Et dypdykk i Jodoverset

Inkalen ble først publisert i det franske tegneserietidsskriftet Métal Hurlant på 1980-tallet. Tegneserieskaperne bak er blant de mest kjente, innflytelsesrike og mystiske skikkelsene i tegneseriens verden: fransk-chilenske Alejandro Jodorowsky og franske Mœbius.

Konseptuelt låner Inkalen en del fra Jodorowskys ufullførte filmatisering av Dune. Historiene i de seks bindene handler om privatdetektiven John Difool som blir overrakt et mektig objekt av et døende romvesen. Denne «Inkalen» inneholder universets kraft, og må gjenforenes med sin svarte motpart. Difool og hans kompanjonger blir jaget gjennom flere galakser av mange hensynsløse fiender som alle er ute etter Inkalen. Antihelten Difool har ikke noe annet valg enn å redde universet.

Men Inkalen er mye mer enn dette. Det er en metafysisk saga og en dystopi som inneholder en særpreget samfunnskritikk der teknologi og mystisisme, politisk satire og romanse, det avskyelige og det sublime står side om side. Inkalen er så rik på alt det som kjennetegner sci-fi at den nesten kan anses som sjangerens alfa og omega i alle fall innen tegneserier.

Inkalen ble fulgt opp av en svært god prequel, Før Inkalen (1988-1995), som handler om John Difools ungdomstid og om hvordan han fikk detektivlisensen sin. Så kom en sequel, Etter Inkalen (laget sammen med Mœbius, men ikke ferdigstilt) i 2000, og deretter en «reboot» av denne, Den siste Inkal (laget sammen med Ladrönn) fra 2008-2014. Begge disse sequel’ene begynner akkurat der Inkalen sluttet, og runder slik av hele Inkal-serien.

Trendy, men unødvendig?

Mens han holdt på å skrive Før Inkalen, fikk Jodorowsky lyst til å videreutvikle sci-fi universet han hadde skapt, det såkalte «Jodoverset». Planen var å fokusere på en av hovedkarakterene i Inkalen, leiesoldaten Metabaronen. Kombinasjonen av svært talentfulle kunstnere (bl.a. Juan Gimenez, Das Pastoras, Valentin Sécher) og forfattere (Jerry Frissen), gjør de to syklusene til den beste spinoffen i Jodoverset. Du kan også lese hele Metabaron-serien uten å ha lest Inkalen.

I våre dager fortsetter utvidelsen av Inkal-universet med Alejandro Jodorowskys velsignelse. Forlaget Humanoids har nylig lansert tre nye tegneserier som en del av «Incal Universe Project»: Kill Wolfhead, Psychoverse og Dying Star.

Nok en gang har et stort selskap falt for den amerikanske trenden med å bygge videre på bestselgere. Det som bidro til suksessen til den opprinnelige boken eller filmen, blir kopiert og utvannet til man sitter igjen med noe som i beste fall er av gjennomsnittlig kvalitet (jeg tenker blant annet på de utallige tv-seriene i Marvel- og Star Wars-universene).

Med Kill Wolfhead, Dying Star og Psychoverse gjør seks anerkjente nord-amerikanske tegneserieskapere sitt inntog i Inkal-verdenen. Tegneseriene de har levert er en hybrid av typiske europeiske tegneserier (tenk bl.a. dempede farger) og en glossy, amerikansk comics-tradisjon.

I utgangspunktet fryktet jeg at disse tre seriene ville være en mislykket kulturell appropriasjon av en nasjonalskatt (husk at tegneserier anses som kunst i Frankrike – «le neuvième art»). Men det en god grunn til at det ikke er tilfellet: Forfatterne har tilsynelatende blitt gitt frie tøyler og de to første tegneseriene – Kill Wolfhead og Dying Star – har så lite med originalverket å gjøre at de kan leses uten særlig kjennskap til Inkal-serien.

Blant de tre tegneseriene er Psychoverse det mest lojale bidraget til Inkalen, men det merkes fort at Jodorowsky ikke deltok i skriveprosessen: Jeg savner blant annet det rare språket han har skapt i Jodoverset, som med sine «proto-ting» og «techno-tang» bidrar til å gjøre det originalt og gjenkjennelig. Tegneserien mangler også den fantasifulle og sprø kvaliteten som gjør at Inkal-serien skiller seg ut, og som i originalen bidrar til å tone ned det tragiske og voldelige ved verket.

