Jippi er ute med den nyeste Forresten-utgaven, nummer 32 i rekken. Dersom man har lest tidligere Forresten-antologier, vet man til en viss grad hva man får: Kjente og kjære gjensyn med faste bidragsytere som i hovedsak ikke byr på store overraskelser, med enkelte debutanter sprinklet inn.

Ikke at det er ment som en kritikk. Nivået på norske tegneserier er svært høyt, og Forresten-antologiene reflekterer for det meste dette. Antologiene er alltid velkommen lesning, og nykommerne står vanligvis for interessante innslag.

Av veteranene er Ronny Haugeland, som har vært med i Jippi siden starten og bidratt i 28 utgaver tidligere, årets omslagsillustratør. Det har også blitt en tradisjon at han avslutter antologien med en helside Downs Duck, som denne gangen er like provoserende, latterlig, sjarmerende, og søt som vanlig. I tillegg bidrar han med Siste strå, hvor han slår et slag for miljø og helse, på kjent, skrullete vis.

Dunce-tegner Jens K. Styve bidrar med en reiseskildring fra New York, i en mer triviell form enn jeg er vant til å se ham i, men som passer ham godt. Serien ble opprinnelig publisert av Empirix, og kan fortsatt leses på våre nettsider.

Andrew Page er også på plass, med nok en av sine morbide twist-fortellinger som på overflaten ser uskyldige og søte ut.

Anders Kvammen gir oss et utdrag fra sitt kommende selvbiografiske verk med arbeidstittel Jobb, som er en slags oppfølger til Ungdomsskolen. Her følger vi den samme karakterens oppvekst, og bidragets interrailtur og danskebåtsegment har nok gjenkjennelsesfaktor for mange.

Fortsettelse følger

Forresten 32, Didrik-Magnus Andresen, Ultima Thule
Fra Ultima Thule av Didrik-Magnus Andresen.

Årets Forresten har i det hele tatt mange utdrag fra kommende utgivelser. Jeg har ikke noe større imot dette, men når det blir mye av det begynner antologien å føles mer som en exposé enn en selvstendig antologi. Samtidig sitter man igjen med et ønske om å lese mer, noe som både er spennende og utilfredsstillende.

Didrik Magnus-Andresen er tilbake med nok et utdrag fra kommende Ultima Thule, som tydeligvis er litt på etterskudd. Boken tar utgangspunkt i nazistenes okkulte og mytiske interesser, noe som har blitt en trope i mye fiksjon – her på leting etter en legendarisk by i østen. Både årets og fjorårets utdrag er mesterlig gjennomført i en ligne claire-stil som spesifikt minner om Edgar P. Jacobs. Utdragene gir oss ikke nok på et narrativt plan til at jeg kan si noe om hvorvidt det fungerer som en helhet, men det virker, i år som i fjor, lovende.

Martin Ernstsen stiller med et utdrag av en adaptering av Hamsuns På gjengrodde stier, og en slags smakebit på hans kommende adaptering av Sult. Ernstsen har vært innom mange stiler de siste årene, og streken hans føles stadig mer selvsikker og profesjonell. Jeg har ikke lest På gjengrodde stier, men her fungerer det hele både rytmisk og narrativt bra.

Forresten hamsun ernstsen
Fra På gjengrodde stier av Magnus Ernstsen.

Tim Ng Tvedt bidrar med et utdrag fra kommende Tegneserier, i samme stil som fjorårets bidrag. Alt med Omrokering fra 2015 viste han seg som en av landets mest eksperimentelle serieskapere, men de siste årene har abstraksjonsnivået skutt fart, og både Tror du det går og Pissgult minner mer om kunstneren Cy Twombly enn de gjør noen tegneserier jeg har lest. Likevel fungerer det godt på et tegneserieplan. Disse verkene er både forvirrende og fascinerende, og står klart blant de mest innovative norske tegneseriene.

