«Our long engagement in the defense of an expression of the High idea in comics could not wait any longer for this second breath. L’Association will be the new independent structure within which this adventure will continue. A structure whose guiding principles will be: Integrity and the Long Term.»

Slik lyder L’Associations skriv fra januar 1991 (sitert i Bart Beatys bok Unpopular Culture), og stadfester det som lenge hadde vært aktørenes mål og filosofi i sin tegneserieproduksjon: En visjon som skulle transformere tegneseriemediets balanse mellom det kommersielle og det kunstneriske.

L’Association er et kollektiv og et forlag som ble stiftet i mai 1990 av Jean-Christophe Menu, David Beauchard, Laurent Chabosy, Patrice Killoffer, Stanislas Barthélémy, Mokeït Van Linden, og Mattt Konture: En gruppe likesinnede serieskapere med et ønske om å skape et brudd med de fransk-belgiske tegneseriene som kom før dem, på utkanten av det kommersielle markedet.

Med tanke på den fransk-belgiske tegneseriearven kan det med første øyekast kanskje være vanskelig å se nødvendigheten av en ny og radikal visjon. Alle liker vel klassikere som Tintin, Asterix og Lucky Luke, og ser opp til den stilrene, tekniske streken i disse tegneseriene; Siden kom Moebius og den franske realismen som løftet tegneserienes status, og gjorde dem til et akseptabelt interesseområde også for voksne.

Høstens tegneserier 2017
Gullstandarden? Den franske tegneserien Asterix av René Goscinny og Albert Uderzo, her i ny tapning ved Jean-Yves Ferri og Didier Conrad.

Nå skal det være sagt at tegneseriemediet alltid har nytt en viss respekt i Frankrike og Belgia, hvor det kjapt ble tatt inn i varmen som den niende kunstform – et fullverdig medlem blant de andre formene. Med folkekjære klassikere som Tintin og Asterix på den ene siden og eksperimentelle kunstverk som Max Ernsts collageromaner på den andre, er det tydelig at tegneserier har hatt en spesiell status i de fransktalende landene. Men selv her har det eksistert en viss følelse av tegneserier som et usofistikert massemedium, som noe man vokser av seg med alderen.

Det er en grad av sannhet i dette: Tegneserier har vært behandlet som et usofistikert massemedium av de store forlagene, med sine faste formater og fokus på profitt over kvalitet. Serieskapere som Moebius, André Juillard og Francois Bourgéon egnet seriøse serier for voksne, men gjorde ikke noe med kommersialiseringen av bransjen. Den hypertekniske tegnestilen som vokste frem kunne også stille udemokratisk høye krav til nye serieskapere.

Det er altså to store elefanter som gjorde L’Association (sammen med andre uavhengige forlag som Automne 76 og Cornélius) sulten på en radikal omstrukturering. For det første opplever alle kunstformer at nye generasjoner søker å gjenoppfinne mediet for å distansere seg fra det som kom før dem. For det andre tok ikke bransjen hensyn til kunstnerens kreative kontroll over produktet. Det sistnevnte problemet formet kjernen av L’Asso-filosofien: Et ønske om å gi kontrollen tilbake til serieskaperne, og slik skape et mangfoldig, kreativt og nyskapende tegneseriemiljø.

Som et resultat av denne frie visjonen er det også vanskelig å peke på spesifikke faktorer som samler denne gruppen, det være seg visuelt eller narrativt. Mest naturlig er det kanskje å se på egenpubliserte tegneserier fra Amerika, som Art Spiegelmans Maus, som en naturlig referanse. Hva uttrykk og inspirasjon angår er spennet vidt: Mattt Konture har en tydelig referanse i Robert Crumb; David Beauchard (alias David B.) er tydelig påvirket av surrealistisk og ekspresjonistisk kunst, mens man kan se både Moebius og Hérge i andre. Men så har L’Asso også, fra starten, vært grunnleggende eksperimentelt.

David B. L'association
Fra Epileptisk av David B.

Militante idealister

L’Association var altså bare ett av mange forlag med en filosofi om kunstnerisk autonomi. Men gruppen befant seg raskt i fronten av utviklingen. Dette var mye på grunn av forlagets høylytte, manifest-aktige uttalelser, men også fordi de publiserte materiale med høy kvalitet. Av grunnleggerne var det i utgangspunktet bare David B. som jobbet «profesjonelt» som serieskaper, mens resten av aktørene kom fra en sterk gjør-det-selv-bakgrunn. Chabosy (alias Lewis Trondheim) startet for eksempel sin karriere med tungt tekstbaserte serier basert på leker og ordspill, fordi han manglet tegneferdigheter.

