Anmeldelse
Et godt nytt år
Espen Birkedal og Arild Rein
Tørt papir publikasjoner, 2025
Det er rett og slett rart at ingen har laget film eller tv-serie av bøkene til Arild Rein. De rufsete fortellingene hans fra hjembyen Stavanger, ikke minst de i Stavangertrilogien (1998–2004), burde være som skapt for et Trainspotting-aktig skråblikk på hva «oljå» har gjort med landet vårt. Serier som Kids in Crime og Flus har jo vist at vi kan lage den slags her på berget også.
En tegneserie med samme utgangspunkt er heller ikke en dum idé. Espen Birkedals Et godt nytt år er, såvidt undertegnede kan forstå, basert på et ikke realisert filmmanus Rein skrev i 2011.
I norsk tegneseriesammenheng er det vel bare Christopher Nilsen og hans To trøtte typer som har våget seg inn på samme mørke, men potensielt veldig underholdende territorium som Birkedal gjør her.
«Alt e drid»
Rein og Birkedal tar oss med til et Stavanger hvor grensene mellom det streite livet og den voldelige, kriminelle – og gjerne også tungt rusede – undergrunnen er flytende.
Sentralt står en gangster med dårlige lunger, en politimann med hemmeligheter og en flyttemann med grunn til å søke hevn. Rundt disse igjen finner vi noen bitre kvinner og et antall bifigurer med lite tillitvekkende kallenavn som «Lillegutt» og «U-land». I løpet av en nyttårshelg hvor lite går som man tror og enda mindre som man håper, skal samtlige involverte få livene sine snudd på hodet én gang for alle. «Alt e drid,» som en pirattaxisjåfør helt korrekt bemerker her et sted.
Denne «hevntragedien», som den kalles på en av tittelsidene, har Espen Birkedal gitt et visuelt uttrykk som dels kler og dels krasjer med innholdet.
Mellom to stoler
Nærmere 300 sider med tegneserie er mye, og Birkedal har forståelig nok lagt seg på en effektiv tegnestil. Tegningene hans er skisseaktige, utført med løs penselstrek – spør ikke meg om han har gjort det på papir eller i ProCreate – og lite tid til overs for slike ting som anatomisk finpuss og detaljerte bakgrunner. Grå laveringer gir et svært passende inntrykk av konstant gråvær. Det røffe uttrykket burde passe som hånd i hanske til den røffe historien.
Men det er noe som skurrer. De naivistiske figurene, med sine små kropper, oppspilte ansikter og gummiaktige lemmer, oppleves malplasserte i situasjoner hvor de for eksempel utfører eller blir utsatt for regelrett tortur. Det som burde ha vært sjokkerende, oppleves snarere som merkelig, som om figurene plutselig befinner seg i feil tegneserie. Det samme skjer i scener som er ment å være tragiske.
Da faller serien kort og godt mellom to stoler; mellom det realistiske og det karikerte.
Samtidig skal Birkedal ha skryt for bruken av lokale landemerker innimellom alle de slitne Shell-stasjonene og skitne campingvognene hvor store deler av handlingen utspiller seg. Fin er også den gjennomgående og gjennomførte bruken av dialekt. I mitt hode ble de viktigste rollene spilt av rogalandsskuespillere som Arthur Berning, Kristoffer Joner og Silje Salomonsen.
Et godt nytt år kunne sikkert ha vært lagt til et annet sted enn Stavanger. Men uten lokalkoloritten ville den ha blitt en langt fattigere fortelling.
Tegneserier med noe å si
Norske tegneserier anno 2025 er ikke et så bredt felt som man kunne ønske. Innimellom de historiske eposene, de tøysete humorstripene, de glattslikkede eventyrseriene og de mer pedagogisk anlagte prosjektene, burde det også være plass til – tja – for eksempel noen ordentlig ramsalte røverhistorier med forankring i vår alles felles virkelighet. Det lages tross alt filmer og tv-serier med noe å si om den tiden og det landet vi lever i akkurat nå, så hvorfor ikke tegneserier?
Sine feil og mangler til tross, er Et godt nytt år et godt forsøk på å rette opp i denne skjevheten.
