Anmeldelse
Er jeg snerpet? – Det beste fra Alle kvinners blad 1938.
Jenny Jordahl
Gyldendal, 2022
For noen uker siden var jeg på middag hos min tante på Bøler. Vi snakket mye om familien, spesielt farmor. Tante fant frem et gammelt fotoalbum fra farmors ungdomsår på 40-tallet, fullt av bilder jeg aldri har sett før.
En gutt som het Øyvind hadde farmor tatt flere bilder av – kan det ha vært en ungdomskjæreste? Det var også bilder av farmors bestevenninne Liv, som farmor hadde gitt kallenavnet «Madonna». Et nesten høytidelig bilde, men Liv Madonna ser da også ganske lur ut; «Hun var en skikkelig Kirsten Giftekniv», kunne min tante fortelle.
I møte med alle disse bildene og menneskene som jeg tidligere ikke har hatt kjennskap til blir det klart for meg hvor lite jeg vet om farmor, selv om hun var en sentral figur i min oppvekst. Det er pussig hvordan noe kan være så kjent og ukjent på samme tid – jeg kjenner jo farmor, men ikke den siden av henne som albumet viser. Og nå kan jeg ikke lenger spørre.
Noen dager før middagen hadde jeg begynt å lese Jenny Jordahls nyeste utgivelse Er jeg snerpet?, en tegneseriebok som sirkler rundt en årgang av magasinet Alle kvinners blad. Jordal har med iver omhyggelig pløyd seg gjennom samtlige utgaver kvinnemagasinet fra 1938. Hva opptok norske kvinner for 85 år siden?
Vekker historien til live
Å gjøre historisk materiale levende er karakteristisk for Jordahl, som kanskje er mest kjent for sitt kvinnehistoriske samarbeid med forfatter Marta Breen. Dette har resultert i bøkene Kvinner i kamp, 60 damer du skulle ha møtt, Jeg trodde klitoris var en selskapsdans og Patriarkatet faller. Er jeg snerpet? skriver seg inn i dette feministiske prosjektet, men i motsetning til de overnevnte titlene som i hovedsak opererer på makroplan, er det her individuelle fortellinger fra ordinære mennesker som står i sentrum; det hverdagslige.
Med sin særegent lekne strek vekker Jordahl kvinnene og mennene som i sin tid leste og bidro til Alle kvinners blad til live. Er jeg snerpet? består av et utvalg fragmenter fra bladet, ispedd forfatterens egne illustrasjoner og kommentarer.
En artikkel med overskriften «Hvilken rolle spiller kontordamens utseende for chefen?», hvor Alle kvinner har intervjuet en sjef, er kløktig komplimentert av Jordahls tegninger. Sjefens svar blir her i sann Jordahl-ånd tolket så bokstavelig at det er umulig å ikke trekke på smilebåndene.
Estetisk er Jordahl tro mot eget uttrykk. Tegningene er minimalistiske, men uttrykksfulle. Hovedvekten er lagt på å illustrere karakterenes personlighet og følelser, ikke utseende. At de fremstår som noe generiske gjør dem på sitt vis også mer allmenne. Det gir en opplevelse av at Jordahl her ikke bare vil si noe om Alle kvinners lesere anno 1938; like mye sikter hun på å løfte noe allmennmenneskelig.
Kjent og ukjent
Nesten hundre år skiller kvinnene i Alle kvinners blad og Jordahl. Like fullt har forfatteren klart å grave frem mange historier som like gjerne kunne utspilt seg i dag som i 1938. Et av bokens kapitler er viet til «Flirt og singelliv». Her finner vi en rekke leserinnlegg som omhandler det morsomste og mest jævlige i verden – dating.
Blant annet tar Jordahl for seg en spalte hvor en rekke ungkarer har blitt spurt om hva de ser etter i en kvinne. «Deja vu!» tenker jeg. Disse spaltene kjenner jeg godt igjen fra min egen ungdomstids Topp-blader, hvorfra en sak om to gutter som kommenterte hva jenter burde ha på seg på stranda har brent seg fast i minnet mitt.
Selv ikke i vår post-#metooverden ser denne sjangeren ut til å ha endret seg nevneverdig; en rask tur innom nettsiden til Kvinner og klær gir meg følgende overskrifter: «Datingeksperten avslører den vanligste fellen: – Dette går ikke hvis du skal finne «the one»» og «Dette savner menn på soverommet». Ok, så er kanskje rådene og spørsmålene noe endret, men det journalistiske målet, å finne ut hva som skal til for å få en partner, er det samme.
Under lesingen av mennenes svar til Alle kvinner tar jeg meg selv i å kjenne på en dobbelthet – dette føles både helt forhistorisk og kontemporært på en og samme tid. En av dem sier han ønsker seg en «sportskamerat», mens en annen uttaler at hun må ha godt humør og sjarme, men at han ikke kan tåle unge damers sjargong: «Som om vi ikke gjennemskuer dem og vilde foretrekke dem enkle, slik de virkelig er». Jordahl har klart å gjøre et utvalg fra bladene som vekker den paradoksale fornemmelsen av å lese om fortid og samtid parallelt. Slik vekker boken den poetiske erkjennelsen at vi mennesker, teknologisk utvikling og historiens gang til tross, forblir relativt uendret: Vi tenker og oppfører oss likt på tvers av generasjoner.
Begeistrende brobygging
Jordahls balansegang mellom historie og vår egen tid er på alle måter bokens fremste styrke. Forfatteren tar leseren med ned i kaninhullet og til den alternative virkeligheten i 1938, og det gir mersmak: jeg får selv lyst til å lese mer Alle kvinners blad. Ikke fordi selve innholdet i bladet er så interessant, man finner jo tilsvarende journalistikk i dagens utgivelser også. Det er snarere nettopp denne generasjonsportalen, åpnet av Jordahl, som tiltrekker meg. At jeg føler meg så nær disse kvinnene som for lengst er døde.
Er jeg snerpet? vekker samme følelse i meg som farmors fotoalbum. For meg har jo farmor alltid vært en gammel dame (hun er 67 år eldre enn meg), men i fotoalbumet møtte jeg en annen farmor; tenåringen Reidun som sladret og var forelsket, en versjon av farmor som ligner mer på meg selv enn den eldre omsorgskvinnen jeg husker. Det er noe umåtelig vakkert i gjenstander og historier som klarer å bygge slike broer på tvers av generasjoner. For en historienerd er det fascinerende og tiltrekkende ulikt noe annet. Jordahls bok er mesterlig i sin brobygging. Resultatet er en begeistrende leseropplevelse.