Dette er første innlegg i bloggen Snakk til hånden, hvor Erlend Peder Kvam intervjuer tegnere om tegning. Du kan lese mer om årets blogger på Empirix her!


Chris Harnans arbeider kan minne om gymnastiske øvelser. Tegningen blir en levende materie som må løpe om kapp med en tegner som stadig omformer den. Former, streker og mønstre strekkes og moses sammen, og ingen vet egentlig hvor det hele vil ende. Leseren er invitert til et tegnet friidrettsstevne, hvor hver øvelse blir praktisert for første gang.

Harnan har nylig flyttet tilbake til barndomshjemmet sitt i Reigate, en liten forstad en times togtur sør for London. Når vi snakker med ham kommer han rett fra fotballtrening.

Finnes det en link mellom sport og arbeidet ditt?

– Sport er mer en sosial greie. Jeg er på mitt aller lykkeligste når jeg driver en eller annen sport sammen med en god gjeng. Det funker godt som et utløp for sinne og frustrasjon. Det ville vært fint å kunne si at tegning fungerer på samme måte, men for meg tror jeg det snarere er tvert om. Jeg kan bli helt febrilsk når jeg prøver å finne ut av hvordan jeg skal få gjort det jeg ønsker i en tegning. Jeg kan gå rundt og bekymre meg for det hele dagen.

Er tegning en sosial greie?

– Jeg antar det. Det vil alltid være et element av kommunikasjon i tegning, som «dette er det jeg har laget, dette er en forlengelse av meg selv». Jeg vil at folk skal se det. Men selve det å tegne er svært ensomt.

Lager du tegninger som aldri blir vist?

– Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg lager en million skisser for så å plukke ut den beste, hvis det teller. Jeg lager så mange tegninger, du skulle ikke tro at de nødvendigvis var skisser. Jeg kan tegne den samme, enkle tegningen kanskje førti, femti ganger. Den kan ta tjue sekunder å lage, men jeg gjentar prosessen til den har blitt usammenhengende og rar på den helt riktige måten. De fleste vil kanskje ikke se forskjellen på tegningene, men jeg kan bli helt besatt av å prøve å lage en spesiell type kleinhet. Kan jeg mose denne tegningen mer sammen? Eller kan jeg strekke den ut? Det handler om å kna de ulike delene av tegningen.

Hva ser du etter i denne prosessen?

– Stort sett handler det om å forenkle tegningen, og bli kvitt nølende elementer. Jeg ser det med en gang når jeg har vært for forsiktig, eller når jeg har vendt tilbake til en form jeg har brukt for mange ganger tidligere. I de beste tegningene mine har jeg vært rask og instinktiv. I begynnelsen av en arbeidsøkt handler mye om å løsne opp, og etter hvert som håndleddet blir varmere blir jeg også mer intuitiv. Da får jeg raskere et mer tilfredsstillende resultat: En god miks av tynne og tykke biter som til sammen utgjør et tilfredsstillende nivå av perfekt kleinhet.

Du skifter ofte redskap når du tegner. Hvordan påvirker redskapet prosessen?

– Jeg jobber veldig ulikt på papir og digitalt. Hovedforskjellen er selvfølgelig muligheten til å ‘angre’. Jeg har lært meg å sette pris på begrensningene som kommer med tradisjonelle verktøy, men med en gang jeg tegner i Photoshop danser fingeren min over angreknappen. Det er krevende, jeg blir en slags perfeksjonist når jeg tegner digitalt. Når jeg begynner på en ny tegning prøver jeg å ikke begrense meg for mye, sånn at jeg ikke låser meg fast til en bestemt idé fra begynnelsen av. Men jeg vet nøyaktig når tegningen er ferdig, og jeg er villig til å bruke utrolig mye tid hvis jeg ser at den har begynt å ta en interessant retning. Det er ikke sånn at jeg sitter med en linjal og planlegger hvordan jeg skal tegne den perfekte tegningen. Jeg leter etter den, det er en jakt. Jeg planlegger egentlig nesten ingenting, men foretrekker å finne ut av hvor jeg skal ved å utføre det. Jeg vet aldri hvor jeg ender opp. Det er vel derfor jeg har jobbet med denne boka i over to og et halvt år nå.

