Det er forskjell på vær og klima, men det er naturlig å lese den nye boken til Max Estes som en klimapolitisk tegneserie. Flommen, som boken heter, kunne knapt vært mer tidsaktuell. Nylig har vi sett biler badende i Oslos gater, ras og unntakstilstand i vestlandsbygder og klimastreikende ungdommer.
Anmeldelse
Flommen
Max Estes
Cappelen Damm 2019
Akkurat hvor politisk serien er, blir et romslig tolkningsspørsmål. Fortellerformen er fabulerende, med lite tekst og mer stemning enn polemikk. En økologisk bevissthet rammer likevel inn boken. Både ved at naturen og været er grunnlaget for historien, og ved at de sentrale vendepunktene er knyttet til hovedpersonens relasjoner til dyr.
Strabasiøs ferd
Boken starter med en helsides tegning der lynet flerrer himmelen, blader blåser i vinden og regnet kommer. Det er storm og det er flom. En mann som bor i ødemarken skal evakuere fra huset, da hunden hans blir skremt av uværet og løper vekk. Mannen må dra med bilen alene. Det er en strabasiøs ferd Estes skildrer, etter hvert både flytende og til fots.
Jeg skal ikke avsløre hva som skjer med hunden, men det er jo ikke uvanlig at denne typen overveiende visuelle og ordknappe tegneserier henter igjen motiver og har en forkjærlighet for sirkelkomposisjon.
I likhet med serieskaperens forrige tegneserie på norsk, krimboken Nattsyn fra 2012, er Flommen lettlest og fint tilrettelagt for unge lesere. Det handler om mer enn at teksten er kort og enkel. Tegningene er tydelige med store figurer og uten mange detaljer, og det er relativt få ruter per side.
Både komposisjonen i bildene og de ofte skrå eller buktende rutene skaper bevegelse og fremdrift i serien. Markante lydord bryter stillheten og forsterker dramatikken. Visualiseringen understøtter godt hovedpersonens flukt og kamp med naturkreftene.
Kaffe og smultringer
Tegningene er både elegante og ekspressive, og stilen er godt gjennomført. Estes tåler godt en sammenligning som en mer barnevennlig slektning av Eric Drooker og Peter Kuper, to av de fremste utøverne innenfor bildefortelling uten ord.
Mitt første møte med tegningene til Estes var ikke like overbevisende. Den 42 år gamle amerikaneren har bodd og jobbet i Norge i ti år nå. Før han etablerte seg her, utga han to tegneseriebøker i USA på anerkjente og lille Top Shelf Productions. Den første jeg leste, var andreboken Coffee and Donuts fra 2006. En serie om to katter som gjør et bankran og hvordan konsekvensene baller på seg. Både i tegnestil og historie var det en naivisme over boken som i mine øyne lå for nær James Kochalka, datidens store, overvurderte dagboktegner.
I Norge fant Estes formen med «Den krokete»-trilogien (2010-2012). Bøkene er krimpastisjer med sjangertro figurer og hendelser, og spektakulære tegninger og iscenesettelse.
Estes har dessuten laget flere fine illustrerte barnebøker, som Alfabetfesten (2011) og Sykkelløpet (2017).
Naturopplevelse
Sjangerlek, og da særlig krim, er typisk for tegneseriene Estes har laget. Flommen er verken krim eller en metaserie slik som Nattsyn, men også her følger historien velkjente mønstre fra annen fiksjon. Serien oppleves skjematisk, som et orienteringsløp der hovedpersonen er innom faste poster.
Den forutsigbare historien står likevel ikke i veien for en naturopplevelse som gjør inntrykk. En blå fargebruk understreker det fuktige været, med mørke trestammer og bilens gule frontlys som kontrast. Det gylne lyset fra et bål varmer. Både vakkert og medrivende er det å se på. Flommen gir mest utbytte som en bok om nærhet til naturen, og om et klima som holder på å komme.
