I høst har vi samarbeidet med de store tegneserietidsskriftene i Sverige, Danmark og Finland for å gi deg et en bedre oversikt over hva som rører seg i nyere nordiske tegneserier. Men hvilke lesetips sendte vi fra oss?
Empirix-redaktør Walter Wehus bestemte seg for å anbefale serier som kanskje ikke har krysset landegrensene ennå, og trekker frem disse fem seriene som noe av det mest spennende som har skjedd innen norske tegneserier siden 2010:
Herr Merz
av Lars Fiske
(No Comprendo Press, 2012)
Kanskje har du fått med deg fenomenet Munch av Steffen Kverneland. Men visste du at denne opprinnelig ble serialisert sammen med Lars Fiskes biografi om Kurt Scwhitters i bladet Kanon? Herr Merz er en minst like fornøyelig leseropplevelse som Munch. Lars Fiske portretterer den tyske dadaisten og collagekunstneren Schwitters med varme og humor, samtidig som at han bruker seg selv (og kollega Kverneland) til å skape nåtidig kontekst rundt et neglisjert kunstnerskap.
En av Fiskes store styrker er hvordan han tar til seg andre kunstneres uttrykk når han skriver om dem (han gjorde nylig det samme med George Grosz). Herr Merz
er ført i en stil som er en blanding av collager, konstruktivisme og Fiskes egen kantete, umiskjennelige strek.
Boken er i tillegg for det meste basert på originalkilder, som Fiske henviser til over to sider med fotnoter. Om bare alle kunstnerbiografier var så underholdende og informative som dette.
(Fiske er forøvrig gift med Anna Fiske, som figurerer lenger nede i denne artikkelen.)
Drabant vol 1-3
av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
(Cappelen Damm, 2012-2018)
På 1990-tallet var det nulltoleranse mot tagging og graffiti i Oslo. Det fikk iblant absurde utslag, som at trikker og t-banevogner ble tatt ut av trafikk om de var tagget på. Men det førte også til en klappjakt på hele hiphop-subkulturen i hovedstaden. Øyvind Holen er det nærmeste vi kommer en norsk hiphop-historiker (han er journalist i Dagens Næringsliv og forfatter av flere bøker om hip hop). Sammen med tegner Mikael Noguchi har han laget det som har blitt stående som den mest solide tegneserien for ungdom som er laget på norsk.
De tre Drabant-bøkene følger Viktor og Fredrik (alias «Senc» og «Deks»), samt Victors kjæreste Camilla, mens de navigerer Oslos gater på jakt etter muligheter til å male – og å slå igjennom i tilværelsen generelt.
Bøkene spenner fra 1994 til 2000, og i løpet av seks år skjer det mye med taggecrewet og menneskene rundt dem. Historien er delvis tragisk, delvis humoristisk, og alltid realistisk. Holen har øre for dialog, og Noguchi har en stil som trekker på vestlig bastardisert manga (tenk Jamie «Tank Girl» og «Gorillaz» Hewlett) og graffitiens dynamikk.
Hysj
av Magnhild Winsnes
(Aschehoug, 2017)
De to venninnene Hanna og Siv tilbringer sommeren på en campingplass et sted i Norge. De møtes der hvert år, men dette året er det tydelig at de begynner å vokse fra hverandre. Mens Siv har begynt å interessere seg for gutter og hva de eldre jentene på campingplassen holder på med, trekkes Hanna fortsatt mot indianerkostymer og krigsrop. Forholdet mellom de to bølger frem og tilbake, men Hanna mestrer ikke ennå alle kodene som må til for å navigere gjennom ungdomstilværelsen.
Magnhild Winsnes’ debut er en imponerende solid tegneserie både i form og innhold. Den forkaster det tradisjonelle rutenettet til fordel for små og store bobler på sidene; noen ganger over to sider, andre ganger i bittesmå detaljer. Knapt noen norsk serieskaper har fanget sommeren så innstendig som Winsnes. Innholdsmessig slekter den tydelig på canadiske Jillian og Mariko Tamakis Den sommeren(som ble utgitt i Norge samtidig), men Hysjstår solid på egne ben.
Hysj var nominert til prisen Årets tegneserie i 2018.
Fagprat
av Flu Hartberg
(Cappelen Damm, 2010-2017)
Norge er et land med stripetegnere. Vi har den fotballfrelste pubeieren Pondus, gotheren Nemi, kontorhumoren i Lunchog til dels politiske krumspring i Eon. Alle disse fortjener å sjekkes ut, men her vil jeg likevel trekke frem Fagprat av Flu Hartberg som noe i særklasse.
Flu Hartberg var del av tegneseriekollektivet Dongery, som gjorde sitt for å revolusjonere norske tegneserier på 2000-tallet. De avfødte blant annet New Yorker-tegneren Bendik Kaltenborn, Kristoffer Kjølberg (vinneren av Årets tegneserie 2018), én Donald Duck-reaktør, samt Flu.
Fagprater en utradisjonell stripeserie, i og med at den består av én lang rute. I de tidlige seriene var det gjerne tre-fire personer samlet rundt et bord som førte absurde dialoger. Det som tidlig skilte serien ut var tegningene, som synes å være inspirert av det de mest groteske portrettene til Mad-bladets Basil Wolverton. I én rute sitter en tiårig jente i sengen og har nettopp pakket ut et marsvinbur fra foreldrene. «Hurra, akkurat det jeg ønsket meg! Et marsvin!» utbryter hun, før hun fortsetter: «Men, vent litt hvor er marsvinet? Å ja, jeg skjønner, det er et marsvin i overført betydning?» Det gir ofte ikke mening, men Hartbergs strek kombinert med en skakkjørt humanisme gjør serien alltid verdt å følge.
Vaskedamen
av Anna Fiske
(No Comprendo Press, 2015)
Selv om Anna Fiske er en av få norske serieskapere som lager tegneserier for barn, er det ofte vanskelig å plassere bøkene hennes i en spesiell målgruppe. Vaskedamen er en av disse.
Familien til fem år gamle Lotten får en vaskedame, selv om de ikke er rike. «Mamma og pappa blir så slitne av å jobbe, og så er det så mye mas med to barn», som Lotten selv forklarer. Vaskedamen Aina viser seg å være en gammel dame som har beholdt barnet i seg, og som tar Lotten med på landturer og opplevelser. Det kommer godt med når foreldrene bare krangler, og Lotten sliter med å finne plassen sin i verden.
Anna Fiske har en naivistisk strek som ser nokså lik ut uansett om hun tegner for barn eller voksne. Den er lett gjenkjennelig og lett å bli glad i, og er uttrykksfull og fargerik. Vaskedamener uventet rørende, og er kanskje høydepunktet blant de rene tegneseriene hennes så langt.
