
Anmeldelse
Fluenes herre
av William Golding, adaptert og illustrert av Aimée de Jongh
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
QlturRebus forlag, 2024
Jeg har ikke rukket å få et nostalgisk forhold til Fluenes Herre. Jeg leste ikke romanen før jeg fant den på tilbud for knappe to år siden, og plukket den ikke opp igjen før jeg skulle skrive denne anmeldelsen. Nå som jeg har lest romanen for andre gang og fulgt opp med tegneserieadapsjonen, er tidløsheten tydeligere enn noen gang.
Fluenes Herre ble utgitt for første gang ut i 1954, mindre enn ti år etter andre verdenskrig. 2024 markerer 70-års jubileet for boken, og i den anledning fikk den prisvinnende illustratøren Aimée de Jongh, som også er fan av romanen, rettighetene til å lage en tegneserieadapsjon.

Det rette uttrykket
Fluenes Herre er favorittboken til mange, og det kan være nervepirrende å lese en adapsjon. Redselen er jo alltid der: Vil de fortelle historien og tilføre den noe nytt, eller bare tjene penger? Jongh tar subtile, men konkrete visuelle grep som viser at hun forstår og respekterer historien. For eksempel lar hun tegningene bli mer rufsete og skraverte etterhvert som historien utspilles. Slike grep gjør at jeg skjønner at hun skjønner, og da er det bare å slappe av og fokusere på historien videre.
En overraskende detalj i adapsjonen får historien tydeligere frem. Tegningene viser virkelig hvor små disse barna er. I romanens voksne språk og betraktninger er det lett å glemme at man har med barn fra 6-12 år å gjøre. Det er en forskjell på å lese ordet «Littluns» og å faktisk se barna tegnet. Karakterdesignet til Piggy fungerer spesielt godt. I Jonghs tolkning fremstår Piggy, gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk, som mild i stedet for stakkarslig. Illustrasjonene gir meg et annet perspektiv på Piggys visjon for øya og guttene, noe som gjør det enda mer hjerteskjærende når han dør.
Det er bemerkelsesverdig hvor troverdig Jongh har tegnet øya. Goldings detaljerte og lange beskrivelser fra romanen har nok vært til hjelp, men illustrasjonsstilen er det som virkelig puster liv i verdenen. Selv om jeg er relativt sikker på at boken er tegnet, eller i hvert fall fargelagt, digitalt, ser tegningene ut som om de er malt med vannmaling og blekk. Denne organiske tilnærmingen overfører egenskapene som har gjort romanen til en moderne klassiker, og legger til rette for at adapsjonen kan tre inn i samme rekke.
[En representant for Jongh bekrefter at tegningene er gjort med blekk på papir, og deretter fargelagt digitalt. – red]

For mye forklaring
Adapsjonen holder seg tro til hendelsesforløpet i romanen, men noen ganger er den så tro til originalen at den ikke tør å stå på egne bein. For eksempel ønsket trolig Jongh å beholde deler av Golding sitt språk ved å legge til tekstbokser med utdrag fra romanen. Dette gjør ingenting for tegneserien annet enn å dekke over de ellers fantastiske tegningene.
Det er ingen poeng i å dekke over tegningen av Ralph som sparker av seg skoene med en tekstboks som sier at han sparker av seg skoene. Det er like unødvendig som å lese opp sceneanvisningen imens teaterstykket spilles, og er en så dårlig idé at det nesten er provoserende å se på. Ikke riv meg ut av tegneserien uten grunn, SLETT tekstboksene!
Fluenes herre på internett
Jeg skulle egentlig skrive denne anmeldelsen tidligere denne uka, men ble forsinket da jeg måtte på politistasjonen for å anmelde en mann som oppførte seg spesielt truende på internett. Da jeg endelig fikk tid og energi til å sette meg ned med anmeldelsen, så jeg at instruksarket jeg fikk fra politiet lå som et bokmerke mellom de siste sidene. Hvis boken skal leses i lys av dagens verdensbilde, hva kan vel være med symbolsk?
Fluenes Herre er en historie om kaos, men også om forsøk på kontroll. Gjennom demokratiske prosesser på den ene siden, og makt på den andre. Det er en hobbesiansk historie som utforsker hvordan man får, mister og beholder makt. I starten går makten til Ralph, som behandler den som et ansvar. Jack overtar makten ved å appellere til guttenes frykt, samt love dem trygghet og moro. Dette gjør han ved å fortelle dem at et imaginært beist eksisterer, et beist han selv tidligere har innrømt at han ikke tror på. Denne utnyttelsen av guttenes frykt og behov for trygghet fører til to uskyldige gutters død – den som prøvde å fortelle sannheten om beistet, og den som prøvde å gå demokratisk til verks for å finne løsninger.
I lys av Donald Trump og fremveksten av høyreradikalisme i Europa blir lesingen av Fluenes Herre en kvalmende og spennende opplevelse. Beistet kan være en metafor for så mye, inkludert frykten og de voldelige egenskapene som finnes inne i alle mennesker. I dag kan beistet være konspirasjonsteorier, falsk informasjon og mennesker som utnytter «beistet» til å ta over og beholde makt.
De unge guttene som løper rundt med pinner kunne godt vært de samme som i dag skriver «stem FRP» på TikTok. De blir et moderne bilde på det samme boken viser: Noen mennesker kan radikaliseres til alt, så lenge lederen bruker hatefull nok retorikk og ord de forstår. I Fluenes Herre forstår de ikke alvoret før det er for sent, og jeg er redd det gjenspeiler virkeligheten vi nå lever i.

Evig aktuell
Mange forfattere ønsker å skrive et verk som er tidløst. Jeg tror ikke Golding ønsket at boken hans skulle være like aktuell 70 år senere, men jeg tror ikke han ville blitt sjokkert av hverken høyreradikalismen eller av en ny krig i Europa. Man kan si at det bare er en roman, men Fluenes Herre kommer alltid til å forbli en kommentar på både samfunn og menneske og burde derfor leses på ny gjennom denne linsen.
Å lese boken på ny i tegneserieformat rister i historien på en måte som tvinger oss til å virkelig lese den på ny. Ikke bare som historien med karakterene og dramaet, men som kommentaren den delvis var ment som da den ble publisert.
Aimée de Jongh har med dette laget en praktfull adapsjon og pustet nytt liv i et av litteraturhistoriens viktigste og mest elskede verk.