Jeg er i Malmö for å intervjue den danske tegneserieskaperen Allan Haverholm. Han står bak Uncomics, et prosjekt som handler om å finne skjæringspunktet mellom tegneserier og samtidskunst, både i teori og praksis.

Uncomics startet som et masterprosjekt, men har nå blitt en bok, nettside og podkast. Som den ene halvdelen av performanceduoen Grønvall, gjør Haverholm også spontane malerkonserter. Arbeidene hans er stilt ut internasjonalt.

Jeg kom litt før og satt meg ned på Malmö Kunsthall. Dette er første gangen jeg intervjuer noen, så denne gangen sitter jeg på andre siden av bordet. Med et vinglass i hånda og lydopptaket på siden, jeg er klar!

Allan kommer inn, kjøper øl, setter seg ned og vi begynner å prate om tegneserier og Uncomics, eller ikke-tegneserier som vi kan kalle det på norsk.

I sine Uncomics-arbeider trekker Allan Haverholm inn strukturer fra blant annet musikk og arkitektur for å finne nye måter å lage tegneserier på.
«Jeg mener at «vanlige» tegneserier, og nå generaliserer jeg her, gir leseren en tydelig, forståelig historie. Jeg, derimot, gir dem en våt klump med leire som de må jobbe med for å skape sin egen forståelse og mening. Jeg gir dem det og sier «Pass på, det er et stykke glass inne der.» Gjør hva du vil med det, men du må jobbe for å kunne forstå det», sier Allan Haverholm. Foto: Zenia Johnsen

Zarina:
Jeg fikk låne boken Uncomics av professoren min, Andreas Berg, mens jeg studerte. Jeg har brukt den mye under masteren, både i essayet der jeg prøver å finne ut hva tegneserier er for meg, men også da jeg startet å jobbe fysisk med prosjektet. Det åpnet opp min egen forståelse for hva tegneserier kan være, og at man kan være litt mer leken med den lineære historiefortellingen. Har du alltid jobbet med uncomics?

Allan:
Nei nei! Jeg startet som barn med å kopiere Supermann, som mange andre. Da jeg ble 30 år, ga jeg ut en grafisk roman på dansk. Sortmund, som den het, var en bok på rundt 300 sider som tok meg mange år å lage. Det var en ganske lineært fortalt historie. Men da jeg ble ferdig med den, skjønte jeg at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg startet et eller to andre bokprosjekter av samme litterære karakter, men selv om de kunne blitt interessante verk, var det ikke lenger interessant for meg å jobbe med den fortellerformen. Jeg hadde eksperimentert nok med romanstrukturen i Sortmund til at jeg var lei av den leken.

Jeg innså også at jeg aldri mer vil forplikte meg til et arbeid som vil ta flere år å lage. Jeg vil heller ikke  fortsette å tegne på samme måte som jeg gjorde, for da vil jeg bare gjenta meg selv. Jeg må endre meg og vokse. Så det er en slags rastløshet der.

Da jeg flyttet fra Danmark til Malmø tok jeg et sabbatår på Serieskolen her borte. Skolen tilbyr et «kreativt friår», hvor etablerte serieskapere får studioplass og frirom til å jobbe med et prosjekt. Jeg brukte det året på å utvikle et grafisk rockealbum.

Z:
Åh! Haha, med lyd?

A:
En ting jeg ville utfordre meg selv på er struktur i historiefortelling ,og jeg husker en venn av meg spurte «Hvorfor jobber du ikke med musikk? Du er jo så opptatt av det». Da tenkte jeg «ja, fuck it, jeg skal lage et musikkalbum!» Både tegneserier og LP-plater kommer ofte i albumformat, så jeg bestemte meg for å lage tolv «sanger» med ulike temaer der jeg bruker låtstrukturen og jobber med «spor» som du kan lese på tre minutter, som er en typisk lenge på en poplåt. Men av tolv planlagte sanger, klarte jeg bare å fullføre to det året jeg var på Serieskolen.

Z:
Det var for mye jobb?

A:
Det var et massivt prosjekt! 12 sanger på 16-24 sider hver, i LP-format og hver med sitt individuelle uttryk og stil. Så her ble jeg ble ikke rastløs, Tvert imot! Jeg måtte gjenoppfinne meg selv for hver gang. Så tolv stykker var mer enn jeg kunne ha klart å lage på et år. En av singlene fra albumet som kom ut var «Resistansen», som er basert på en sang av Kaizer’s Orchestra. Jeg tegnet disse bergenske havnekvarterene fra referansebilder, og det var først fem-seks år senere, da jeg var gjest på Raptus-festivalen, at jeg faktisk sto der og kjente lukten av treverket… Valsetakten i musikken ga meg muligheten til å bruke rytme på en annen, strukturell måte enn jeg ville ha gjort hvis jeg jobbet ut fra et skrevet manus. Så du ser for eksempel at det er tomme rammer, danseinstruksjoner i negativ form over tegningene, det hele er et forsøk på å gi melodien og rytmen grafisk form.