Styr unna ulvehodet

Kill Wolfhead (Kill Tête de chien på fransk) er skrevet av Brandon Thomas (Excellence) og illustrert av Pete Woods (Deadpool, Action Comics). Sistnevnte tegnet også de siste bindene i den andre syklusen om Metabaronen.

Kill Wolfhead er en av hovedkarakterene i Inkal-serien, men paradoksalt nok holder han seg stort sett i bakgrunnen. Han er en mutert leiesoldat med hundehode, og ble opprinnelig introdusert som en av Tanatahs Amok-krigere i Inkalen. Kill Wolfheads første møte med John DiFool var da privatdetektiven skjøt ham i øret for å få ham til å høre etter (!).

Selv om Wolfhead etter hvert slår seg sammen med DiFool i kampen for å redde universet, er det lite vi vet om ham. Men i stedet for å fortelle noe nytt om karakteren og fortiden hans, kretser historien rundt noen av Kills sinte barn og deres desperate forsøk på å få ham til å huske dem – og til å angre på at han har forlatt dem mødrene deres. Handlingen er også lagt flere tiår etter Den siste Inkal.

Kill Wolfhead er, på tross av grei kunst, ganske enkelt en dårlig tegneserie. Den bygger riktignok på et tema som gjennomsyrer Inkal-seriene – å surfe på grensen mellom det bevisste og det ubevisste og på «å lære å huske» – men den har ellers ingenting til felles med Inkalen bortsett fra Kill Wolfhead selv, og en visuell allusjon til Difools antologiske fall.

Bruken av høyteknologi for å trenge inn i Kills hode og minner, samt Brandon Thomas’ forsøk på å leke med leserens forventninger og tanker (klassisk «mindfucking») var i utgangspunktet gode idéer. Men slik det hele er gjennomført, får ikke leseren mulighet til å henge med og å forstå hva som «virkelig» skjer. Og forfatterens forsøk på å bryte den fjerde veggen blir etter hvert nokså irriterende.

Denne tegneserien har med andre ord absolutt ingenting å tilføre Inkal-serien. Kill Wolfhead gis faktisk en mer interessant og større rolle i The Incal: Psychoverse, som vi kommer til om litt.

Voldelige og romantiske Dying Star

The Incal: Dying Star tar for seg en sekundær figur i Inkal-serien, rompiraten Kaimann. Tegneserien er skrevet av Dan Watters (The Dreaming, Lucifer, Limbo) og tegnet av Jon Davis-Hunt (Judge Dredd, The Wild Storm, Transformers).

Det er den tragiske fortellingen om kommandanten Kaimann, født som en prins, men avvist av familie og av aristokratene på grunn av en degenerativ mutasjonssykdom som gradvis forvandler ham til en kaiman.

I begynnelsen av tegneserien har Kaimann mistet alt. Han er kommandant på et tomt piratromskip, hjemsøkt av spøkelsene etter mannskapet sitt. Mutasjonen hans blir stadig verre. Når uforutsette omstendigheter lar ham møte en ung nonne som lever tusenvis av år inn i fremtiden på en annen planet, flettes deres hjerter og liv sammen. Han finner en ny mening i tilværelsen, og sverger å gjøre alt for å redde henne fra en grusom skjebne på tvers av rom og tid.

Historien foregår tydeligvis i en alternativ tidslinje, og hendelsene i Dying Star stemmer ikke alltid overens med det som skjer i Inkal-serien.

Mot alle forventninger (dvs. på tross av fordommene mine om spinoffs) likte jeg denne tegneserien. Forfatteren har latt seg inspirere av Kaimanns bakgrunnshistorie, og har bygget videre på karakteren uten å føle seg bundet av den opprinnelige historien. Kunsten er også grei.

Historien tilfører lite til Inkal-serien som sådan, men den står fint på egne bein. I likhet med Kill Wolfhead trenger du ikke å ha lest Inkalen for å nyte lesingen av Dying Star.

