Menneskets forsøk på å mestre atomet har vært et viktig tema for tegneserier siden tredvetallet. Atomkraft ble spådd til å fremskynde alt fra den endelige løsningen på energiproblemet til menneskets undergang. Etter Hiroshima var ikke lenger det sistnevnte scenarioet en fjern hypotese, og frykten for atomkrig ble virkelig.

Atombomba har naturligvis satt dypest spor innen mangaen, da Japan er den eneste nasjonen som har gjennomgått traumet. Den mest kjente vitneskildringen er Keiji Nakazawa tibinds magnus opus Barefoot Gen. Det er en selvbiografisk tegneserie basert på forfatterens oppvekst i Hiroshima fra krigstid til årene etter bomba. I første bind ser vi familien hans bli harselert på grunn av farens anti-krigsholdninger. De blir stemplet som forrædere og trøbbelmakere fordi faren ikke er redd for å kalle Japans imperialistiske krig ved sitt rette navn: en måte for eliten å bli rikere på bekostning av livene til millioner av mennesker.

Les også: På tegnebordet: Den russiske revolusjonen

etter atomkrig
I Barefoot Gen får man se ettervirkningene av Hiroshima-bomben. (Ill.: Keiji Nakazawa)

Stille før stormen

Den sjette august i 1945 er en solskinnsdag i Hiroshima, og folk kan såvidt skimte en enslig B-29 fly høyt oppe i den blå himmelen. Et hvitt blaff er det siste Gen ser før han mister bevisstheten. Han overlever fordi han står bak et betonggjerde. Da han ser rundt seg er han vantro over at én bombe kan ha forårsake så mye ødeleggelse. Bygninger er lagt i grus og tusenvis av mennesker er plutselig døde, barn med smeltet hud og glasskår i øynene skriker om hjelp, voksne menn går fra vettet. Gen løper tilbake til huset sitt. Far og søsken ligger fanget under tunge bjelker. Gen og moren kan ikke gjøre annet enn å se på da flammene sprer seg og resten av familien blir brent levende.

Menn stabler sammen de døde og brenner likene før de plutselig blir syke og dør. Dette blir kjent som «bombe-syken» og gjør folk engstelige for å komme i kontakt med ofrene. Det er veldig lite mat igjen i Hiroshima og lufta er full av røyk og fallende aske fra likbrenning. Gen prøver å dra ut til bygda for å hente ris, men det er hver mann for seg selv og bøndene gir ikke bort almisser. I stedet for sympati med ofrene er det jungelloven som gjelder. Japan må bygge seg opp og de overlevende etter atombomba, såkalte hibakusha, står perverst nok bakerst i brødkøen. Hibakusha kan vanskelig finne seg arbeid da japanerne tror de vil bli syke hvis de kommer i kontakt med dem.

atomkrig raymond briggs when the wind blows
When the Wind Blows gir en britisk vinkling på atomkrig. (Ill.: Raymond Briggs)

Britisk galgenhumor

Hvis Barefoot Gen blir for tungt for fordøyelsen, bør du lese When the Wind Blows av Raymond Briggs, en tragikomisk perle fra 1982. Et naivt gammelt ektepar forbedrer seg på atomkrig med Sovjetunionen ved å følge instruksjonene i et flyveblad til punkt og prikke. Mannen bygger et improvisert bombeskur i stua bestående av sofaputer og ytterdører. Sammen i skuret mimrer de tilbake til da London ble bombet under andre verdenskrig, uten å forstå at den moderne trusselen er et helt annet beist. Kona er mer bekymret over lakken på kommoden enn bomba som vil falle – «it will all be over in a flash».

Den britiske småborgerligheten står som en makaber kontrast til atomkrigen. Etter bomba har detonert og de våger seg ut av bombeskuret, irriterer kona seg over alt det knuste glasset – «they never give a thought to the poor housewife trying to keep the house clean.» Radioen er død, telefonen virker ikke og verken avisgutten eller melkemannen har kommet ennå – «he’s bound to be a bit late due to the bomb». De går ut i hagen og ser at løvene på trærne er borte og gresset har gulnet. Mannen mister derimot aldri sin klokkertro på de britiske myndighetene. Han venter tålmodig på at noen skal komme med nødrasjoner og medisiner mens begge sliter med hodepiner og svimmelhet. Fargene i tegneserien blir bleke og blålige, og ansiktene hovne og fordreide. Kona klager på flekker på leggene og blod i avføringen, men mannen feier det vekk som symptomer på høy alder.

