Hvem er det som gir ut tegneseriene vi leser? I denne serien presenterer Empirix forlagene som gir ut tegneserier i Norge, og menneskene som står bak. Denne gangen: Tonje Tornes i Egmont Publishing!
Hvilke tegneserier leste du som barn?
– Jeg var først dårlig til å lese som barn. Bøker var skremmende fordi ordene byttet plass, og nektet å holde seg på en linje. I hvert fall opplevde jeg det slik. Men i Donald var det annerledes. Det at teksten var i bobler gjorde det mye lettere for meg, så jeg knakk lesekoden med hjelp av Donald. Deretter slukte jeg alt av Donald, Bamse og Sølvpilen. Tegneserier ble helt essensielt for meg, de ga meg mestringsfølelse.
Hvorfor akkurat Donald, Bamse og Sølvpilen?
– Det var dette jeg fant i bladhylla, og jeg likte action. Til og med i Bamse kom jeg fort inn i en dramatisk situasjon, det var bare et par ruter før noe sto på spill og noe viktig måtte gjøres. Det å se hvordan hovedpersonene reagerte i ulike situasjoner, å se at de ble stresset, redde eller glade, var veldig besnærende i forhold til å lese bøker. Jeg kunne til og med foretrekke tegneserier framfor barne-tv da jeg var liten på begynnelsen av 1980-tallet.
Leste familien din tegneserier?
– Min far var tegneseriesamler. Ikke i den forstand at han måtte ha alt komplett, men han samlet på gode tegnere. Oppdaget han en tegner han likte streken til, kjøpte han bladet, uansett hva det var. Han prøvde uten hell å få broren min interessert i tegneseriesamlingen sin. Min mor ville ikke at jeg skulle lese dem, for jeg var hele seks år yngre enn min bror, men jeg snek meg inn på kottet og leste bladene som lå i Hansa-kasser – vi bodde i Bergen. Jeg lærte min første engelsk av superheltserier som min far hadde. Noen av dem – som Watchmen – hadde han kjøpt både på engelsk og norsk, så da kunne jeg sammenligne ordene. Etter hvert ble jeg hektet på superheltserier og fikk sterke bånd til flere av karakterene. Jeg fikk en sorgreaksjon da Jean Grey i X-Men døde.
Når fant du ut at du kunne jobbe med tegneserier på heltid?
– Jeg trodde egentlig ikke det var mulig, for jeg kan ikke tegne en rett strek med linjal engang. I stedet prøvde jeg å selge inn saker om tegneserier da jeg frilanset som journalist. Jeg ble kanskje et navn for bransjen på den måten, for den er jo ikke veldig stor, og jeg var hun som hele tiden ringte og spurte etter anmeldereksemplarer. Jeg husker en gang før jeg begynte å jobbe her at Egmont inviterte til pressekonferanse og jeg den eneste som kom. Så en dag ringte forlagsredaktør Solveig Thime meg. Hun har vært redaktør for Carl Barks Samlede verk og Don Rosa, og hun trengte ekstrahjelp med Hall of Fame-bøkene. Jeg var helt i hundre. «Sier du til meg at jeg skal få komme på Egmont hver dag, drikke gratis kaffe, lese og samle de beste Donald-historiene i bøker, og det skal du betale meg for?» Det var i 2006, og i 2008 var jeg fast ansatt. Du kan ikke planlegge å bli tegneserieredaktør, det er vel knapt tjue stykker av oss i hele landet.
Hva er den største utfordringen med å gi ut tegneserier i Norge i dag?
– Klisjésvaret er at markedet for trykte ting faller, og at den oppvoksende generasjonen ikke oppdager tegneserier i samme grad som før. Men jeg er ikke så redd for det. Kanskje jeg er naiv, men jeg tenker at lager vi bra ting som underholder, så kommer folk til å konsumere det. Det handler ikke om at det er en tegneserie, en bok, en Spotify-spilleliste eller en film – det handler om at det er bra. Samtidig er det ikke lenger en selvfølge at alle løper til bladhyllene og kjøper alt vi gir ut. Det krever mer av oss, og det synes jeg egentlig er litt kult.
[infobox]Hvordan finner dere frem til tegneseriene dere trykker?
– På humorsiden har vi samarbeidet bra med Dagbladet, og deres stripekonkurranse har blant annet fått frem serier som Børge Lunds Lunch. Ellers er det tegnere der ute som sender serier til oss, kanskje de har ti striper eller et konsept som de gjerne vil ha vurdert. De fleste sender striper, siden det er lett å tenke at det er det vi vil ha. Andre oppdager vi på nett. Kanskje de har sin egen blogg, eller en profil på Deviantart. Siden jeg jobber i et team som heter Nordiske serier så er det også en del av jobben å dra rundt på festivaler i Skandinavia for å holde seg orientert.
Har du noen eksempler?
– Jens K. Styve har en strek som er til å dø for, og vi møtte på ham under Raptus i fjor høst. Han satt og signerte den nye boken sin og etter et kjapt titt på denne, så foreslo vi at han kunne være gjesteserie i Pondus, noe jeg tror ble stas for alle! En annen etablert og dyktig tegner i det lange formatet er Tor Ærlig, men han lager også utrolig bra kortserier i Rutetid.