Inngangsport gjennom psykoverset

Mens Kill Wolfhead og Dying Star handler om sekundære karakterer fra den opprinneligeserien, er The Incal: Psychoverse en ny prequel til Inkalen.

I Psychoverse er verden delt i to: «Materieverset» («the matterverse») hvor vi bor, og «psykoverset» («the psychoverse»). Sistnevnte er et annet plan bestående av «rent potensial, ånd og tanke». Alt har sin opprinnelse der, og alt kommer også kommer tilbake dit for å få sin dom etter den fysiske døden i materieverset. Inkalen hjelper å skape tomheten som holder de to verdenene adskilt. Når den plutselig forsvinner, forlater psykononnene psykoverset, klare til å gjøre hva som helst for å få inkalen tilbake. De eneste som kan redde materieverden er John Difool, Metabaronen og Kill Wolfhead.

Den amerikanske forfatteren Mark Russell og den kanadiske kunstneren Yanick Paquette har gjort en god jobb med å innlemme sitt bidrag nesten sømløst i Inkal-serien. Den avslutter cirka der Inkalen begynner, men noen avvik får meg til å tro at det også her dreier seg om en alternativ tidslinje.

Psychoverse gir leserne gleden av et gjensyn med velkjente karakterer og temaer fra Inkal-universet – og gir delvis svar på hvordan Inkalen falt i hendene på John Difool. Russell og Paquette har klart å respektere seriens ånd, samtidig som de har tilpasset kildematerialet til sin egen stil og ideer.

Den vil antakeligvis vekke nysgjerrigheten til de som ikke kjente til Inkal-serien fra før, og utgjør dermed en fin inngangsport til Inkalen – selv om den ikke kan måle seg med den opprinnelige prequel’en Before the Incal.

Inkalen i rekkefølge

Hovedformålet med de nye Inkal-seriene har nok først og fremst vært å introdusereverdenen til en ny generasjon lesere og særlig til et ikke-europeisk publikum, samtidig som det appellerer til nostalgien til gamle lesere.

Jeg mistenker at alt dette er en del av en langsiktig markedsføringsstrategi som leder opp mot Taika Waititis kommende filmatisering av The Incal… Filmregissøren er kjent for sin fargerrike kreativitet og sine sprøe ideer i TV-serier og filmer som What we do in the Shadows, Jojo Rabbit, og Thor: Love and Thunder. Han er uforutsigbar, og i stand til alt fra det beste til det verste – jeg kan ikke annet enn å gruglede meg til sluttresultatet, særlig når jeg tenker på Luc Bessons skuffende filmatisering av Linda og Valentin …

Men så lenge dette initiativet (og denne bloggposten) gir folk lyst til å lese originalverket, er jeg glad.

For de som har blitt nysgjerrige og har lyst til å fordype seg i Inkal-universet, anbefaler jeg å lese tegneseriene fra Inkal-universet i denne rekkefølgen:

1. The Incal (Jodorowsky / Mœbius)
2. Before the Incal (Jodorowsky / Janjetov)
3. After the Incal – OBS: kun første bind! (Jodorowsky / Mœbius)
4. Final Incal (Jodorowsky / Ladrönn)
5. The Incal: Psychoverse (Russell / Paquette)
6. The Metabarons [First Cycle] (Jodorowsky / Gimenez)
7. Metabarons Genesis: Castaka (Jodorowsky / Das Pastoras) [selv om hendelsene kronologisk sett skjer før The Metabarons]
8. Weapons of the Metabaron (Jodorowsky / Charest / Janjetov)
9. The Metabaron [Second Cycle] (Jodorowsky / Frissen / Sécher / Henrichon / Woods)
10. The Incal: Dying Star (Waters / Davis-Hunt)
11. The Incal: Kill Wolfhead (Thomas / Woods)

OBS1: Metabaron-serien (fra 6 til 9 på lista) kan leses uten kjennskap til Inkal-serien.

OBS2: I Jodoverset finner man også de middelmådige Simak (Frissen / Ponzio) og Megalex-serien (Jodorowsky – Beltran) og den «bibel-inspirerte» The Technopriests (Jodorowsky –Janjetov – Beltran). Men de kan du spare til du har lest alle de andre.