Eon har gjort det bemerkelsesverdig bra til å være en såpass snål tegneserie.

Dét kan nok dels forklares med at den dukket opp på akkurat riktig tidspunkt. I 1998 hadde Pondus og Nemi vist at også norske serier kunne selge i bøtter og spann – noe som inntil da kun hadde vært tilfelle med enkelte juleserier – og i sin søken etter den neste Frode Øverli eller Lise Myhre var storforlagene plutselig mer enn villige til satse på det nye og ukjente.

Anmeldelse

EonEon – 20 år på ramme alvor

Lars Lauvik

Egmont

Dermed kunne Lars Lauvik – som var et helt ubeskrevet blad inntil han i 1996 vant Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse med Eon-forløperen Wildlife – oppnå på rekordtid slikt andre serieskapere hadde slitt i årevis uten å komme i nærheten av. Eon debuterte som gjestestripe i Dagbladet i 1998, fikk fast plass i Pondus-bladet i 2000, ble samlet i bokform første gang i 2005 og kom ut som eget blad fra 2009.

Mellom motpoler

Men Eons bråsuksess sier også sitt om en serie som var ulik alle andre på denne tiden.

Da regner vi vel å merke ikke med Bloom County. At Lauvik var mer enn litt inspirert av Berke Breatheds moderne stripeklassiker – både hva angår tegnestil, figurgalleri og generell virkelighetsoppfatning – er såpass åpenbart at han selv har harselert med det flere ganger.

Her hjemme, hvor Bloom County (Opus i norsk oversettelse) aldri slo bredt an, var Eon uansett noe for seg selv.

Kanskje kan man si at den landet midt mellom serie-Norges to motpoler på andre halvdel av 90-tallet: Eon hadde det kortfattede, disiplinkrevende vitsestripeformatet til felles med de kommersielle storkanonene og sin nærmest villede rarhet til felles med mange av seriene som ble gitt ut på alternativforlagene Jippi og No Comprendo.

Så er da også Eon på sitt beste når tradisjonelt håndtverk og elleville innfall sammen går opp i en høyere enhet.

Eon

Form vs. innhold

Helt siden den aller første stripen har seriens setting vært en surrealistisk verden hvor den naive maurslukeren Tetra er omdreiningspunktet og alt fra romvesener og norske politikere til serietegneren selv når som helst kan poppe opp.

Dette løse utgangspunktet bruker Lauvik noen ganger til å kommentere fenomener i samtiden og noen ganger til å la fantasien løpe løpsk. Morsomst blir det gjerne når han gjør slikt som ville ha vært mer eller mindre umulig innenfor rammene til mer konvensjonelle stripeserier.

Eon
Eon harsellerer med Lise Myhres Nemi. Fra boken.

Blant høydepunktene i denne nye samlingen er en sekvens hvor Tetra får besøk av en litt usikker Mannen med ljåen under opplæring – «Heisann! Beklager så mye, men det har seg altså slik at du er… vel, død.» – og en annen hvor Lauvik skriver om Juleevangeliet etter eget, respektløst forgodtbefinnende.

Enten man regner disse innslagene som høyverdig satire eller uforpliktende tullball, kan ingen nekte for at de vitner om betydelig fortellermessig overskudd.

De tilbakevendende sammenstøtene mellom Lauvik og redaktør Tormod Løkling, lukter derimot av den typen metagrep serieskapere tyr til når deadlinespøkelset truer og inspirasjonen svikter.

Litt synd er det at det i boken ikke er funnet plass til noen av de undrende, smått melankolske spesialhistoriene Lauvik noen ganger har begunstiget juleheftene sine med. De er og blir en undervurdert side av virksomheten hans.

Eon
Lars Lauviks selvportrett. Fra boken.

En jubileumsbok som ikke er en jubileumsbok

Tittelen 20 år på ramme alvor antyder at dette er ment som en jubileumsbok. Utstyrs- og innholdsmessig er det likevel lite som tilsier det.

Riktig nok får vi en forholdsvis grundig gjennomgang av Eonshistorie, ført i pennen på sedvanlig selvironisk vis av Lauvik selv, men boken er laget etter samme mal som resten av Egmonts nye humorseriesamlinger – 120 sider og myke permer, forord og diverse bonusstoff – og serieutvalget er plukket fra de siste seks årene snarere enn fra alle 20. Med en annen tittel kunne 20 år på ramme alvor med andre ord ha vært gitt ut enten årstallet var rundt eller ikke.

Eon
Utviklingen av seriens hovedfigur, Tetra.

Kanskje har den smålåtne feiringen sammenheng med at Lars Lauvik ikke lenger virker å satse som serieskaper.

Eon-bladet gikk inn allerede i 2012 og siden har Lauvik stort sett laget noen sider til Pondus og juleheftene. Kan hende var det deadlinespøkelset som ikke lenger lot seg overvinne eller kan hende var det bransjerealitene som ble for harde. Men serien som tok av så brått for 20 år siden, later i hvert fall til å være inne i en stille, langtrukken dødsprosess.

Det er i tilfelle synd. Tegneserie-Norge vil bli en god del kjedeligere uten Eon.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.