Av mer ukjente navn så dukket Kenneth Larsen opp i innboksen min. Han er fra Trondheim og går på serietegnerskolen i Malmö. Jeg viste serien hans Bestis til resten av teamet mitt og nå er det han som har gjesteplass i Pondus. Og så har vi selvsagt Tegnehanne av Hanne Sigbjørnsen, som har skapt seg et navn i serie-Norge fordi hun har en populær blogg. Nå er hun fast gjest i Lunch og i fjor kom hun med egen bokutgivelse.
Er dere med underveis i prosessen, eller kommer dere først på banen når mest mulig er klart?
– Vi trenger et konsept som viser potensiale. Om du har en stil som vi liker og et univers hvor vi tror det kan skje noe kult, så kommer vi inn og mener og synser. Det er ikke så ulikt litterære redaksjoner, de vil ha en hel bok ferdig som de kan vurdere. Vi må se at tegneren har driv til å faktisk skape noe. Det er altfor mange som tegner to eller fire tegninger og sier det skal bli en seks hundre siders tegneserieroman.
Hvem er målgruppen for tegneseriene dere gir ut?
– Jeg hater å snakke om målgrupper, for jeg tror ikke folks smak er båssatt etter alder, kjønn og utdannelse. Tenk bare på meg som barn og serien Watchmen! Markedsfolka bak den serien ville aldri påstå at målgruppen var en ti år gammel jente som knapt kunne engelsk. Men vi tenker konsepter. Vi er bevisste på hva som passer inn i de enkelte antologiene, og hvordan tonen til hvert blad skal være. Men både en 22 år gammel sykepleier og en 57 år gammel megler kan digge Lunch, som er bladet jeg jobber mest med for tiden.
– Når vi skal redigere et helt bladkonsept så er det viktig å ha serier, spaltister og humorkonsepter som støtter opp om hovedserien. Det er litt sånn som på Amazon: «Vi ser at du liker denne, og da tror vi at du også vil like denne og denne.» Jeg prøver å si til leserne av Lunch: «Jeg ser at du liker Lunch og da tror jeg du også vil like 5080, Tynn&Trendy, Lille Berlin, osv.»
Har du inntrykk av at nordmenn vet mye om tegneserier?
–Jeg har inntrykk av at nordmenn kjenner sin Donald og sin Pondus. Svært mange har nok også fått med seg den norske stripesuksessen, og så håper jeg at alle har fått med seg den internasjonale suksessen til Steffen Kvernelands Munch-biografi de siste årene. Men det er egentlig et vanskelig spørsmål. For hva er å vite mye? Jeg tviler på at så mange nordmenn kan mye om koreansk Manhwa, men de fleste vet hva som gjør Skipperen sterk. Så jeg tror det vi kan om tegneserier her til lands er fra de titlene som har vært sterke og synlige i vår kultur.
Hva er den perfekte tegneserien fra et salgsmessig synspunkt?
– Som redaktør er jeg ikke så opptatt av det. Jeg har gått på Tormod Løkling-skolen [redaksjonssjef i Egmont, journ. anm.], som handler om å stole på din egen magefølelse. Om du ler, så vis det til tre-fire andre og sjekk om de ler med. Bare med den enkle testen kan du forsikre deg om du har kommet over noe lovende.
Nemi-redaktør og kollega Sigbjørn Stabursvik sa for lenge siden at det var ingen synsere som forutså at en svartkledd gothjente skulle bli det neste store etter Pondus. Men det ble det! Så i min bok – eller tegneserie – får andre prøve å spå hva markedet vil ha. Jeg tror sjelden at «markedet» aner hva de vil lese i morgen.
Hva ville Egmont aldri ha gitt ut?
– I vår avdeling er vi veldig OBS på å ikke sparke nedover. Det er bare dumt. Vi har ikke lyst til å gjøre folk triste, eller få mailer fra folk som begynner å grine etter å ha kjøpt en humorantologi hos oss. Vi skal underholde. Skape smil, latter, gjerne litt refleksjon. Men helst unngå sinne og i hvert fall å såre.
Hva er den beste serien du har lest i år, som ikke Egmont har gitt ut?
– Jeg har endelig fått lest Vader and Son av Jeffrey Brown. Jeg har lest andre ting av ham, og forsto derfor ikke helt hvordan han og Star Wars kunne passe sammen. Men han har hatt en genial og enkel idé, som er kult tegnet og ypperlig farget med hinting til en koloritt barn ofte bruker. Som småbarnsmor faller jeg for referansene og absurditetene i å vise Darth Vader som en kjærlig pappa. Bøkene inneholder mange typiske barnesituasjoner med hele Star Wars-universet, og alle dets referanser, i bakgrunnen. Etter å ha jobbet med humor vet jeg at det ikke er lett å være morsom, og når det løses så smart som dette blir jeg glad. Det kan plutselig hende denne dukker opp i et blad eller noe.
Gi oss et hint om noe som kommer fra Egmont?
– Til høsten kommer Øyvind Sagåsen og Hanne Sigbjørnsen begge med sin bok nummer to. Sagåsens serie, Radio Gaga, går fast i Pondus, mens Sigbjørnsens Tegnehanne går fast i Lunch. Det er unikt at biserier i antologier har såpass stort publikum at vi kan gi ut egne bøker av seriene. Og akkurat disse to gir mye ekstra, nytt og unikt materiale i bøkene. Noe som gjør det artig å være redaktører og som forhåpentligvis gir leserne en stor merverdi.