Tegningene dine oppstår gjerne i serier. Hvordan former du et narrativ?

– Ofte prøver jeg å hekte leseren på en følelse av flyt, en bølge, slik at de henger med på tempoet i boken. Jeg prøver å lage noe som ikke har mer enn akkurat det narrativet som kreves for å dra leseren gjennom boka. Men jeg jobber aldri ut fra et narrativt utgangspunkt. Det finnes nøkkelsider her og der, men resten av tegningene må tåle å endres i skapelsesprosessen. Nøkkelsidene dikterer den narrative flyten på noen måter, og inspirerer samtidig de andre sidene.

Ser du på andres kunst når du er i studioet?

– Ikke vanligvis. Men hvis jeg sitter fast kan jeg alltid se på King Terry, eller andre tegnere jeg syns er vågale og litt punk. De minner meg om at jeg alltid kan dra det enda lengre. For meg så er det å se på King Terrys arbeider en måte å minne meg selv på at jeg jobber alt for trygt. Selv om jeg lager en tegning som kanskje er litt rar, kan jeg alltids strippe den, omforme den. Jeg ser på andre folks arbeider hvis jeg er litt lost, men det er alltid de samme folkene. Det er ikke sånn at jeg alltid ser etter nye tegnere.

Jeg følger jo folk på Instagram for å holde meg oppdatert på favorittkunstnerne mine, men jeg ser mer på det som inspirasjon til å lage noe bra snarere enn en mulighet til å knabbe en estetikk eller en gimmick.

Enkelte tegninger ser ut som de kommer fra et kildemateriale?

– Ja, jeg kopierer bilder jeg finner interessante hele tiden. Jeg kopierer de ‘dårlig’, siden de tekniske ferdighetene mine er ganske dårlige. Jeg prøver å gjøre det på en litt dirty bootleg-måte. Det er ganske frigjørende å kunne si «jeg plukker opp denne tekniske boka og lager en veldig dårlig kopi av denne tegningen, så blir det min greie». Men jeg unngår selvfølgelig å kopiere folk som jobber med ting som ligner for mye på mine egne. Jeg kan se på alt fra offentlige skilt og gamle renessansemalerier til ekstremt tekniske design fra en annen tidsalder. Men når det kommer til King Terry kopierer jeg nok mer eksplisitt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av hans energi og karakter.

Hva er essensen i King Terrys arbeider?

Akkurat nå ser jeg på en King Terry-tegning hvor det rett og slett bare er en muskelmann med en eksplosjon av kruseduller bak seg. Det er forvirrende enkelt, og utstråler en nærmest barnlig tilnærming til det å tegne. Som om han først hadde tenkt en tanke, også plutselig var tegningen der. Det er punk, eller hva? Men sannheten er at han er nødt til å ha en sylskarp designsensibilitet og en sterk visjon. Det gir meg lyst til å lage ting hvor jeg er aggressiv, morsom, klein og litt konfronterende.

Besøker du ofte gallerier?

– Ja, men ikke så mye nå om dagen, nå som jeg bor i Reigate. Men jeg liker det, de får meg til å ønske å lage noe interessant.

Noen ganger dukker det opp tekst i arbeidene dine. Hvordan arbeider du med tekst?

– Ordene kan være en lydeffekt, eller bare en følelse jeg ikke har lyst til å illustrere. Noen ganger kan jeg stå fast, og plutselig dukker det opp ett eller to ord som kan representere konseptet på en måte som ikke stopper flyten min. Da tenker jeg at jeg ikke trenger å sitte og fundere på hvordan jeg skal illustrere det – noen ganger er det bedre å bare skrive ordet.

Chris Harnans formutforskende tegneserier har dukket opp i en rekke antologier og småutgivelser de siste årene. Hans kommende bok Big Pool er ventet på Breakdown Press våren 2023.

Erlend Peder Kvam
Tegner, skribent og meddriver av et forlag med stor F, Foot Books. Holder for tiden til i Leipzig, Tyskland.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.