Z:
Ser den! Jobbet du mye med den ikke-lineære historiefortellingen i dette prosjektet?

A:
Historier er fortsatt et veldig viktig format i vår kultur. Men det betyr ikke at det er det eneste formatet. Jeg ble nysgjerrig på hva slags strukturer som tegneserier kan låne fra andre uttrykk. I musikken, som vi har snakket om, men også i samtaler med arkitekter som har vært interessert i hvordan arkitektoniske rytmer og bevegelse i rommet kan oversettes til tegneserieform. Så siden jeg startet på Tegneserieskolen har jeg prøvd å finne andre måter å se på tegneserier og jobbe med dem, ved å låne fra felt som musikk, arkitektur, kunst, og eksperimentell litteratur. For eksempel House of Leaves av Mark Z. Danielewski, en bok som er bygget opp på en grafisk måte, hvor det skjer noe i samspillet mellom hovedtekst, fotnoter og sidespor. Boken blir en labyrint på samme måte som et tegneserieoppsett.

Z:
Kan du fortelle om boken When the Last Story is Told?

A:
When the Last Story is Told starter med en åpenbaring om at det ikke finnes flere historier i verden å fortelle. Så denne tegneserien er helt abstrakt, den er laget av monokrome flater, whiteouts, store penselstrøk, pappbiter. Det er som å ha tatt en tegneserie og dyppe den i terpentin, riste all mening ut av den og til slutt ende opp med denne boken. For å unngå alle hint av historiefortelling er det ingen karakterer, glede eller tekst i boken, bortsett fra tittel og tekstene på endpaperne, som til sammen setter rammen: When the last story is told / its absence rings with colour: / shapes & structure linger.

Siden jeg begynte å jobbe mer abstrakt, innså jeg at kanskje ikke illustrasjon og figurativ tegning var fremtiden min likevel. Jeg var blitt mer interessert i tegneserienes formelle trekk, og for 5 år siden skrev jeg masteroppgave ved Lunds universitet. Den er i stor grad basert på betraktninger og erfaringer jeg gjorde meg etter arbeidet med When the Last Story is Told.

Z:
Noe jeg har hørt flere påpeke er at abstrakte tegneserier er vanskelig å forstå. Spesielt de uten noe tekst eller annet indikasjon på hva de handler om. Spørsmålet om hvorfor jeg lager abstrakte serier har også blitt stilt meg i podkasten Tegneserier. Hva tenker du? Hvorfor lage abstrakte tegneserier uten tekst eller noen annen forklaring til leseren?

A:
Det er et konsept som heter cybertekst, som ble introdusert av den norske forskeren Espen Aarseth på slutten av 90-tallet. Han oppfant begrepet  for å forklare dataspill, men også multilineær hybrid tekst.

Aarseth snakker om ergodic literature, der ordet ergos kommer fra det greske ordet ergo og betyr arbeid. En cybertekst er et verk som krever ikke-triviell innsats fra leseren. Det er det samme med abstrakte tegneserier.

Jeg mener at «vanlige» tegneserier, og nå generaliserer jeg her, gir leseren en tydelig, forståelig historie. Jeg, derimot, gir dem en våt klump med leire som de må jobbe med for å skape sin egen forståelse og mening. Jeg gir dem det og sier «Pass på, det er et stykke glass inne der.» Gjør hva du vil med det, men du må jobbe for å kunne forstå det.

Da When the Last Story is Told kom ut, var jeg i København på tegneseriefestival. En person som kjente til de tidligere arbeidene mine, de grafiske romanene, kommer bort til bordet mitt. Han tar opp boken og sier smilende «Åh, så dette er din nye bok?». Så blar han i den, mens jeg forteller om tegneserien og hvordan jeg laget den. Så ser han ned på boken og smilet stivner mens han sier «Det faktumet at du kaller dette for en tegneserie, sårer meg hele veien inn hit», og så banker han med knyttneven mot hjertet.

