Anmeldelse

Fantomrakettene
Tore Aurstad og Andreas Iversen
Gyldendal, 2021

Radarparet Tore Aurstad og Andreas Iversen holder på å etablere seg som tegneserie-Norges ubestridte pulp-mestre. Først med en norsk tilnærming til H.P. Lovecrafts Cthulhu-mytologi (Tåke over Svartøy, 2020) og nå med UFO-mysteriet/gyseren Fantomrakettene.

Det begynner litt trått. Noe mystisk krasjlander i en innsjø et sted på Østlandet nær svenskegrensen en sommernatt i 1946 – og så begynner lokalbefolkningen å oppføre seg underlig. Hvorfor virker gårdsgutten Reidar som en zombie? Og hva er det med disse rare soppene og blodiglene som dukker opp over alt? Særlig originalt er det ikke, men så snart miljøet og forhistorien er etablert, sparer ikke Aurstad og Iversen på kruttet.

Hovedpersonene Anne og journalistonkelen Norvald nøster opp et overnaturlig mysterium som har storpolitiske implikasjoner, og etter hvert blir det klart at deres egne liv også står på spill.

Den ekle kroppen

«Body horror» – «kroppsskrekk» på godt norsk – stammer fra vår fascinasjon for våre egne, underlige og uforutsigbare kropper. Det i seg selv kan være et interessant utgangspunkt for flere typer samfunnskritikk. Men på et dypere plan spiller det på vår frykt for å miste kontrollen, at vi ikke er som alle andre, og frykten for sykdom og sårbarhet. Dette igjen har gjort kroppsskrekk til et perfekt utgangspunkt for politisk ladede skrekkfabler: Invasion of the Body Snatchers forstås ofte som en kommentar til 50-tallets McCarthyisme, og Alien kan lett leses som en kritikk av kapitalismen. Fantomrakettene handler på sin side om krigstraumer, forræderi og ikke minst det å være en liten brikke i stormaktenes spill i en tid hvor 2. verdenskrig var noe man ennå ikke hadde rukket å få på avstand.

Fantomrakettene benytter seg av en dempet form for grøss og gru. Jo visst får både menneske- og dyrekropper gjennomgå her, men det blir aldri overdrevent grafisk. I stedet spiller Aurstad og Iversen på ubehagelig stemning, illevarslende detaljer og den anstrengte tonen mellom de ulike figurene. Iversens tegninger dveler gjerne ved dette, noe som gir Fantomrakettene en nydelig nerve: En hånd som sakte slukker en oljelampe, to mennesker som gradvis blir oppmerksomme på helikopterlyden som nærmer seg, eller en slimete igle som vrir og vender seg på et tregulv – man vet at nå skjer det straks noe ubehagelig, men vi skal holdes på pinebenken enda litt til. Det er en grugod følelse.

Iversens strek er, som i Tåke over Svartøy, temmelig enkel. Den er ikke for enkel, Iversen tegner uttrykksfullt og tempoet i rutene er nær perfekt. Han eksperimenterer også med vinkler og utsnitt, noe som gir det hele ekstra mye liv og røre. Og heldigvis sparer han heller ikke på detaljene når det er tid for de mest eksplisitte scenene og motivene. Men noen ganger kan det bli i overkant luftig rundt figurene, og innimellom føles det nesten som om Iversens uttrykk ikke helt matcher historien som fortelles. Samtidig gjør uttrykket også at historien nesten blir enda skumlere – nettopp fordi man ikke forventer det av en tegneseriebok som ser ut som dette. La oss bare håpe at denne utgivelsen ikke ender opp på nattbordet til et litt yngre publikum enn hva tegneserieskaperne hadde sett for seg …

Mysterium fra virkeligheten

Mot slutten av historien er det mange puslespillbrikker som skal på plass, men tegneserieskaperne får det meste til å gå opp. I en grøsser som dette er det ikke uvanlig at hovedpersonene lider personlige tap underveis, og Aurstad og Iversen er tro mot sjangeren. Det skulle egentlig bare mangle; dette er en fortelling som er gjennomsyret av uhygge og fare. Da er heller ikke enden alltid god.

Fantomrakettene tar utgangspunkt i et virkelig mysterium: I etterkrigstiden, flere steder i Skandinavia, ble det observert mystiske lys og gjenstander på himmelen. Noen hevdet at det var værballonger, andre trodde at det kunne være eksperimentelle, russiske våpen (dette var tross alt lenge før de første teoriene om flygende tallerkener dukket opp). Tegneserieskaperne har heldigvis funnet plass til mer om denne fascinerende historien i etterordet, inkludert avisutklipp og tidligere hemmeligstemplede dokumenter.

Ikke la deg lure av den enkle tegnestilen: Fantomrakettene er ikke for de lettskremte. Den herlige uhyggelige stemningen ligger tykt over Aurstad og Iversens gjennomførte sjangerlek, og historien har nok av overraskende vrier til at både voksne og modne, unge lesere kan bli hektet. Forhåpentligvis fortsetter Aurstad og Iversen i dette sporet, for nå begynner håndverket deres virkelig å sitte.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.