Lapin ble forlagets faste antologi, som i tillegg til grunnleggerne publiserte en rekke bidragsytere, inkludert kjente serieskapere som Emmanuel Guibert, Guy Delisle, Christophe Blain og Dominique Goblet. Mange av Lapin-bidragsyterne ble gjengangere i L’Associations utgivelser, og bidro til en større, sammensatt bølge.

Killoffer L'association
Fra Six-hundred and Seventy-six Apparitions of Killoffer av Patrice Killoffer.

Forlagets tidlige år føles i stor grad som midtpunktet i et generasjonsopprør, og det var disse årene L’Asso-filosofien markerte seg og de involverte serieskaperne utviklet sine separate identiteter.

Det skal være nevnt at jeg har lest lite eller ingenting av de fleste av grunnleggerne. I tillegg til Mokeït, som forlot forlaget kort tid etter oppstartenfor å fokusere på en karriere som maler, er det rett og slett lite materiale oversatt til hverken norsk eller engelsk. De største unntakene er kollektivets mest profilerte skikkelser: David B. og Lewis Trondheim.

I L’Assos første år lærte Trondheim seg å tegne, mens David B. utviklet sin surrealistiske, drømmeaktige stil. Etter Les Lecons du nourrison savan fra 1990, som stilmessig minner om en tam, europeisk avistegning, synes David B.s stil å ha gjennomgått en radikal omveltning i Le Cheval Blême, utgitt på L’Asso i 1992, hvor de svart-hvite, surrealistiske bildene han er kjent for er stødig på plass.

David B. fulgte opp med å produsere det som kan sies å være forlagets første mesterverk med L’Ascension haut mal, publisert i seks deler fra 1996 til 2003. Tegneserien er en selvbiografisk fortelling om Davids oppvekst med sin bror og sin søster, hvor idyllen blir rokket ved når broren utvikler epilepsi. Serien følger familiens håpløse forsøk på å stagge sykdommen, og når konvensjonelle metoder ikke fungerer tyr de til alternativ medisin. I mellomtiden får vi sterke innblikk i Davids egen psykologi, og i hvordan forholdet til broren utvikler seg. Frykt og drøm manifesterer seg i surrealistiske skapninger som blir levende i Davids fantasi, samtidig som han sliter med å akseptere virkeligheten.

David B. L'association
Fra Epileptic av David B.

L’Ascension du haut mal, utgitt som Epileptic av Pantheon i 2005, høstet skryt og ære internasjonalt, og er også en av få L’Asso-bøker utgitt på norsk (Epileptisk, No Comprendo Press 2007). Boken satte nok L’Association og den franske bølgen av selvbiografiske tegneserier på kartet for mange, men en annen utgivelse fra året før hadde gjort mesteparten av jobben allerede.

Persepolis ble utgitt i fire deler fra 2000 til 2003, og utgitt på engelsk av Pantheon allerede i 2004. Tegneserien kom litt ut av intet. Det første sporet jeg kan finne av Marjane Satrapi er et bidrag for Lapin25, utgitt i oktober 1999. Før dette skal hun ha gått i lære hos David B. Historien hennes er beskrevet i Persepolis: Hvordan tilværelsen hennes ble rotet opp av den iranske revolusjonen i 1979, og at hun under krigen med Irak blir sendt for å gå på skole i Wien. Hun finner seg aldri til rette i Østerrike, og returner til et undertrykkende Iran før hun ender i Paris i 1994.

Persepolis fungerer på den ene siden som et historisk dokument som viser den destruktive utviklingen i Iran under ayatollaens styre. På den andre siden er boken et sterkt personlig portrett av en rotløs oppvekst. Satrapis stil fungerer på et psykologisk plan til tross for at den ikke benytter seg av elementer som David B.s surrealistiske manifestasjoner, og stilmessig er Persepolis også langt enklere enn Epileptisk. Men Satrapis stil har en tilfredsstillende enkelhet som gjør historien svært tilgjengelig. Persepolis er trolig en av de mest allment leste tegneseriene i moderne tid . Her er den også hjulpet frem av filmadapsjonen – regissert av Satrapi selv sammen med Vincent Paronnaud – som også fikk stor kritisk og kommersiell suksess.

Marjane Satrapi L'association
Fra Persepolis av Marjane Satrapi.