Først viste jeg ikke hva jeg skulle si, så jeg bare sa «Vel, takk. Kan jeg sitere deg på det?» Det var jo det hyggeligste noen har sagt om denne boken:  At jeg kaller den for en tegneserie sårer faktisk folk.

Z:
Er det derfor du fant opp begrepet «Uncomics?»

A:
Jeg kjøpte faktisk domenet ”uncomics.org” for flere år siden.

Z:
Elsker at det begynte med kjøp av et domenenavn.

A:
Jaja, det er en type sen kveld der du sitter alene og surfer på nettet, kanskje er du litt full i tillegg og har 100 kroner å bruke på noe tull. Så det bare skjedde, og jeg kjøpte uncomics.org.

Senere, mens jeg jobbet med masterprosjektet mitt, beholdt jeg domenet – navnet passet jo perfekt! Mens jeg skrev på masterprosjektet mitt gikk jeg gjennom flere ulike begrepsforklaringer på hva tegneserier er, og mange av dem var basert på det du ser i butikkhyllene: overfladiske elementer som bobler, figurer, marger, ruter.

Mange definisjoner beskriver tegneserier som «fengslende», og det blir en definisjon av en sjanger, ikke av det formelle som er det som interesserer meg. Så jeg tenkte at jeg står på en helt annen side av feltet, en side som jeg vil utforske mer og presentere for andre. Noe som ikke er en tegneserie slik man forventer at den skal være, men som bruker tegneserieformen på nye måter. Ved å ha «comics» i navnet er det tydelig at det fortsatt er en relasjon.

Z:
For meg minner ordet «uncomics» på å «undo» noe, eller å «unfold»e noe vi kjenner og se på det på nytt igjen.

A:
Mange år før jeg begynte på masterstudiet, underviste jeg i serietegning på en folkehøgskole. Studentene pleide å spørre meg «Hva slags penn skal jeg bruke for å lage tegneserier?» Jeg ble så overrakset av spørsmålet! Så jeg begynte å ta med meg ting som aviser og pinner til morgentimene. Jeg la alt frem på bordet og sa «Dette er deres verktøy i dag. Lag tegneserier med dette!» Og da begynte de å lage collager, noen av dem brukte til og med rødvin og gjørme for å lage tegneserier. Det var rundt dette tidspunktet at jeg begynte på When the Last Story is Told, så jeg har mye å takke studentene mine for.

Men når du sier undoing, tenker jeg også på et prosjekt som «Prisoner’s cinema», hvor jeg bruker oppløsningen og abstraksjonen som et poeng i konseptet. Det er en serie bilder hvor jeg viser til entoptiske hallusinasjoner, slike som oppstår i synsnerven dersom man ikke får sanseinntrykk utenfra. Hjernebarken begynner ganske enkelt å skyte abstrakte bilder nedover synsnerven hvis den ikke blir stimulert. Den sørafrikanske arkeologen David Lewis-Williams hadde en fantastisk formulering om at den overfører «bilder av sin egen struktur» til netthinnen. Dette skjer for eksempel med fengselsinnsatte som sitter lenge på glattcelle, og derfor kalles fenomenet også «fangekino», som jeg har tatt som tittel på prosjektet. Jeg håper at prosjektet mitt kan bli publikums «kino» inn i de torturlignende forholdene isolasjonsfanger lever i. Et slags empatisk verktøy.

Z:
På uncomics.org nevner du Odradek, karakteren fra Franz Kafkas «The cares of a family man», i et av innleggene. Du skriver at Odradek er inspirasjonen til uncomics?

A:
Jeg kom borti novellen «The cares of a family man» for en stund siden. Men jeg har kommet til et punkt der jeg tror jeg er skadet, for jeg ser tegneserier i alt. Og jeg merket i beskrivelsen av Odradek er at det er en liminal skapning, til og med litt skummel på en måte – liten, rar, utenfor vår forståelse. Det er ikke en person, det er ikke et objekt, noen ganger er den borte, andre ganger er den der.

Franz Kafka slet mye med å finne en slutt på bøkene sine, så en av teoriene er at Odradek representerer prosjekter som en ikke klarer å lage eller bli ferdig med. På en måte er Odradek et «work in progress».

En annen Kafka-teoretiker påpekte at man alltid finner Odradek i områder man går forbi, som trapper, ganger, i dører, på loftet – altså områder der man går fra et rom til et annet. Da tenkte jeg at det er jo det tomme området mellom rutene, altså margene, hvor Scott McCloud mener vi finner ”closure” eller avslutning. Det er en av grunnene til at jeg begynte å tenke at det som skjer i margene er som bakgater, de tar deg fra et bilde til et annet. Og hvis du starter å se det på denne måten, vil du kanskje spørre deg selv om ting som hvorfor du bare kan lese siden fra dette bildet til dette, hvorfor ikke opp ned?.