Les også: Frankrikes politiske serieklima

atomkrig akira katsuhiro otomo
Akira er den kanskje mest kjente tegneserien om livet etter atomkrig.

Etter smellet

Det er nok vanligst for tegneserier å begynne fortellingen godt etter at atomsoppen har lagt seg. På post-apokalypsens trone sitter det dystopiske mesterverket Akira. Tokyo ble pulverisert under tredje verdenskrig av en «ny type bombe», og byen har blitt gjenbygd over en periode på 30 år. Neo-Tokyo er et neonbelyst betong-uhyre som svulmer over av ungdomskriminalitet og politisk uro. Vi følger den foreldreløse tenåringen Tetsuo, medlem av en halsløs motorsykkelgjeng. Under et gjengopprør kolliderer Tetsuo med et barn på rømmen fra et hemmelig laboratorium. Myndighetene utfører eksperimenter på barn for at de skal utvikle overnaturlige krefter til bruk for en militær agenda. Barna har blek, grønn hud og er fulle av rynker, som om de er langt eldre enn deres fysiske alder. Tetsuo er skadet etter kollisjonen og blir tatt med i en ambulanse. Legene oppdager at Tetsuo har krefter på linje med Akira, det tapte barnet. Etter at myndighetene utfører eksperimenter på Tetsuo blir han etterhvert ustoppelig. Tetsuo går amok og endevender byen på jakt etter Akira. I det olympiske stadionet vokser Tetsuo til å bli en gigantisk baby, hjelpeløs og fullstendig ute av stand til å kontrollere sine destruktive krefter, før han eksploderer og et hvitt blaff legger Neo-Tokyo atter i ruiner.

Filmen ble regissert av Katsuhiro Otomo, samme mann som lagde den over 2000 sider lange mangaen. Otomo ble født 11 år etter andre verdenskrig og nekter selv for at Akira er en kommentar på atomvåpen. De som har lest Barefoot Gen vil dog kjenne igjen flere av temaene fra Akira, bl. a. foreldreløse barn tvunget til å overleve i skyggesiden av samfunnet, det brutalt undertrykkende militærstyrets patologiske higen etter mer makt, samt vitenskapsmenn som leker gud men til slutt mister kontroll på skaperverket sitt.

watchmen dave gibbons alan moore atomkrig
Watchmen er godt plantet i angsttilstanden fra den kalde krigen. (Ill.: Dave Gibbons)

USA: Fra propaganda til dekonstruksjon

Under den kalde krigen begynte Marvel å pumpe ut superhelter som utviklet utrolige krefter etter å ha blitt eksponert for dødelige mengder radioaktivitet. Det var som om Stan Lee prøvde å vinne våpenkappløpet ved hjelp av Hulken og Spider-Man. Disse heltene ble dekonstruert i Alan Moores moderne klassiker Watchmen. Atomfysikeren Dr. Ostermann blir oppløst i en lab-ulykke og gjenoppstår som Dr. Manhattan, med alle superkreftene du kan tenke deg. Til forskjell fra de tidligere nevnte superheltene bor Dr. Manhattan i en kompleks verden rimelig lik vår egen.

Angsten for dommedag griper samfunnet, selv med Dr. Manhattan til tjeneste for det amerikanske forsvaret. Han vil kunne gi USA en avgjørende fordel i en eventuell atomkrig mot Sovjetunionen. Denne fordelen lykkes derimot ikke i å bli brukt som en forhandlingsbrikke mot nedrustning og verdensfred. Redde for å bli utslettet invaderer sovjeterne Afghanistan i et forsøk på selvhevdelse. Muligheten for atomkrig virker mer som en uunngåelighet for hver nye utgave av avisa.

Les også: Skarru værra virru værra superhelttegneserieleser?

Zeitgeist

Den kalde krigen ble avsluttet fem år etter at The Watchmen gikk i trykken, men den tidlige midten av åttitallet var på ingen måte en periode der fred kunne skimtes i horisonten. NATO-øvelser med atomvåpen og Reagans aggressive retorikk gjorde Sovjet engstelig for at USA ville gå til angrep uten forvarsel. Deres eneste håp for overlevelse ville isåfall ha vært å slå til først.

Watchmen har blitt beskrevet som en nekrolog for superheltserier, på den måten at den spør oppriktig om samfunnet hadde vært tryggere uten «helter». Det er et godt spørsmål å stille nå som folks gudebilder trekker oss dypere inn i en konflikt det blir stadig vanskeligere å finne gode svar på.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.