At Kristoffer Kjølberg er en produktiv barnebokillustratør- og forfatter er noe jeg ofte glemmer. I tegneserieverden kjenner vi ham best som en del av Dongery-kollektivet, og som skaperen av En som het – en samling av arbeider, utgitt på No Comprendo Press, som vant årets tegneserie i 2018.

I tillegg til tegneserievirket har han illustrert ni barnebøker forfattet av Dongery-makker Marius Molaug, og skrevet og illustrert én til. Denne gangen kombinerer han de to verdenene og gir ut en tegneserie for barn: Etter leggetid.

Anmeldelse

Etter leggetid
Kristoffer Kjølberg
Gyldendal, 2019
80 sider

Etter leggetid handler om barneskoleeleven Sebastian, som jobber i skoleavisen sammen med Glenn og Stine. Da han har forlest seg på spenningsromaner om krimreporter Rosenkrantz, drømmer han om å gjøre spennende journalistarbeid i form av å løse forsvinningsmysterier og avdekke konspirasjoner, men isteden blir han ilagt å dekke elevrådsmøter og annet tørt stoff.

Til slutt tar han ut i natten for å finne mysterier han kan dekke, og skriver saker som ender opp med å bli en stor hit blant skoleelevene.

Kristoffer Kjølberg Etter Leggetid

Barks-aktig sjarm

Det er åpenbart at Etter leggetid er laget for en spesifikk målgruppe. I forhold til Kjølbergs vanlige tegneseriearbeid, som er fantastisk skrullete, er narrativet her ganske strømlinjeformet. Det inneholder enkelte sider som er mest ment til å være forklarende, og en del av humoren er åpenbart mest relaterbar for barn (hvorfor synes voksne at kaffe smaker godt?).

Allikevel er historien smart strukturert. Sebastian avdekker nye biter av mysteriet sitt hver gang han er ute på sine eventyr i natten, og disse blir diskutert og reagert til på dagtid, i skolegården. Selve løsningen på mysteriet minner meg også om den interne logikken man kan finne i en Carl Barks-historie.

En hyppig kilde for humor i tegneserien er hvordan Sebastian er styrt av forventningene han får fra spenningsromanene, opp imot hva realiteten viser seg å være. Under dette blir også sensasjonalisme i media et tema, da Glenn, som redaktør i avisen, har en interesse av å dekke det tørre, politiske stoffet som faktisk har noe å si for elevenes hverdag, mens Sebastian ønsker å være en actionhelt som genererer spennende historier.

Kristoffer Kjølberg Etter Leggetid

Ingen dypere temaer understrekes, derimot. Personlig setter jeg stor pris på media rettet mot barn som fungerer på flere plan og tør å ta tak i større problemstillinger, men Etter leggetid er heller ikke overpedagogisk på noen måte, og fungerer på et lettbent plan som nok en gang har noe Barks-aktig over seg.

Tegnemessig er Etter leggetid ikke milevis fra Kjølbergs vanlige tegneseriearbeid. Tegningene innehar ikke samme energi som mesteparten av arbeidet hans i En som het og Dongery klikker, hvor han tillater seg selv en mye større frihet. Her synes det å være en motivasjon å gjøre tegningene mer tilgjengelige og estetisk pene, og de fungerer godt i tandem med historien, samtidig som de er umiskjennelig Kjølberg-tegninger, like ekspressive som de er elegante.

Kristoffer Kjølberg Etter Leggetid

Nulteliv for barn

I tillegg til Barks-referansen er det åpenbart å trekke en tråd til Fredrik Larsen og Espen Fribergs Nulteliv-serierNulteliv, som også følger en gruppe unger, benytter seg av en del av de samme tematikkene i dynamikken mellom barn og voksen, og forventning og virkelighet.

Det føles på mange måter ganske likt å lese Etter leggetid som å lese Nulteliv. Seriene stammer fra samme sfære av serieskapere, og behandler karakterer i omtrent samme livsfase. Nulteliv, derimot, er laget uten hensyn til yngre lesere. Likevel føles mye av humoren og scenarioene å virke på ganske like plan. Når Sebastian får i oppgave å skrive et portrettintervju med lærerinnen Aud i anledning hennes 60-årsdag, og kommer tilbake med fullstendig triviell informasjon om henne, føles det som snytt ut av en tåpelig Nulteliv-episode.

Kristoffer Kjølberg Etter Leggetid

Nulteliv, på sin side, er både grovere, og har et større fokus på sosiale situasjoner enn Etter leggetid. I sistnevnte er drivkraften eventyr og et mysterie som skal løses, og de største likhetene er i en del av dialogen og i tematikken.

Boken skinner når den kjølbergske ånd stikker seg frem. Det er punkter som disse, blandet med den overhengende Barks-aktige lettbentheten, som gjør boken bra også for meg, som ligger langt utenfor målgruppen. 

Jeg føler derimot at Kjølberg kanskje holder litt tilbake, og jeg tror han godt kunne kjørt på med både dybde og mer av sin sedvanlige humor, uten å miste appellen til barn, og samtidig utvide til en mer universell målgruppe. Alt i alt en bra bok, og ikke noe som bør overses for Kjølberg-fans, om enn den skiller seg et godt stykke fra de absurde spontaneitetene han er kjent for.

Øistein Bergli er en tegneserieskaper og illustratør basert i Oslo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.