Mikrokosmoset Trondheim

Den siste store skikkelsen som må diskuteres i L’Association-sammenheng er Lewis Trondheim. Trondheim er ikke et like profilert navn i Norge eller den engelskspråklige verden som David B. og Satrapi. Ingen av bøkene hans er så vidt jeg vet oversatt til norsk – jeg oppdaget arbeidet hans først som gjesteserie i tegneseriebladet M. Trondheim er likevel emblematisk for hele utviklingen i franske tegneserier generelt og L’Association spesielt. I tillegg til å være en av de mest produktive serieskaperne av sin generasjon, er han også en slags altmuligmann.

Etter de nevnte amatørmessige, tekstbaserte seriene tidlig i karrieren, satte han i gang et prosjekt som endte i det 500 sider lange verket Lapinot et les carottes de Patagonie, utgitt i 1992. Lapinot viser fortsatt Trondheim i en tidlig fase, men har i dag status som en kultklassiker.

Siden den gang har han blitt kjent som en av de mest produktive serieskaperne i sin generasjon, med det jeg vil anslå for å være flere hundre utgivelser under beltet. Trondheim har arbeidet med kommersielle forlag, skapt stripeserier, selvbiografiske serier, barneserier, sjangerserier, og eksperimentelle serier, og alt annet under solen. Dette gjør ham til en kameleon som representerer franske tegneserier i et mikrokosmos, med en fot i alle baser.

Lewis Trondheim L'association
Fra Approxivativement av Lewis Trondheim

Lapinot-serien er kanskje den mest kjente i Frankrike. Etter Les carottes de Patagonie utgav Trondheim flere Lapinot-serier på det store, kommersielle forlaget Dargaud. Trondheim forholdt seg her til faste formater og faste sidetall, og brukte Lapinot til å harselere med sjangertegneserier og konvensjoner. På engelsk er et fåtall av disse utgitt, men Dargaud påbegynte i 2018 en planlagt utgivelse av alle ti albumene under navnet The Marvelous Adventures of McConey.

Approximativement er Trondheims selvbiografiske verk; en samling av enkeltheftene er utgitt på Cornélius fra 1993 til 1994. Tegneserien er en mye mer humoristisk tilnærming til selvbiografi enn Epileptisk og Persepolis, og beskriver Trondheims daglige liv med alle de små, dagligdagse irritasjonsmomentene som får ut det verste i ham. Som i Epileptisk manifesterer Trondheims psykologi seg visuelt, her i form av en diger slange, i hans indre debatter og økonomiske kvaler. På mange måter synes tegneserien, utgitt på engelsk under tittelen Approximate Continuum Comics, å være en forløper for de selvbiografiske seriene som kom senere.

Les petits riens – utgitt i samlinger som Little Nothings av NBM – er på mange måter en oppfølger til Approximativement. Stripeserien er en svært triviell selvbiografi som nok en gang omfatter Trondheims dagligdagse liv. Med sine vannfarger og mangel på sensasjonelle elementer, er Little Nothings kanskje best beskrevet som behagelig lesning.

Lewis Trondheim L'association
Fra A.L.I.E.E.N. av Lewis Trondheim.

Jeg skal ikke gå gjennom hele Trondheims oeuvre her, men av seriene tilgjengelig på engelsk er også verdt å nevne A.L.I.E.E.E.N. – en fullstendig absurd tegneserie om aliens, som balanserer det morbide med det søte og hyggelige på en veldig latterlig måte; Kaput & Zösky– letthjertede fortellinger om to skapninger som legger planeter i grus, som enkelte vil kjenne igjen fra gjesteserieløpet i M; La nouvelle pornographie og Bleu – Trondheims lek med abstrakte, eksperimentelle tegneserier; samt Donjon.

Donjon – utgitt i samlinger som Dungeon av NBM – er et samarbeid mellom Lewis Trondheim og Joann Sfar, og er et størrelsesmessig episk arbeid, med 36 hefter utgitt over 16 år. Dungeon er regnet blant hovedverkene til både Sfar og Trondheimmen drar også inn en rekke andre serieskapere som gjestetegnere gjennom serien, og virker på den måten som en slags hvem er hvem for franske samtidsserier.

Serien er en fantasy-parodi med sterke referanser til Dungeons & Dragons, og er delt inn i tre hoveddeler: Potron-minet, Zenith, og Crépuscule, som respektivt omfatter Dungeons begynnelse, høydepunkt og undergang, over en tidsperiode på 200 år. Sideseriene Parade og Monstres tar for seg både nøkkelhendelser og trivielle episoder som foregår før og innimellom hovedkapitlene.