Det tomme rommet er nøkkelen til å finne andre måter å strukturere bilder på. Jeg er sikker på at vi kan krysse disse grensene og heller lage tegneserier som en netting som spres ut, enn å strukturere rutene på en lineær måte. Det er det Odradek representerer for meg, og det som gjør fortelleren i historien så redd. Odradek bryter med hele vår forståelse av verden, men det er ikke bare sammenbrudd. Det er en utvidelse av kjente konsepter. Dette vil gi oss flere verktøy til å utforske tegneserier enn vi har hatt de siste 100 årene.

Z:
Jeg tenkte faktisk på dette da jeg så Øyvind Fahlstrøm på Moderna Museet i Stockholm. Han jobber jo med elementer som bobler og ruter, så det trigget en del av hjernen min som forbinder det med tegneserier. Men strukturen i hans utstillinger er så leken. En historie kan bli gjenfortalt og omorganisert om og om igjen i de ulike utstillingene. Men jeg er også ganske irriterende, for jeg ser tegneserier i alt.

A:
Åh ja! Til og med hvordan man plasserer bilder og objekter på hyllen har mye med organiseringen å gjøre som vi også finner i tegneserier.

Vi sitter nå her i Malmö Kunsthall, der jeg snakket med en av kuratorene om tegneserier. Når de setter seg ned og planlegger en utstilling med ulike verk som skal stå ved siden av hverandre, jobber de også med teknikker og valg vi kjenner fra tegneserieformen.

Z:
Får du mye kritikk for å si at alt kan være tegneserier?

A:
Nei, for hvem bryr seg egentlig om hva jeg mener? Det er kanskje én prosent av de mest avantgardistiske tegneserieleserne. Det er også derfor jeg skriver alt på engelsk, slik at den ene prosenten ikke også er begrenset til et lite språkområde. Jeg vet at dette er et lite prosjekt som jeg gjør for meg selv, men samtidig er det også fint hvis det treffer noen andre.

Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra teoretikere i USA. Gunnar Krantz, som er professor ved Malmö universitet og selv serieskaper, påpekte i en anmeldelse at de fleste eksemplene jeg viste i Uncomics-boken var fra moderne kunst, og ikke nødvendigvis konseptuell kunst som er større i samtidskunsten enn malerier og lignende. Og det er helt greit, jeg tar utgangspunkt i mitt eget fagfelt, som er tegning og maling. Heldigvis er det andre som dekker konseptuell kunst, som Ilan Manouach som skrev sin doktorgrad ved Aalto-universitetet i Helsinki om konseptuelle tegneserier. Han er helt fokusert på den delen av tegneserier og samtidskunst, men etter min mening er uncomics som felt stort nok til å romme den tilnærmingen også.

Z:
Har du noe planlagt i fremtiden?

A:
Jeg har gjenopptatt en av de musikalske tegneseriene som har blitt ligget siden jeg gikk på serieskolen. Det er et black metal-spor som opprinnelig var ganske figurativt, men nå er det bare abstrakte overflater og teksturer, asymmetriske paneler som bryter med det negative rommet. Tegneserielesere vil hate det, men mine medmusikere vil umiddelbart forstå hva som skjer.

Jeg er med på en gruppe-utstilling her på Malmö Kunsthall i november/desember, og det passer perfekt for arbeidet mitt med å bygge bro mellom kunstverden og tegneserier. Og så begynner jeg å holde foredrag om eksperimentelle tegneserier ved Malmö universitet til høsten, så jeg kan spre det glade budskapet om ikke-tegneserier.

Z:
Tror du du skal lage en ny Uncomics-bok?

A:
Ja hvis jeg får en ny mulighet vil jeg gjerne gjøre det. Jeg planlegger også en ny sesong med Uncomics-podcasten der jeg ikke vil intervjue kunstnere og eller tegneserieskapere, men fokusere på teoretikere i felt som jeg mener er relevant for tegneserier.

Zarina Saidova er en illustratør, tegneserieskaper og redaktør for tegneserieforlaget Træsh. Hun har i 2023 nettopp tatt sin masterutdanning på Kunsthøyskolen i Oslo og startet å jobbe som freelancer for agenturet ByHands. Hun kom til Norge fra Kasakhstan i 2005 sammen med moren sin, og kjemper nå for å bli i Norge etter en utvisningsprosess.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.