Anmeldelse
Forbi stjernenes port
Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad
Egmont, 2024
Det er enkelte sider ved japansk tegneserietradisjon som gjør manga til manga – i alle fall ifølge Empirix’ mangablogger Lisa-Maria Pettersen Leira.
Karakterdesign – store øyene, uttrykksfull mimikk. Filmatisk layout – det hun kaller dynamisk sideoppsett, utsnitt og vinkler, tempo og flyt. Følelser – at de står i sentrum, og gjerne kan oppfattes som litt mer melodramatiske og overtydelige enn i vestlig tegneserietradisjon.
God layout
Ut fra disse kriteriene er det lett å plassere Forbi stjernenes port i manga-sjangeren. Sidelayouten er god, og den skiller seg litt ut fra mange av de øvrige manga-utgivelsene ved å flytte historien til verdensrommet, heller enn for eksempel et fiktivt sted innen norrøn mytologi eller ut i skogen.
Boka legger grunnlaget for de neste seks utgivelsene vi blir lovet, og etablerer både forhistorien og forholdene mellom karakterene.
Femtenårige Paprika og onkelen Oliver får en dag den lilla jenta Kaba kasta i fanget. Hun har reist gjennom verdensrommet for å løse gåten rundt en himmelsk safir, i håp om at hun skal klare å reise til stjernenes port. Boka lar det være mest opp til leseren hvem man bør og kan stole på, men til slutt er det en solid gjeng med eventyrere som skal forsøke å komme seg til Kabas hjemplanet. Selve fortellingen er god både som enkeltbok, og som en introduksjon til en serie.
Stiv klipp-og-lim
Likevel er det noe som skurrer. Tegningene og sidene er lagt godt opp, og formidler både dynamikken karakterene imellom og farten, spenningen og følelsene i historien. Men selve tegningene av karakterene er ofte stive, og ser noen ganger ut som om de er klippet ut og limt inn på siden. Anatomisk sett virker noen karakterene karikerte, og ofte ser de ut som skisser heller enn virkelig gjennomarbeidede figurer.
Det er vanskelig å sette noen særlig konkret alder på de ulike karaktene. Paprika er 15 år, men har voksne muskler som står i kontrast til den barnlige, og egentlig barnslige, personligheten hennes. Om det skal symbolisere at hun som femtenåring er i spennet mellom barn og voksen, synes jeg ikke det fungerer særlig bra.
Onkel Oliver forteller ofte om «da jeg var ung» og henviser til at han er gammel, men når han treffer igjen Dia og hun refererer til noe som skjedde for ti år siden, i en slags romantisk setting, blir det også rart – Dia selv ser kun noen år eldre ut enn Paprika.
Men dette handler kanskje også om det overtydelige, det dramatiske ved manga-sjangeren? Det påpekes at Paprika er så sterk fordi hun er mye ute og klatrer og jakter. Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at kvaliteten på boka hadde vært løftet om alt bare var littegrann bedre tegna, eller om serieskaperne hadde brukt mer tid. Enkelte av sidene ser ut som hastverksarbeid. Kanskje et par ekstra runder hos en redaktør ville utgjort en forskjell.
Som det ser ut nå, synes jeg ikke kvaliteten er høy nok til å skille seg noe særlig ut fra alle de andre norske manga-utgivelsene som har kommet de siste årene.
I en fersk episode av podkasten Tegneserier! stiller Øystein Runde spørsmålet: Hvor mange 1400-siders norske manga-epos er det plass til? Det er vanskelig å si, men med tanke på tempoet Egmont moser ut bøker under nordic manga-paraplyen, begynner det kanskje å bli litt trangt om plassen.