Lewis Trondheim L'association
Fra Dungeon av Lewis Trondheim og Joann Sfar.

Dungeon er et ekstremt ambisiøst prosjekt hvor Trondheim og Sfars følger fantasy-universet sitt gjennom to århundrer. Trondheims stemme er særlig til stede i de første heftene i Zenith-kronologien, som han har tegnet og tilsynelatende også i hovedsak skrevet, da hans sedvanlige humor er tydelig i disse. Sfar på sin side står som hovedmann for de to første utgivelsene i Crépuscule-kronologien, og det er lett å gjenkjenne den særegne stilen hans i disse.

Større nettverk

Joann Sfar er et navn som i Frankrike er kjent langt utenfor tegneseriefeltet. Han har også jobbet som filmregissør, og har blant annet laget en biografisk film om sangeren Serge Gainsbourg. I et overblikk om L’Association er det umulig å ikke ta for seg gruppens større sirkel, og Sfar er blant serieskaperne som har hatt nærest relasjon med forlaget. Han har bidratt med flere titalls utgivelser, i tillegg til å være hyppig bidragsyter i Lapin. Tegneseriene han er best kjent for er allikevel gitt ut på andre forlag. Le chat du rabbin ble utgitt av Dargaud heftevis fra 2002 til 2008 (serien fikk en oppfølger i 2015), og er også en av tegneseriene Egmont utgav i sin tegneseriesatsning i 2006 under tittelen Rabbinerens katt.

Joann Sfar L'association
Rabbinerens katt av Joann Sfar

Sfar har alltid en slice-of-life-tilnærming som fokuserer mer på dagligdagse aspekter og små hendelser til fordel for det ekstravagante; en tilnærming som kler den frynsete tegnestilen hans godt. Sfars skrivestil virker nesten improvisert, og er en stor del av det som gjør Donjon til et så fascinerende storverk. Der settes den opp mot, og jobber til tider på lag med, Trondheims tendens mot det mer lineære og humoristiske.

Sfar er også en svært produktiv serieskaper, og arbeider ofte sammen med andre serieskapere som tekstforfatter. Han er hyppig oversatt til engelsk, hvor man kan finne hans adaptering av Den lille prinsen, samt verker som Socrate le demi-chien (Socrates the Half-Dog), Klezmer, og hans samarbeider med Emmanuel Guibert, La fille du professeur (The Professor’s Daughter) og Sardine de l’espace (Sardine in Outer Space).

Emmanuel Guibert er enda en tett støttespiller til L’Association, også han med et titalls L’Asso-utgivelser på papiret, og som Lapin-bidragsyter nesten fra starten av. I motsetning til Sfar – som har gitt ut mye på L’Asso (skjønt ikke et eneste av verkene nevnt over) er noen av Guiberts hovedverker utgitt på forlaget.

La fille du professeur (1997), var blant Guiberts første tegneserier. Selv om den høstet internasjonal anerkjennelse både for tekst og tegning, synes jeg personlig den viser både Guibert og Sfar på sitt svakere. Mer interessant er stilen Guibert senere ble kjent for da han begynte å lage biografiske tegneserier. Særlig Le Photographe fikk mye oppmerksomhet, og ble også utgitt av Egmont i 2007 under tittelen Fotografen. Tegneserien forteller om fotografen Didier Lefévres utflukt til Afghanistan i 1986. Guibert sper på med Lefévres fotografiske materiale innimellom tegningene, noe som levendegjør og forsterker erindringene, i et forsøk på å fusjonere fotoreportasjen med tegneserien.

Guibert L'association
Fra Fotografen av Emmanuel Guibert og Didier Lefévre.

Av L’Asso-utgivelsene er det spesielt La guerre d’Alan, samt oppfølgeren L’enfance d’Alan, oversatt til engelsk og utgitt av forlaget First House som Alan’s War og How the World Was, som må nevnes. Her forteller Guibert historien til sin venn Alan Cope, en krigsveteran som kjempet under 2. verdenskrig. Seriens struktur minner noe om Maus, hvor det større narrativet avbrytes av samtalene Art Spiegelman har med sin far. Guiberts verk er også en mesterfull erindring av en annen manns liv, og benytter her også bildemateriale for å virkeliggjøre stoffet. Men i motsetning til i Fotografen samles alle fotografiene til én seksjon i boken, hvor det står trykket som et gammelt fotoalbum.

