Er en tegneserie en tegneserie hvis den hverken inneholder handlende individer eller en bærende historie?
Etter Richard McGuires konseptuelle og smått revolusjonerende «Here» (les anmeldelsen vår her) kan man så absolutt svare ja på dette. Nå har vi også fått et norsk bidrag i denne tradisjonen, nemlig debtutant Tim Ng Tvedt sin eksperimentelle og særegne «Omrokering».
Ingen hjemme
Den røde, lille blekka ser ikke så imponerende ut fra utsiden, men i det man blar den opp blir det raskt tydelig at dette er et godt gjennomtenkt og nøye gjennomarbeidet produkt. Stilen kan minne om Chris Wares enkle og rene strek, fargene har også mye til felles med Wares duse pastellverdener. Men der Ware har sine klassiske antihelter i sentrum er Tvedts univers nærmest mennesketomt. Her er det tingene som står i sentrum, og tingenes forhold til hverandre.
Teksten er også kuttet ned til et minimum. Her er det nesten kun substantiver med artikler foran igen. De påpeker det vi allerde ser. Dette strider mot ideen om at bilde og tekst skal utfylle hverandre, men teksten blir dermed en påpeking av at det er tingene, substantivene, som her står i sentrum. Det sender tankene til bruksanvisninger, og dette ville i så fall vært tidenes vakreste bruksanvisning, om enn kanskje ikke så brukervennlig.
Åpent landskap
For det er i grunn vanskelig å si så mye konkret om innholdet i Tvedts hefte, de hverdagslige tingene presenteres, flyttes på og en romfølelse skapes. Samtidig er det referanser til sjakk, der begrepet om å «rokere» kommer fra, og en liten historie inni historien. Men denne siden med ren tekst oppklarer ikke så mye, den blir en fortsettelse av det visuelle med andre midler:
«En seng, et bord, en stol og en bokhylle, og sengen kan stå foran skrivebordet, skrivebordet kan stå foran bokhyllen, bokhyllen kan stå foran stolen, stolen kan stå inntil veggen, veggen kan ikke flyttes på, veggen er ikke flyttbar […]»
Alt lå altså til rette for at «Omrokering» kunne bli en ganske pretensiøs og irriterende affære, i hvert fall for lettirriterte lesere som meg. Men dette skjer heldivis ikke. Tvedt viser en så sterk stilsans og har en underliggende humor i arbeidet sitt som gjør dette til spenennde lesning som jeg ikke blir helt klok på.
Kunstnersjel
«Omrokering er Tvedts avgangsarbeid fra Kunsthøyskolen i Oslo, og det synes godt i hans konseptuelle tilnærming til tegneserier. Heftet er som sagt lite, og minner om en tegneserieversjon av forlaget Flammes populære boksingler. Det er et spennende og vakkert eksperiment, eller kanskje heller en lek, med tegneseriemediets elementer. Jeg håper virkelig at Tvedt vil fortsette å jobbe med tegneserier, for denne smakebiten er uhyre lovende og rar på en gang. Presseskrivet sier ikke noe om hvilken karakter han fikk, men stryke kan han umulig ha gjort, i så fall burde han klage sporenstreks! Og hvis denne viljen til å eksperimentere og utfordre tegneserienes grenser neste gang kombineres med litt mer historie er jeg sikker på at Tvedt vil gi oss en fulltreffer. Jeg gleder meg allerede.
