I sin egen verden

Norske tegneserier er stort sett ganske jordnære. De kommersielle humorseriene, de historisk baserte seriene, de pedagogisk orienterte seriene og de mer personlige, kunstneriske seriene beskriver alle varianter av virkeligheten som vil være gjenkjennelige for de fleste. Selv de seriene som foregår i fiktive eventyrland, forholder seg til troper og plott på en slik måte at de oppleves familiære. Seriene til Thomas Falla Eriksen er blant de få som forsøker å etablere sin helt egen verden.

Sammen med forløperne Squidologi (2018) og Hexagon (2019) – samt «spinoff»-boken Al Khemet (2019) – utgjør Eriksens Enki et verk som mangler sidestykke her til lands: en over 600 sider lang fabel tuftet på like deler religion, metafysikk, vitenskap og fri fantasi. Og den kan leses som poesi, science fiction eller et rent formmessig eksperiment, alt etter som.

De tre bøkene i hovedtrilogien følger en sorthåret jente og en blekksprutlignende alien på reise gjennom et utall forskjellige verdener og minst like mange fysiske transformasjoner. Det eneste konstante som finnes, synes Eriksen å si, er forandring. Hele veien pepres fortellingen med symboler som muligens peker mot noe okkult.

Det er et imponerende stykke arbeid. Det er også smått utmattende lesning.

Gjelden til Moebius

Både visuelt og idémessig står Thomas Falla Eriksen i åpenbar gjeld til Jean «Moebius» Giraud. Mange av de viktigste motivene i trilogien – pyramidene, krystallene, energiutvekslingene, den obskure teknologien, de interplanetariske reisene – lar seg enkelt spore til første del av den franske mesterens Edenas hager fra 1983. Også måten Eriksen tegner landskaper og skraverer på kan godt ha sitt opphav her.

---

---

Heldigvis har han mye eget å tilføre. Når han tidlig i Squidologi viser en transformasjonsprosess ved å gå fra tegninger til gradvis mer abstrakte symboler og tilbake til tegninger igjen, er han for eksempel inne på noe genuint originalt. Fargebruk og sidelayout er dessuten forbilledlig. De tre bøkene er fulle av slående vakre oppslag.

Trilogiens første tekstboble kommer et stykke ute i Enki. Inntil da er historien blitt fortalt kun ved hjelp av bilder. At handlingen hele tiden er lett å følge – til tross for at vi altså befinner oss i en virkelighet hvor alle kjente fysiske lover hvert øyeblikk kan bli snudd på hodet – sier sitt om Eriksens kontroll over mediet.

Men når figurene omsider begynner å snakke, uttrykker de seg nesten skuffende hverdagslig. «Hvordan går det?» sier den fargeløse blekkspruthalvguden som enten kommer fra en annen planet eller en annen dimensjon. «Jeg håperikke turen var alt for ubehagelig.»

Kanskje er det humor fra Eriksens side, et forsøk på å ta brodden av alt det høytsvevende og storslåtte vi så langt har vært gjennom. Dessverre er han langt fra en like elegant dialogforfatter som tegner. Og all eksposisjonen er det garantert ingen som vil bli klokere av.

Hva var det jeg nettopp leste?

Med Enki må likevel historien sies å bli rundet av på tilfredsstillende vis. Riktig nok er det ikke så lett å skjønne akkurat hva som skjer, men det virker i hvert fall som om mange av de utallige løse og viltvoksende trådene blir samlet til slutt.

Akkurat hva man får ut av å lese alt sammen, er et helt annet og helt individuelt spørsmål. Undertegnede reagerer omtrent som han gjør i møte med klassisk progrock: Jeg forstår at det er rasende dyktig gjort og lar meg imponere av den rene, skjære mengden med arbeid som er lagt ned i prosjektet, men det gir meg til syvende og sist veldig lite. Etter over 600 sider opplever jeg fremdeles Thomas Falla Eriksens idéverden som vanskelig å identifisere seg med og mer eller mindre umulig å trenge gjennom.

Jeg skal vokte meg for å bruke ord som rett eller galt, bra eller dårlig. Dette er nok heller et tilfelle av at noen liker Emerson, Lake & Palmer og noen liker Ramones.