båndene som knytter romvesenet og hovedpersonene sammen, ligner mer på de vi møter i filmen District 9 – heldigvis uten en leir for utenomjordiske asylsøkere og med (litt) mer humor.

Med LaGuardia, hvis undertittel er «En veldig moderne fortelling om innvandring», leverer Nnedi Okorafor (også kjent for Black Panther: Long live the King og Shuri-serien) en ikke særlig nyansert, men allikevel tiltrengt kritikk av streng innvandringspolitikk, utestenging og diskriminering, i form av en kort, fargerik og engasjert grafisk roman.

Problemene de utenomjordiske og de afrikanske innvandrerne opplever i tegneserien er dessverre svært like de som mange mennesker opplever i dag. I tillegg er tegneserien også en åpen kritikk av det som ble opplevd av titusenvis av individer i perioden 2017-2020 på grunn av president Trumps «travel ban»; innføringen av et reiseforbud mot bl.a. individer med romvesen-DNA står sentralt i boka (Donald Trumps mur mellom USA og Mexico inspirerte forresten også Sagas forfatter, Brian K. Vaughan, i den digitale tegneserien, Barrier).

Det er lett å forstå hvorfor LaGuardia vant 2020 Eisner Award for Best Graphic Album – Reprint og 2020 Hugo Award for best graphic story: Tegneserien får oss til å reflektere over vårt forhold til både det fremmede og de fremmede.

Nyttårsforsett nr. 2: Bruk mindre skjerm og vær kildekritisk

Mens LaGuardia er en skarp kritikk av USAs innvandringspolitikk, er The Seeds et ekko av miljø- og samfunnskrisen som preger verden i dag.

Mer presist er The Seeds et gåtefullt øko- og teknodrama om etisk journalisme og miljøkrisen, delvis utgitt mellom 2018 og 2020, rett før koronapandemien inntraff. Satt i en dystopisk nær fremtid handler tegneserien om et letargisk samfunn besatt av teknologi i en verden på vei mot sin egen ende. Biene dør, flommene kommer og selv romvesenene forlater jorda.

En mur deler samfunnet i to soner: På den ene siden har vi en døende moderne sivilisasjon hektet på teknologi, klikkagn-artikler og sosiale medier. På den andre har vi motstandere av alt det teknologiske, altså nyludditter, som prøver å følge sin egen drøm i et ørkenland. Vannmangel, sur snø og giftig nedbør utgjør den nye hverdagen på begge sider av veggen. Klimakrisen er irreversibel. Verden kollapser.

Fortellingen følger to hovedpersoner parallelt: klikkagn-journalisten Astra, og den unge, funksjonshemmede Lola. Når Astra oppdager at Lolas kjæreste, Race, er et romvesen, følger hun dem til den andre siden av muren. Der avdekker hun at Race og kollegaene hans jobber med å høste de siste frøene på døende planeter. At de er her, betyr at enden er nær. Hennes etiske reise som journalist er den røde tråden i tegneserien, og den gir oss et visst håp i en ellers dyster nær fremtid.

Tegneserien er delt i fire akter. Det ville sannsynligvis ha hjulpet å tilføye en akt til, eller å utvikle noen aspekter av fortellingen mer. Det er kanskje fordi det uutnyttede potensialet er stort, at man er litt skuffet når man lukker boka. Samtidig er tankene i gang, og Ajas kunst er virkelig fengende.

Nyttårsforsett nr. 3: Ta vare på planeten før det er for sent

I Milliarder av speil har klimaendringene og det biologiske forfallet fått stor innvirkning på dagliglivet. Man må bruke strøm og vann sparsomt. Insekter har blitt vanlig kosthold. Nesten alle ville dyr har blitt utryddet og de siste holdes i live i zoologiske oppbevaringssentre. Menneskeheten forsøker å beholde troen på fremtiden og jakter på beboelige planeter. Fem år etter å ha sendt en million små speil i verdensrommet for å lage et gigantisk teleskop, oppdages det som kan være en bebodd planet 45 lysår unna. Er det virkelig liv på denne planeten? Er beboerne fiendtlige? Bør vi likevel forsøke å ta kontakt med dem – eller tvert imot skjule vår eksistens?

