Alltid underholdt, aldri engasjert 

Det første som blir tydelig i Forelska? er at illustratøren, Maya, elsker å tegne. Hovedkarakterene Gabrielle og Lina er vakkert designet, med pastellfargede klær og uttrykksfulle ansikt med øyne som er velutrustet til å bære alle følelsene tenåringer kan ha. Dette er en illustratør som aldri leter etter en enkel løsning. Bakgrunnene og romfølelsen er skummelt konsekvent. Fra ulike vinkler – og mellom ulike bøker i serien – er selv bilder og plakater på rommene likt plassert og tegnet. Alle dyner og tepper har intrikate mønstre, og ingen ruter glemmes eller forenkles.

I en slik setting er det alltid en fare for at rutene mettes og at det rett og slett blir for mye, men Maya løser dette på et mesterlig vis. Det at denne bokserien kun er tegnet av ett menneske er nesten ikke til å tro! Selv de minste bikarakterene får rommene og kontorene sine kuratert for å vise personlighetene deres, enten det er en naturfagslab, et soverom eller et kontor.

Tralter og går

Vakre tegninger er vel og bra, men hva er egentlig historien i disse bøkene? Den første boka er kanskje tydeligst utformet. Her er hovedkarakterene Lina og Gabrielle nysgjerrige på hva forelskelse og kjærlighet er, og de setter i gang undersøkelsen med en vitenskapelig fremgangsmetode. De intervjuer, observerer, noterer og analyserer. Mens denne forskningen pågår, er Lina håpløst forelsket i barndomskompisen, Noah, som har begynt å ignorere henne på skolen.

Vi introduseres for en rekke karakterer, som sladrejenta Charlie som vet alt om forhold og drama i skolegården, gotheren Adele som driver med gatekunst, og den vakre Eva Parasoll som gjemmer seg i naturfagslabben for å lese astrofysikk i friminuttene. Hverken Lina eller Gabrielle har sterke eller karakteristiske personligheter, og handlingen drives som regel videre av at de plasserer seg i situasjoner hvor mer aktive karakterer får komme til orde.

Jeg liker godt at Lina står på sitt, og nekter å bli sammen med Noah igjen etter han dumper henne for å få innpass i den populære gjengen. Det er ikke uvanlig at unge jenter fortelles at dårlig oppførsel er romantisk, bare se på andre ungdomsmedier som The Notebook og Twilight. Da er det forfriskende å se noen som tør å straffe den dårlige oppførselen og rett og slett heller velger å være singel.

Frem til bok fire tralter og går historiene med jevn underholdningsverdi, og man ser at jentene som ble introdusert i den første boka sakte, men sikkert blir en vennegjeng. Lesingen er rett og slett koselig. De er omsorgsfulle ovenfor hverandre, løser konflikter og problemer seg i mellom og snakker om viktige tema. Frem til dette punktet er jeg underholdt, og opplever et nostalgisk forhold til ungdomsskolen samtidig som jeg er uendelig glad for at jeg er ferdig med det disse karakterene går gjennom av drama og intriger.

Vent … Sardinia … Hæ?

Man får egentlig aldri vite hvor gamle karakterene er, men basert på uttrykksmåte og klesstil gjetter jeg at de befinner seg i alderen 12-13 år. Med dette i bakhodet leser jeg frem til bok fire med tanken om at karakterene er barn som navigerer voksne følelser gjennom useriøs lek. Men så blir Adele plutselig valgt til å delta på en kunstutstilling i Sardinia, og hun reiser sammen med Lina og Gabrielle uten voksne. HVA? Dette bryter fullstendig illusjonen om karakterene, og gjør de tidligere bøkene urealistiske. Hvis de er mellom 15-17 år, hvorfor kler og oppfører de seg som barneskoleelever? Og hvis de er så unge som jeg trodde, hvorfor får de dra til Sardinia uten voksne?

En tilfeldig kvinnelig karakter i Sardinia er til stede hele tiden, men vi får bare vite at hun er en utvekslingselev. Charlie, sladrejenta med trøblete hjemmeforhold, blir forlatt av moren, som roper ut bilvinduet at hun skal sende nøkler i posten. Timer senere gråter Charlie mens hun spiser fuglefrø til middag i en scene som åpenbart er ment til vekke følelser, men kun vekker et provoserende ønske om kvalitetskontroll. Det hele kulminerer i en åtte sider lang, inkonsekvent metafor om en kjærlighetsplanet, alver, magiske porter, «den troløse tåkens land» og «lidenskapens trehytte» – noe av det kleineste jeg har sett skrevet noensinne. Og merkelig nok er denne historien fortalt av utvekslingseleven vi ikke vet noe om. Kvalitetsfallet fra de tre første bøkene er enormt.

