Hvis Al Columbia var mer produktiv, ville han utvilsomt vært regnet som en av sin generasjons største amerikanske tegneserieskapere. I stedet har han blitt et navn for de innvidde; en av disse skikkelsene som med ujevne mellomrom utkommer med bøker og hefter som minner en på nøyaktig hvilket unikt talent han er – som fjorårets fortreffelige Amnesia: The Lost Films of Francis D. Longfellow – før han trekker seg diskré tilbake bak tegnebordet (eller hvor det nå er han gjør av seg) for en lengre periode. 

Columbia har gjennom hele sin karriere vært omgitt av mystikk og rykter, og er en av få tegneserieskapere som har en opprinnelseshistorie etter klassisk superheltmodell. Denne går ut på at Columbia startet sin karriere som 18-årig assistent for Bill Sienkiewicz mens denne tegnet Alan Moores ambisiøse, men aldri fullførte kjøpesenter-opus Big Numbers. Da Sienkiewicz bestemte seg for å forlate prosjektet etter at de to første utgavene var ferdigstilt, ble Columbia tilbudt tegnejobben, og det tredje, aldri publiserte nummeret som for en del år tilbake fant sin vei ut på internett inneholder angivelig tegninger av dem begge. På et tidspunkt skal imidlertid Columbia ha “blitt gæern” og ødelagt sidene til enten #3 eller #4 av Big Numbers, hvilket satte et endelig punktum for serien, og tvang Columbia til å gjenoppfinne seg selv som kunstner (en mer nyansert og detaljert versjon av denne historien kan høres i en av hans opptredener på tegneseriepodcasten Inkstuds, men i farta husker jeg ikke hvilken av dem).

Al Columbia Amnesia
(fra Amnesia: The Lost Films of Francis D. Longfellow)

Columbias første soloutgivelse Doghead ble utgitt av Kevin Eastmans pengesluk Tundra, og var tydelig inspirert av Sienkiewicz og Dave McKean (anno cirka Cages), men da han et par år senere ga ut fanzinen 23 Skidoo og første nummer (som for sikkerhets skyld var #0) av den kortlevde Fantagraphics-serien The Biologic Show, var den Columbia vi i dag kjenner mer eller mindre på plass. I disse arbeidene benytter Columbia seg av en tegnestil som henter estetikk og ikonografi fra tidlig amerikansk animasjonsfilm – først og fremst Fleischer Studios og tidlig Disney – som han bruker til å skildre marerittaktige scenarioer og fortellinger. 

​Effekten av denne kombinasjonen av et muntert, karikert og historisk datert uttrykk og et perverst og absurd voldelig innhold er en snikende uhygge som biter seg fast og aldri slipper taket. Det er sjelden man leser skrekktegneserier som er genuint forstyrrende og skumle, men Columbia mestrer kunsten å sette leseren ut av balanse. Arbeidet hans har en forløper i tegneseriekollektivet Air Pirates, som utga ulisensierte undergrunnstegneserier om og med Disney-figurer, og en samtidig parallell i gatekunstneren KAWS, som ofte bruker det samme animasjonsuttrykket som utgangspunkt for sine prosjekter. Hva gjelder håndverk og ambisjonene om å tilby en oppslukende estetisk opplevelse, er imidlertid Columbia i en klasse for seg. 

Al Columbia
(Fra Pim & Francie)

Den beste inngangsporten til arbeidet hans er fortsatt boken Pim & Francie: The Golden Bear Days fra 2009, som samler et tiår med tegneserier, omslag, illustrasjoner og andre arbeider sentrert rundt gjennomgangsfigurene Pim og Francie. Utgivelsen er Columbias eneste bok, for selv om han med årene har blitt en kritikerfavoritt, produserer han fortsatt arbeid i samme langsomme tempo som før, og i så måte oppleves de 22 oppslagene i den helgemagasin-dimensjonerte Amnesianærmest som luksuriøse. 

​Bak et omslag som viser noe som ser ut som en ung David Bowiephotoshoppet av David Lynch, har Columbia samlet 19 plakater og to collager av stillbilder fra filmene til den fiktive amerikanske animasjonsfilmskaperen Francis D. Longfellow. Filmplakatene er utstyrt med informasjon om stemmeskuespillere, produksjonsår, spilletid og filmteknikk, men fint lite annet, og dermed blir det opp til leseren å konstruere en overgripende historie om Longfellows liv og virke. Filmene som presenteres spenner fra det morbide til det ultravoldelige, og maner frem forestillinger om et hemmelig kapittel av den amerikanske filmhistorien, der Fleischers frimurerfabel Bimbo’s Adventure bare var toppen av et isfjell av okkulte, mannevonde fortellinger importert fra et dekadent og døende Europa.

Al Columbia Amnesia
(Fra Amnesia

Lynch er god sammenligning når man skal beskrive og forstå Columbias kunstnerskap. På overflaten har arbeidet deres få likhetstrekk, men hva gjelder metode har de mye til felles. Som Lynch tar Columbia utgangspunkt i en estetikk “alle” har fått inn med den populærkulturelle morsmelken, og som Lynch vrir og vrenger han på dette for å skape et uttrykk som er like forførende som det er urovekkende. Resultatet er en fordervet skjønnhet som lokker publikum inn i underbevissthetens dunkle avkroker, hvor vi etterlates til å konfrontere menneskesinnets irrasjonelle, men ikke desto mindre gjenkjennelige eller fascinerende mekanismer. 


Neste gang: Mer gekiga eller nye CFanskaffelser

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.