De siste ukene har jeg brukt en betydelig mengde tid og krefter på å forsøkte å få tak i et eksemplar av Sir Edward Grey: Acheron til en ikke-hårreisende pris. Det gikk meg hus forbi at Mike Mignolas utga sin første egentegnede tegneserieutgivelse på fem år i starten av desember, og da jeg omsider fikk nyss om det, var eneste alternativ å betale halvannen til dobbel omslagspris pluss minimum to hundre kroner i porto for å få det tilsendt fra USA eller Tyskland. Jeg regner meg selv som en over gjennomsnittlig stor fan av Mignola, men å betale totalt 435,- – hvilket i skrivende stund er eneste tilbud på eBay – for et 22 siders hefte slår meg som litt i overkant.
Dette anekdotiske eksemplet er en god illustrasjon på hvor vanskelig det er å holde seg oppdatert på internasjonale tegneserier i dag. Acheron er riktignok noe av en kuriositet – en liten, frittstående spin-off til en av de mer perifere seriene i Hellboy-universet, sendt ut i verden uten verken brask eller bram – men vi snakker like fullt om en utgivelse signert en av verdens fremste nålevende tegnere, utgitt på et av USAs mest etablerte kommersielle tegneserieforlag. Hvis den store internasjonale portokonspirasjonen skal gjøre utgivelser som dette utilgjengelige for lesere bosatt utenfor Nord-Amerika og en håndfull større europeiske og asiatiske metropoler, hva da med obskure utgivelser av ukjente tegneserieskapere utgitt på små og mikroskopiske forlag?
Eller sagt på en annen måte: Det viktigste jeg de siste årene har lært av å lese lister over årets beste tegneserier, er hvor ekstremt mye jeg har gått glipp av i året som gikk og hvor vanskelig det i dag er å påberope seg å “følge med” på tegneseriefeltet. Den beste, mest informative og minst samkjørte av disse listene var i år – som året før – The Comics Journals særdeles omfattende og uoversiktlige oversikt over hva bidragsyterne deres likte best i fjor. Der de fleste årsbestelister fremprovoserer variasjoner over temaet “Hæh?? Skal det liksom være årets beste?”, utløser TCJ-listene et skred av “Jeg vet ikke engang hva dette er for noe!” etterfulgt av “Hvordan i all verden skal jeg få tak i det uten å tømme strømregningfondet på porto og toll?”.
Jeg har altså ikke lest mye eller bredt nok til å lage noen fullverdig liste over de beste tegneseriene fra 2021. Det vil si, jeg laget en bitteliten en her, og hvis jeg skulle fylle den ut med ting jeg likte fra fjoråret her og nå, ville jeg lagt til Barry Windsor-Smiths Monsters, volum 1 og 2 av Tayio Matsumotos No. 5, Gary Panters Jimbo: Adventures in Paradise, Alan Moore og Kevin O’Neills Cinema Purgatorio, Masamura Jūshichis Children of Mu-Town, Simon Hanselmanns Crisis Zone, Tim Ng Tvedts Snakkebob, jeg?, Yuichi Yokoyamas Plaza, Krent Able og Shaky Kanes Kane & Able og Christopher Nielsens Weltschmerz #10A. For virkelig å understreke hvor vanskelig det i dag er å holde seg oppdatert, har jeg i stedet et forsinket tips om en av de beste og mest bemerkelsesverdige tegneseriene som kom ut i 2020, nemlig Hannah Eatons Blackwood.
At jeg ved en ren tilfeldighet oppdaget Blackwood i hylla på mitt lokale bibliotek et drøyt år etter den kom ut skyldes ikke utelukkende tjenesteforsømmelse. Blackwood tilhører en underkategori av tegneserier som synes designet for å gli gjennom maskene på det løse flettverket av spesialbutikker, nettsider og sosiale medie-oppmerksomhet vi vanligvis omtaler som “tegneseriefeltet”. Den er utgitt av det Brighton-baserte forlaget Myriad Editions, som spesialiserer seg på skjønnlitteratur, graphic novels og feministisk sakprosa, og sjansene for at den deler hylleplass med – eller blir nevnt i samme setning som – Gwenom Vs. Carnage eller Lale Westvind-fanziner er dermed relativt liten. Visuelt ser den heller ikke ut som den er et produkt av mangeårig fordyping i mainstreamtegneserier eller noen etablert alternativ kanon.