For at tvilen skal komme den tiltalte til gode, må det nevnes at originalmanuset er på fransk, og at «lidenskapens trehytte» kan være et resultat av dårlig oversettelse. Likevel lyver ikke tegningene med Charlie og fuglefrøene, uansett språk. Oversetteren gjør uansett en tidvis tvilsom jobb – for hvilken norsk tenåring sier egentlig «Foreldrene mine sender meg til en privatskole», og hvem kjenner til ordet «grell»? Og hvorfor er det så vanskelig å lære forskjellen på «han» og «ham»? Etter min mening bør flytende og naturlig språk prioriteres over bokstavelig gjengivelse, men det virker som jeg og de fleste tegneserieoversettere er skikkelig uenige om dette.

Jeg forstår ikke hvordan to forfattere, en illustratør og et helt forlag lot dette manuset passere. Bok fire er usammenhengende, rotete og provoserende dårlig. Alt som skjer, skjer av urealistisk dramatiske årsaker, og handlingen er hverken sammenhengende eller god. De få viktige punktene som skal drive handlingen videre kunne kommet til live på andre måter, og jeg tror oppriktig at omtrent enhver annen måte ville vært bedre. La dette bindet i serien stå som en advarsel om hva som skjer hvis du tar multi-bok-kontrakten din for gitt og tenker at “det er vel bra nok!”.

… Og vi er tilbake

Noe skjer mellom bok fire og bok fem, og kvaliteten er tilbake. Karakterene oppfører seg som seg selv, og handlingsforløpet gir mening igjen. Kanskje vi alle bare kollektivt ble enige om at bok fire ikke skjedde? Jeg vil i hvert fall være med på det. Her utforskes en tidligere anonym karakter, nemlig Abel. Han spiller gitar og er usikker over akneutbruddet han har i ansiktet. Et mantra fra barndommen går igjen i hodet hans, nemlig at han er “Snill, men stygg”, og mantraet hindrer ham fra å gjøre det han vil i en rekke ulike situasjoner. Dette er en fin og interessant utforsking av karakteren, og det er viktig å vise unge jenter at også guttene kan være usikre.

Bok fem tar også for seg nakenbilder som problem, og viser hvordan jentene hjelper en medelev med å slette dem. Det er påfallende lite hjelp fra voksne i serien, noe som kan være problematisk hvis leserne prøver å dra noen lærdom her. Samtidig – å alltid få karakterene til å gå til voksne for hjelp kan føre til en moraliserende og kjedelig historie.

Når så alvorlige tematikker blir omtalt, kunne det vært fint med noen ressurser bak i boken om hva man skal gjøre hvis man opplever noe liknende selv. Her er vi tilbake til et av problemene med serien, for selv om den er underholdende så prøver den å snakke om for mye i hver bok. Det ender med at alle karakterer og problemer blir nevnt, men at nesten ingen blir sett. Få problemer og situasjoner får dybde eller en skikkelig utforsking, og det føles som at manuset haster forbi interessante situasjoner med raske avslutninger og løsninger.

Ikke en klassiker

Enkelte segmenter er morsomme, og sett bort fra fjerde bok er jeg alltid underholdt. Dette er rett og slett en koselig bokserie! Likevel blir jeg aldri engasjert. Handlingen og karakterene er rett og slett overtydelige. Jeg må aldri lure på hva noen mente, eller hva en reaksjon egentlig betydde. Det sier de heller rett ut, som en sceneanvisning i replikkformat. Dette er ikke bare et problem i Forelska?-serien, men en slags forbannelse som hviler over mye moderne barneunderholdning. Alt er så overtydelig at historiene blir entydige. Når ingenting overlates til fantasien vil fortellingen være død etter lesing, fordi det mangler noe å fundere over. Med dette i bunn er det vanskelig å se for seg at verk som skrives på denne måten kan bli klassikere. Vi diskuterer fortsatt Tove Janssons Mummi-historier og hvem karakterene er og hva de står for, vi snakker om Emils ablegøyer og familiedynamikken hans i Lønneberget. I denne bokserien er det ingenting å diskutere eller tenke videre på.

Når alt skal gå så raskt mister også karakterene potensialet for dybde, noe som er litt trist når karakterene i utgangspunktet er gode og interessante. Det sterkeste i denne bokserien er det som traff meg først – Maya sine fantastiske illustrasjoner. Det er disse som bærer verket og gjør at jeg åpner bøkene og kikker på dem igjen og igjen.