Atmosfæren i tegneserien minner meg litt om den som preger Lars von Triers film Melancholia. Her er òg verdens ende nær: Det er bare fem år igjen til verdens undergang. Det som gjenstår er å velge hvordan man vil opptre i en slik fortapt verden, og hvilke håp og forventninger man ønsker å gi til sine barn: Er det bedre å forholde seg helt passive og akseptere sin skjebne? Eller bør man håpe og handle? Hva kan redde oss: tro eller vitenskap? Er det bedre å være pessimistisk, realistisk eller optimistisk og idealistisk?

I likhet med teknothrilleren Jean Melvilles profil har Robin Cousin lagt fortellingen til en såpass realistisk nær fremtid at alt virker både kjent og urovekkende. Man har absolutt ikke lyst til å oppleve det som skjer i tegneserien – og vi er dessverre ikke langt unna.

Det som er interessant er at han lykkes med å gi en stemme til ulike deler av samfunnet (vitenskapsmenn, bloggere, varslere, aktivister, sektledere og -medlemmer, barn, osv.) og til å fremstille deres perspektiv og synspunkter uten fordommer. Han viser hvordan klimakrisen påvirker livene og følelsene våre, og han evner å skape figurer som ikke er klisjeer. De tviler, de sliter med å håndtere følelsene sine, de er sårbare og de gjør feil – og det hender at de ombestemmer seg.

Robin Cousin gav meg bedre innsikt i kollapsologien, altså forskningen på sivilisasjoners kollaps, som blant annet forsøker å gjøre rede for hva vi opplever med dagens klimakrise.

I denne tankevekkende tegneserien oppmuntrer forfatteren oss til ikke å miste håpet, og til å handle før det er for sent. Situasjonen er akutt. Vi må virkelig ta grep og ta vare på planeten vår – nå. Jorda er den eneste planeten vi har, og vil det egentlig hjelpe noe særlig å oppdage en annen beboelig planet flere lysår unna?

Tegneserier redder verden

Visuelt sett kunne ikke disse tre tegneseriene vært mer forskjellige: LaGuardia er svært fargerik med sin dypt rotfestede afrikanske stemning; The Seeds setter en dyster tone med store flater i svart, hvitt og grågrønt og en klinisk oppdeling av historien i ni ruter på nesten hver side. Milliarder av speil er minimalistisk i tegning og farge – kun det vesentligste er bevart for å fremme budskapet. Tegneseriene har også svært ulikt tempo og struktur. Den første er action-fylt og går rett på sak, den andre er mer kryptisk og nesten kontemplativ. Den tredje skiller seg ved sin mangfoldighet av stemmer og sin godt balanserte spenningsfortelling.

Tematisk sett har likevel alle de tre bøkene et sterkt (om litt forenklet og overdrevet) politisk budskap som vil få oss til å reflektere over vårt forhold til «de andre», enten menneskelige eller utenomjordiske, og til naturen og klimakrisen.

Hverken Okorafor, Nocenti eller Cousin behandler disse temaene på en særlig subtil måte. Men det er ikke poenget. Tvert imot er målet deres å vekke leseren fra apatien. Tegneseriene er ekstrapolasjoner, de både kritiserer nåtiden og viser oss hvordan en mulig fremtid kan bli. Det er tydelig at de vil inspirere til handling, ikke til avmakt.

Det finnes mange andre engasjerte tegneserier, for enhver alder og smak, for store og små. Fantasy-tegneserien Embla ble utgitt i Norge i fjor. Samme år fikk faktategneserien Le monde sans fin, miracle énergétique et dérive climatique (Jean-Marc Jancovici, Christophe Blain, Dargaud, 2021) mye oppmerksomhet i Frankrike. Poesi kan også bidra til å fremme et politisk eller etisk budskap (se f.eks. Nick Hayes, The Rime of the Modern Mariner). På fantasy / sci-fi-fronten kan det se ut som den nye amerikanske tegneserien Shifting Earth også retter blikket mot klimakrisen.

Alle disse tegneseriene utfordrer oss til å bli bedre mennesker (vesener), til å møte de som ikke er som oss med respekt, nysgjerrighet og gjestfrihet, ikke med frykt og aggresjon. De utfordrer oss til å beskytte planeten vår mot våre egne handlinger og tabber.

Fordi, til syvende og sist (og inntil det motsatte er bevist), er det mennesket som ødelegger jordkloden, ikke utenomjordiske vesener.

Takk for året som var og de beste ønsker for det nye!