Pragmatiske revolusjonære

Det kan virke umulig å gå gjennom hver eneste viktige serieskaper i L’Asso-sammenheng, men her er noen flere nevneverdige serieskapere og utgivelser man kan få fatt i:

  • L’Association-grunnlegger Killoffers Six-hundred and Seventy-six Apparitions of Killoffer er en svært unik og morbid tegneserie, skapt mens Killoffer bodde i Quebec som en del av forlagets utvekslingsprosjekt;
  • Arbeidene til L’Association-assosierte Christophe Blain, som stod for tegningene i Potron-Minet-kronologien i Dungeon, tegnet den Sfar-forfattede Socrates the Half-Dog. Han er  kanskje best kjent for sin egen Isaac le Pirate (utgitt på norsk som Piraten Isaac av Egmont i 2009);
  • Manu Larcenet, som i tillegg til sitt samarbeid med Lewis Trondheim på Cosmonauts of the Future, og på Dungeon-avstikkeren Parade, er kjent for den engelsk-oversatte Le combat ordinaire;
  • Guy Delisle, som lenge hadde L’Association som hovedforlag og lot dem utgi førsteutgavene av sine berømte reiseskildringer fra Pyongyang og Shenzhen;
  • Dominique Goblet, som fikk sin første norske utgivelse med Den som later som lyver på No Comprendo Press i 2015;
  • David B. og Jean-Pierre Filius The Best of Enemies (første del utgitt på norsk som De beste fiender av Minuskel i 2014), som i tillegg til å gi være et godt eksempel på historie i tegneserieformat også er historisk interessant som bakgrunn for Satrapis fortelling i Persepolis.
Goblet L'association
Fra Den som later som lyver av Dominique Goblet.

Det er med andre ord mye å ta tak i her. Én påfallende ting er at revolusjonen som L’Association var en del av i størst grad bestod av uavhengigheten i å publisere selv, og den kunstneriske friheten dette gir serieskaperne. Det er derfor bemerkelsesverdig at så mange av aktørene (med enkelte unntak) har valgt å publisere sine største verker på andre, gjerne kommersielle, forlag. Spørsmålet blir derfor hvordan dette forholder seg til slagordene L’Association gikk i kamp med.

Personlig vil jeg mene at L’Association og de andre uavhengige har kjempet en kamp på flere fronter. Det er sant at det ideelle ville vært en verden hvor økonomisk uavhengige serieskapere hadde frie hender, og dermed kunne oppnå et kulturelt overtak på de profittstyrte forlagene. Siden dette foreløpig er en utopisk idé, gir det mening å forsøke å endre systemet innenfra, og prøve å påvirke publikums preferanser gjennom kommersiell publisering.

Det er liten tvil om at denne tilnærmingen har vært en suksess. Mange av L’Associations serieskapere som begynte i det små og eksperimentelle, har gjort seg kjent blant de store franske serieskaperne. Det er ikke til å nekte at det franske tegneseriefeltet har blitt mer mangfoldig, og L’Association har sørget for at flere kunstneriske uttrykk slipper til i markedet.

Så kan man argumentere at noe lignende skjedde i Moebius’ generasjon, hvor også flere tegneserieformer slapp til, selv om nåløyet var noe smalere den gangen. Den store forskjellen er at L’Asso fungerte som et hovedkvarter – en kunstnerisk base man kunne falle tilbake på om man ikke vant innpass hos de større forlagene.

Uansett hvordan du vrir på det har de uavhengige forlagene vært viktige, både som en trygghet for serieskaperne, men også strukturelt for å bygge opp et miljø som tør å satse på ukommersielle stiler og former. For tegneseriemediet var L’Asso et av de første, viktige stegene på den utviklingen som i dag har blitt en selvfølge i mange land – og som har gitt oss forlag som No Comprendo Press og Jippi her hjemme.

Dersom man vil snakke om L’Associations innflytelse er det naturlig å snakke om den stilistiske og sjangermessige påvirkningen de har hatt, blant annet på de feministiske, selvbiografiske tegneseriene fra Sverige. Men det er mye mer nærliggende å peke på den gløden de har tent for uavhengige forlag i hele Europa.

Øistein Bergli er en tegneserieskaper og illustratør basert i Oslo.

EN KOMMENTAR

  1. Vi kommer med en ny utgave av «Persepolis» (oversatt av Asbjørn Øverås, første norske utgave kom i 2005, det var første gang hele Perspolis var samlet i ett bind) denne våren. Marjane Satrapis «Kylling med svisker», er tilgjengelig.

    Vennlig hilsen Espen / No Comprendo Press

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.