Anmeldelse
Foreldreskapet – En bruksanvisning
Therese G. Eide
Egmont, 2021
Foreldreskapet er på mange måter en oppfølgningsbok til Intet nytt fra hjemmefronten fra 2019. I den boken viste serieskaper Therese G. Eide hvordan det å bli foreldre tvang fram et behov for å uttrykke seg kreativt.
I stjålne øyeblikk skriblet hun ned tanker og situasjoner på små papirlapper, som siden resulterte i den vellykkede bloggen og senere en allestedsnærværende seriestripe. To år senere bruker hun plattformen til å utvide rommet (eller skapet) man leser foreldrerollen inn i.
Sunn motvekt
Vordende foreldres hoder fylles til randen av velmente råd om alt fra fødsel til barnets soverutiner. Man kan bli motløs når man samtidig blir konfrontert med både søvnmangel og en ny verden som forventer andre valg av deg.
Markedet flommer over av blogger, podcaster, bøker og ikke minst eksperter i media som drøfter hvordan man unngår å oppdra barn «feil». Resultatet blir ofte en form for handlingslammelse der de nybakte foreldrene driver rundt i en konstant tilstand av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet. Therese G. Eide gir med Foreldreskapet en god dose med sunn motvekt til det å være såkalte perfekte foreldre.
Elegante overganger
Eide bruker sitt eget liv og sin egen familie som utgangspunkt i boken. Historien viser reisen hennes fra før hun ble mor og hvordan den nye rollen endret henne. I motsetning til de mer typiske fortellingene om hvordan morsrollen endrer en, klarer Eide å fremstille en kvinne som er flerdimensjonal både før og etter hun blir mor, som er full av kjærlighet, frykt, vilje, sinne og humor. Full av drømmer om selvrealisering som handler om andre ting enn å bli mor.
Det spøkes generelt for lite med unntakstilstanden man trer inn i som foreldre, men Eides historier briljerer når hun viser hvordan øyeblikk kan både være morsomme og håpløse i samme stund. Mot slutten av boken reflekterer Eide omkring det å føde naturlig. Hun befinner seg på sykehuset og forsvinner sakte inn i en smerte. Overgangene mellom det lette og det alvorlige, mellom det nære og hysteriske fortelles så elegant hos serieskaperen.
Å utvide rommet
Eides minimale tegnestil formidler effektivt den kaotiske hverdagen i småbarnsfamilien. I nedstrippede tablåer står de små øyeblikkene i sentrum, men surrealistiske undertoner er aldri langt unna.
Vi trenger flere serieskapere som Mette Hellenes og Therese G. Eide som utvider fortellingene om jenter og damer, med skråblikk fulle av humor og sannhet. Vi trenger flere serieskapere som gjennom sitt vidd og perspektiv reflekterer omkring samfunnet slik som både Hellenes og Eide på hver sin måte mestrer. Disse to ytterpunktene viser tydelig det enorme rommet som venter med å bli fylt med nye stemmer. Vil Eide, i likhet med Hellenes også ta serien videre ut i samfunnet? Det blir uansett spennende å følge Intet nytt fra hjemmefronten videre.
