Anmeldelse
Bøtte
Flu Hartberg
No Comprendo Press, 2019
Det er i grunnen rart at denne samlingen av Flu Hartbergs serier ikke har eksistert lenge allerede.
Samlebøker med føljetongen Moderator, ensiderne Odd og enruterne Fagprat er gitt ut for lengst. Tegneseriekollektivet Dongery, hvor Flu er en sentral aktør, ga ut sine samlede verker i en mastodontboks i 2014 og supplerte med boken Dongery klikker tidligere i år. Men suverent titulerte Bøtte er den første samlingen som tar for seg hele Flu sin produksjon.
At verken langhistoriene English Conversation og Horgan eller de to Hygiene-soloheftene har fått plass i den fullstappede, 272 sider tykke boken – samt at vi kun får smakebiter fra de andre bøkene – sier sitt om hvor mye den nå 40 år gamle tegneren fra Oslo faktisk har laget. Og da har vi ikke engang nevnt alle Dagbladet-illustrasjonene, myldrebøkene, platecoverne og alt det andre han har holdt på med.
Mer enn noe annet kjennetegnes da også Bøtte av ufiltrert tegne- og skaperglede.
Kunstnerisk selvbiografi
Kompisen Haakon Smedstuens uvanlig lite tilbakeholdne forord, som ikke skygger unna verken foreldrene Hartbergs skilsmisse eller ungdomstidens rus og «kontinuerlige» onani, gir fra første stund et inntrykk av personlig og kunstnerisk selvbiografi.
De eldste seriene, hentet fra kladdebøker, skoleaviser og egenpubliserte hefter, er gjengitt i så små formater at de knapt lar seg lese. Som ren dokumentasjon av Flu sin utvikling som serieskaper har de likevel sin verdi.
Og når han et sted rundt side 50 begynner å nærme seg et eget uttrykk – myke, trolldeig-aktige figurtegninger kombinert med en generell dragning mot det absurde og groteske – blir det tydelig at vi har å gjøre med noe mer enn bare de vanlige tenåringsraptusene.
Kunstnerisk og intellektuell utvikling
Flu sin kunstneriske og intellektuelle utvikling kommer kanskje best frem hvis man ser på figurene han har jobbet med opp gjennom årene. Mens tidlige kreasjoner som Raka, en gutt med hagerake til overkropp, og Brødrene Klut er rare bare for å være rare, er den senere Jasmin fra Biri skapt for å illustrere noen ganske gode poenger om media og religion og andre ting som faktisk betyr noe i den virkelige verden.
Utover i boken ser vi også hvordan Flu stadig utvider virkefeltet sitt. Mens Mamma, «pappa» og meg, en serie laget for partiavisen til Sosialistisk Venstreparti, nærmer seg konvensjonell stripehumor, er Oss på Nakkeskotseter en rabiat parodi på gamle norske julehefteserier og 2018: En romodyssé en ellevill årsoppsummering i krysningspunktet mellom politisk satire og renspikket surrealisme.
Og i den frittstående serien Tuma kommer bokens estetiske høydepunkt: lekkert, detaljert strekarbeid og farger perfekt avstemt til historiens vekselvis hallusinatoriske, erotiske og ekle innhold.
Myldretegningen på omslaget er forresten ikke ueffen, den heller.
Jøss og engleslafs!
Det er mye i Bøtte man ikke kommer til å lese mer enn én gang. Sånn må det nesten bli når et langt tegneliv skal dokumenteres. Til gjengjeld er dette en godt over gjennomsnittet inspirerende bok å bla frem og tilbake i.
En annen ting som berettiger samlingens eksistens, er at det umulig kan finnes ett eneste menneske – med mulig unntak for Flu selv – som har originalutgivelsene av alle disse seriene.
For å si det som Fyllefar på Nakkeskotseter: «Jøss og engleslafs! Høres jaggumeg nesten for godt tel å værra sant ut.»