
Anmeldelse
Al Khemet
Thomas Falla Eriksen
Jippi, 2019
Den ordløse fortellingen Al Khemet åpner med en dedikasjon til sci-fi-legendene H.R Giger, Moebius og Alejandro Jodorowsky og okkultisten Jordan Maxwell, og avslutter på baksiden med en kort tekst som plasserer prosjektet i grenseland mellom tegneserier og billedkunst.
Forfatterens ambisjonsnivå er med denne utgivelsen svært høyt, og antyder hvilket kunstnerisk selskap han ønsker at verket skal fortolkes innenfor; et altomsluttende, surrealistisk og assosiativt univers. Har han klart å få dette til?

Et konseptuelt univers
Tittelen har to historiske referanser. Den første referer til «kemet» (det sorte land), som de gamle egyptere kalte landet sitt. Ifølge pressemeldingen anvendte Falla Eriksen denne referansen som et formmessig grep for arbeidet som er utført i svart blekk. Den andre referansen er at ordet alkymi har sin opprinnelse i sammensetningen «al khemet».
Landskapene er til tider intenst kondensert, og er absolutt en styrke hos Falla Eriksen.
Falla Eriksens referanser til gamle Egypt er kun formmessige, og er ment som en inngang til bokens narrative og estetiske univers omkring en kvinnelignende skikkelse og hennes motvillige reise inn i sitt eget sinn. I tre kapitler går den navnløse figuren gjennom ulike faser, der hun fremstilles i flere utgaver av seg selv på et metanivå (tenk filmen The Matrix).
Den mentale reisen hennes går gjennom en rekke underlige, kosmiske og dramatiske landskap der hun fremstilles i stiliserte positurer. Universet som serieskaperen har skapt blander en rekke ulike stiluttrykk, som manga, fantasy og sci-fi. Landskapene er til tider intenst kondensert, og er absolutt en styrke Falla Eriksen bør ta med seg i sitt videre arbeid.

Skapt for gallerirom
Al khemet er serieskaper Falla Eriksens fjerde utgivelse. Det ble opprinnelig laget med hensikt å vise det i et galleri, og det omfattende prosjektet ble i 2018 en del av utstillingsprogrammet til Høstutstillingen ved Kunstnernes Hus i Oslo. Fra utstillingens dokumentasjonsfoto synes verket å stå stødig i seg selv, der betrakteren uten anstrengelser kan assosiere fritt over motivene i verket som nærmest fremstår som en vegginstallasjon.
Figuren blir aldri en karakter med legitimitet og troverdighet.
Utfordringen med å lese denne historien i bokform er at bildene oppleves som fastlåste, med repeterende motiver og iscenesettelser av hovedfiguren. Jeg opplever det som utfordrende å følge figuren – hun blir aldri en karakter med legitimitet og troverdighet, men fremtrer i stedet på et rent estetisk plan. Boken som helhet har derfor ikke nok driv i fortellingen, eller nok variasjon i motivene til at verket løftes ut av å være rene illustrasjoner og over i en helhetlig fortelling.
Når man lever i en visuell tidsalder, slik vi gjør, konstant omgitt av bilder, er det å lese bøker uten tekst ikke nødvendigvis en utfordring, det kan til og med være en befrielse som åpner fortolkningsrommet hos leseren. Problemet viser seg når forfatterens intensjoner ikke når frem, når fortellingen forblir en omsluttet labyrint eller rene illustrasjoner uten en sterkt nok formidlet historie som trekker leseren i en retning mot noe.
I pressemeldingen skrives det riktignok at fortellerformen ikke gir all informasjon ved første lesning men heller inviterer til flere gjennomlesninger som «stadig avslører nye poeng og sammenhenger». Det er en besnærende ambisjon, men etter flere gjennomlesninger har ikke historien latt seg forløse.
Sjekk ut Mari-Helen Hvalbyes Starshiputstilling på galleri Kunstgress denne helga. Veldig bra!
Hm, dette virker interessant. Mulig det er voldsomt esoterisk og snålt, men kan være gøy fordi.