Boken er nærmest i sin helhet tegnet med blyant, og strekene er gjennomgående lyse til et punkt hvor konturstrekene tidvis forsvinner blant skraveringslinjer og bakgrunnsdetaljer. Over dette er det plassert svart maskintekst i konturløse snakkebobler. Ved første øyekast ser Blackwood ut som en tegneserie laget av noen som er mer inspirert av avisoppslag om den grafiske romanens fortreffelighet enn av egne skjellsettende leseropplevelser. Det er kroneksemplet på en tegneserie som har større sannsynlighet for å bli løftet frem av en avis som The Guardian enn av noe som rimeligvis kan kalles tegneseriemedia. Omslaget er dessuten altfor diskret for sitt eget beste: Hadde det ikke vært for at Hannah Berrys forside-blurb inneholdt de magiske ordene ‘folk horror’ hadde jeg aldri plukket den ned fra hylla.
Så snart man begynner å lese avslører imidlertid Blackwood seg som en usedvanlig sofistikert tegneserieroman. Boken skildrer bortføringer og ritualdrap i en britisk landsby i 1950 og 2020, og nøster opp en historie som er like deler sosial tragedie og kriminalmysterium med okkulte overtoner. Sentralt i fortellingen står forestillingen om at hedenske naturreligioner har overlevd i Storbritannia siden førkristen tid, og utgjør en integrert del av samfunnslivet i enkelte isolerte landsbysamfunn. Dette er en idé som i løpet av 1900-tallet både dannet utgangspunkt for nye religiøse bevegelser og et knippe epokegjørende skrekkfilmer som la grunnlag for det som i dag omtales som folk horror-sjangeren, men som det finnes skrøpelig vitenskapelig belegg for. Følgelig preges moderne folk horror av en nostalgisk lengsel etter et Storbritannia – hovedsakelig England – der det var mulig å tro at disse hedenske uhyrlighetene faktisk fant sted.
Fordi det tjueførste århundrets folk horror gjennomgående er mer opptatt av servere lun uhygge enn å pirke i betente samfunnsnevroser, har den en tendens til å glorifisere og estetisere et England før innvandrere, internett og EU. Sjangeren er ikke per definisjon konservativ, men dens isolerte småby-Storbritannia spekket med groteske fruktbarhetskulter har åpenbare likhetstrekk med visjonene om det gode, gamle (les: hvite og suverene) England som utgjorde spydspissen i Brexit-kampanjen. I Blackwood maner Eaton frem et landsbysamfunn der modernitet og forhistoriske ritualer går hånd i hånd, men snarere enn å fremstille dette som en unik engelsk kulturarv, kontekstualiserer hun det innenfor rammene av nasjonalistiske og isolasjonistiske strømninger i samtiden. Slik blir den lune uhyggen – som hun bygger opp like treffsikkert og forførende som Gary Spencer Millidge i folk horror-nøkkelverket (og verdens langsomst utkommende tegneserie) Strangehaven – både sosialt relevant og genuint ubehagelig.
Eatons tegninger forsterker dette preget. Fraværet av farger og klare, dominerende konturstreker gir boken et uskarpt preg som gjør at man må anstrenge seg mer enn normalt for å lete rede på den meningsbærende informasjonen i hver rute. Snarere enn å gjøre boken tunglest eller forvirrende innebærer dette at leseren trekkes dypere inn i tegningene og fortellingens verden. Utstyrt med et slektstre som kartlegger rollefigurene og relasjonene dem imellom, hopper man frem og tilbake i boken mens man følger sagaen på tvers av tidsplan, og plukker opp ledetrådene som ligger strødd omkring i kriker og kroker. Eaton er en særegen forteller, men Blackwood minner meg like fullt om et knippe andre krim- og skrekktegneserier jeg har lest og likt de siste årene, som Simon Spurrier, Aaron Campbell og Matías Bergaras Hellblazer, Kris Bertin og Alexander Forbes’ Hobtown Mystery Stories, og Wai Wai Pangs Ripples.
Alle som nærer en interesse for britisk folk horror vet at det produseres altfor lite av det samtidig som det meste av det som lages – herunder inkludert det beste – er variasjoner over et lite knippe troper og grunnfortellinger. Med Blackwood har Hannah Eaton begått et bidrag til sjangeren som gir entusiaster det man forventer, samtidig som eimen av pedantisk-nostalgisk tradisjonalisme holdes på trygg avstand. Det er en høyst lesverdig tegneserie, og et relativt sjeldent eksempel på at begreper som graphic novel og tegneserieroman ikke utelukkende er markedsføringsretorikk for å selge tegneserier til usikre mennesker, men også kan være en relativt presis beskrivelse av fruktbare møter mellom tegneseriemediet og romanformatet.
