Mette Hellenes har publisert «Kebbelife» i tjue år i år – først i Billedkunst, og siden 2006 som fast stripeinventar i Morgenbladet. I denne nyeste samlingen presenterer hun som vanlig et skjevt, men spisst syn på det norske samfunn, og tar i denne omgang et oppgjør med de siste fire års hendelser, som til sammen utgjør en slags antologi over det norske samfunns største nyhetssaker.
Fra tidligere utgivelser har Hellenes bevegd seg mer og mer over i det politiske, og «Mann søkes» er den sjette i en serie bokutgivelser. Stilen har utviklet seg fra en noe slurvete svart-hvitt til en fin, tydeligere strek og akvarellfargelagt uttrykk.
Men det deiligste er at boka er så åpenbart frekk – Hellenes mesker seg i å freidig nedtegne Siv Jensen med pupperynker, Carl I. Hagen med lange, utilslørte testikler, et kobbel kastrerte Frp-ere, Grete Faremo (gjentatte ganger) fremstilt som orangutang, og Anniken Huitfeldt med tenna på tørk, som «har sugd mye pølse».
Strålende persongalleri
Det er dog ikke kun det satiriske innholdet som gjør «Kebbelife» til en så fremragende serie. Tegningene i seg selv er herlige: Ansiktsuttrykkene på figurene, både de vi kjenner og de vi ikke kjenner, er vanskelig å kalle noe annet enn kostelige – Siv i leppestiftkjolen, en sørgmodig Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide som tenner lys for miljønettene, småbarnsfamiliene, og hunder og katter og bjørner.
Hellenes er i bunn og grunn en grådig dyktig detalj- og karikaturtegner, der hun tegner folk med håret til værs og puppa ved mellomgulvet.
Et spesifikt høydepunkt er regjeringsportrettet fra i fjor, en tegning som sparker i alle retninger.
Friske observasjoner
I et intervju med Klassekampen forrige helg sa Hellenes at hun hadde opplevd at folk syns det var ubehagelig å prate høyt i samme rom som henne, i frykt for å bli nedtegnet og foreviget i «Kebbelife».
Det er ikke helt uforståelig – enkelte tegninger balanserer på grensen mellom det absurd geniale og litt slemme, en balanse som gjør at man til stadighet stiller seg spørsmålet «Er dette greit?»
Men det er nettopp denne balansen mellom hva som er greit eller ugreit som gjør «Kebbelife» til en så strålende leseopplevelse. Det er deilig og forfriskende å se satirisk frekkhet på et så intelligent vis.
Alle Hellenes’ observasjoner oppleves som langt fra gjen- eller oppbrukte, selv ikke den klassiske politikerharselasen. Streken og den frekke humoren gjør at selv Carl I. Hagen med grisefjes fortsatt er morsomt. Det er dog ekstra bra å se satire om mindre åpenbare temaer, som Øyafestivalen, terrorfrykt og trosretningsforvirring, fordi man ikke nødvendigvis forventer det. Det er absurd, det er smart, det er «på kornet» – og det er mest av alt veldig, veldig artig.
