Hvem er Fia Mia?

Alle som fulgte på med norske indie-serier på slutten av 1990-tallet kjenner til Fia Mia. En sammensatt og likandes punker, som med sin karakteristiske klesstil og frisyre er lett å kjenne igjen – og lett å koble til undergrunnsscenen i Oslo rundt tusenårsskiftet. I årene 1994-2002 ble det utgitt fire Fia Mia-hefter, i tillegg til at man kunne følge eventyrene hennes i Forresten, Fidus og Gateavisa.

Vel, nå var det ikke akkurat eventyr Fia Mia la ut på. Det gikk i hverdagslige greier for urbane twenty-somethings, som konsert, crush, sex, ny konsert. Miljøet var nedre Grünerløkka og nordvestover langs Akerselva, der man kunne finne punkere, straight-edgere og andre av Fia Mias likesinnede. Knekken i knærne, stripete strømpebukser og tighte jeans gjorde at Fia Mia og kompisen Knut Q så ut som To trøtte typer sin kule kusine med sidekick. Da en samlebok ble gitt ut i 2011 var dette stilmessig sett fjern fortid. 

• Les også På tegnebordet-intervjuet med Rune Borvik.

Skandinavisk livskrise

Når Fia Mia nå er vekket til live igjen av den ellers ikke aktive serieskaperen Rune Borvik, ser man lite til dette miljøet, og man kjenner ikke lenger lukten av sigaretter (det kan være røykelovens feil), eller følelsen av lærjakke mot armene. Fia Mia bærer fortsatt lærjakke med samme selvsagthet som Donald Duck går uten bukser – men det er ikke utelivet og singellivet som utforskes i Fia Mia – fra mørket. Det er Fia Mias voksenliv – og som alle andre voksne mennesker i livskrise utforsker hun barndommen sin.

Det var vel å vente. Bybikkja Rocky flytta på landet, bussjåføren Pondus ble pubeier, og evig barnslige Zelda ble selv mor. Tegneseriefigurer blir faktisk eldre de også, i alle fall i Skandinavia. I følge forlagets omtale er Fia Mia blitt «vesentlig eldre» siden sist. Jeg er usikker på om serien klarer å kommunisere at dette er «voksne Fia Mia» uten et vedlagt presseskriv, men tematikken er i alle fall mer voksen: Død, og savn etter kjærlighet og omsorg. 

Med andre ord har Borviks Fia Mia-prosjekt endret fullstendig karakter. Mens serien tidligere portretterte Fia Mias Oslo, er Fra mørket en mer introspektiv reise i Fia Mias minner og følelser, trigget av morens begravelse. Samtidig må man kunne kalle denne fortellingen et slags … eventyr.

Vanskelig temposkifte

Borviks tegnestil er lett gjenkjennelig. Visuelt sett er figurene karikaturer, med store øyne, neser, ører eller andre kjennetegn som hår som på ingen måte ligner hår men så absolutt ligner en punka frisyre. Samtidig ser lærjakker ut som lærjakker, og løv ligner løv, selv om Borvik tegner i sort/hvitt, faktisk så absolutt sort/hvitt at han knapt bruker gråtoner. Mange av tegningene er svært detaljrike, spesielt totalbildene, slik at øynene kan hvile på både viktige og uviktige detaljer. 

Det gjør at serien får et lavt tempo, og en behagelig ro. Men i flere tilfeller jobber det også mot historiefortellingen, og en dramatisk scene eller et bevegende øyeblikk kan bli oppfattet som stillestående. For hva er vel en kampscene uten klassiske virkemidler? Borvik styrer unna ekspressive fortellermåter, som fartsstriper eller voldsomme lydord, og velger å også tegne en dramatisk actionscene på sin måte. Forsøket mageplasker dessverre fullstendig, og det er vanskelig å forstå hva som egentlig skjer i scenen. Det er synd, for dette er uten tvil en omveltende episode i hovedkarakterens liv, og da trenger leseren å på en eller annen måte få bli med på reisen, for eksempel ved at bildene hjelper leseren til å bevege seg innover i følelseslivet sammen med Fia Mia. 

Bruken av sort/hvitt kombinert med at siste del av handlingen utspiller seg etter mørkets frembrudd gjør fortellingen i så måte en tjeneste. Mye av omgivelsene er, som Mia Fias fortid, skjult av mørket, men noen få, viktige detaljer synes i lyset fra månen eller Fia Mias lommelykt. Tegneserien Fia Mia er ofte like elegant som karakteren Fia Mia er røff. Borvik har en gjennomgående høy vilje og evne til å male med lys og skygge. Men der denne balansen fungerer godt på det visuelle planet, får han problemer på fortellerplanet.

Karikaturer og karakterer

Fortellergrepene i Fia Mia – fra mørket synes inspirert av Charles Dickens’ En julefortelling, og kanskje kan noen tråder trekkes helt tilbake til Dantes Den guddommelige komedie, når Fia Mia vandrer i skogen for å finne svar på noen store spørsmål. Vår anti-heltinne opplever etter hvert flere typer flashbacks som belyser barndommen hennes. Hvem var egentlig moren hennes? Hvem er egentlig familien hennes? Hvordan var egentlig Fia Mias barndom? Spørsmålene blir stadig flere, og stadig mørkere, helt til det virker uutholdelig for Fia Mia – både den unge og den «voksne». 

Som leser blir jeg ikke like engasjert. Jeg vil ikke røpe for mye, men jeg kan nevne at barndommens miljø presenteres på en måte som gjør at det fremstår som noe uvirkelig og karikert, nærmest mytisk, men samtidig knyttes miljøet til nåtidens Oslo på en måte som kun er urealistisk og fremstår som klønete. Her fremstår Borviks prosjekt som schizofrent: De lettbeinte og lekne løsningene benyttes fortsatt, men tematikken og traumene er tunge. 

Mennesket Fia Mia er jo ingen karikatur, og miljøet Fia Mia vanket i for 20 år siden ble ikke karikert, men portrettert med respekt. Når det da dukker opp et par karikaturer blir de så inni hampen synlige. Borvik har 48 sider på seg til å belyse Fia Mias eldste minner og innerste følelser, og det går utover kompleksiteten til de andre viktige karakterene i fortellingen. I tillegg brukes de overnaturlige fortellergrepene i så stor grad at det er som om Fia Mia befinner seg i en eventyrverden. Det er uklart om dette er en fortelling som er ment å veksle mellom en drømmeverden og en mer realistisk verden, eller om Borvik bare ønsker å visualisere Fia Mias tanker og følelser på en raffinert måte. 

Slutten? Eller begynnelsen?

Av alle som måtte dukke opp igjen av forgangne norske tegneseriefigurer, er det nærliggende å si at Fia Mia vil være den mest velkomne av dem. Som en tøff kvinne med tilhørighet i subkulturelle miljøer vil Fia Mia aldri gå ut på dato, selv om dagens kids kanskje ler av stilen hennes. Når det nå har gått et tiår siden sist vi hørte fra henne og hun gjenoppstår i en mer alvorlig drakt, fremstår denne utgivelsen som viktig.

Av flere grunner må det være lov å håpe at dette er en forsmak på mer Fia Mia, og at dette er en ny retning for serien. En retning Borvik må bli litt bedre kjent med, før Fia Mia igjen vil være like god som i sine glansdager.