Tim Ng Tvedt, Forresten 32
Tim Ng Tvedt i Forresten 32.

Gjengangere

Ellers får vi også gjensyn med Siv Nordsveen, Anja Dahle Øverbye, Thomas Falla Eriksen, Lobotom, Erlend Peder Kvam, Silje Rønneberg Hogstad, og Berliac. Førstnevnte åpner boken med en hverdagslig fortelling hvor vi får et gjensyn med karakteren fra forrige nummer. Nordsveen har en sjarmerende enkelhet i både tekst og tegning som kan minne om Lewis Trondheims selvbiografiske serier.

Øverbye, aktuell med Bergen som kom ut i sommer, byr på en tekstløs, gotisk gjenfortelling av katastrofen i Yarmouth i 1845, hvor en bro kollapset. Øverbye benytter seg for en gangs skyld av farger, men serien er så mørk at jeg nesten ikke forstår hva som foregår (jeg mistenker en trykkfeil). Den dramatiske episoden flimrer litt forbi, og ender opp med å føles noe vektløs.

Falla Eriksen, aktuell med Hexagon, fortsetter i sitt samme Moebius-rettede spor. Ane Barstad Solvang påpeker i sin anmeldelse for Empirix at Falla Eriksen har mye å gå på narrativt, og det samme føler jeg er tilfellet her.  I motsetning til de siste utgivelsene hans benytter han seg derimot her av tekst, noe som gir umiddelbart bedre flyt og klarhet i fortellingen. Eriksen er ellers en svært imponerende tegner som emulerer Moebius’ uttrykk godt , og det ligger på meg at jeg ikke er i stand til å deassosiere denne fargepaletten – svart/hvitt med rødt – fra TV Norge-reklamer, og tacky fotografier av bussene i London.

Lobotoms Herr Faust, på sin side, har jeg svært lite til overs for. Denne serien med bildemanipulasjoner kan knapt kalles en tegneserie – noe som ikke er en kritikk i alle sammenhenger (som i Tim Tvedts tilfelle), men Herr Faust fungerer knapt på det sekvensielle plan, og som en kommentar til autoritet og makt føles den overfladisk.

Erlend Peder Kvam har gjenoppfunnet seg selv flere ganger enn jeg kan telle, men Sullivan er ikke fullstendig ulik fjorårets bidrag i stil og narrativ. Som i en tidligere serie av Kvam, Atle, handler det om karakterer med fantastiske kroppsfunksjoner. Denne gangen er det Sullivan med sin kjempelange tunge, som benyttes som alt fra gressklipper til rampe. Kvam har en naturlig forståelse av mediet, og de absurde stream-of-consciousness-scenariene han koker opp er alltid fascinerende.

Forresten 32, Erlend Peder Kvam
Fra Sullivan av Erlend Peder Kvam.

Silje Rønneberg Hogstad ser ut til å spinne på en misforståelse hvor man sa «bever» og hørte «baby.» Hogstad minner på mange måter om sin kollaboratør Nordsveen: Hun lager morsomme scenarioer på en enkel og litt harmløs måte jeg setter pris på.

Berliac stiller i år med en poetisk skildring av et romantisk drama? Med sine ekspressive nærbilder forteller den nok til å få oss engasjert i karakterenes indre liv, men ikke nok til at vi egentlig får et innblikk i situasjonen.

Nykommere

Nykommerne i årets Forresten er Esra Düzen og Herman Breda Enkerud. Düzen er tredjeårsstudent på Kunstakademiet i Oslo, og Baby Juice, en søt og absurd liten historie om slangemenn som drikker blodet til penislignende skapninger i håp om at det skal vi dem vinger, inngår i et større multimediaprosjekt. Tegneserien har et barneaktig preg i tegnestilen, men bringer også tankene til egyptisk mytologi og persiske miniatyrtegninger.

Breda Enkerud, som er en produktiv og rutinert serieskaper aktiv i Narves1biblioteket, stiller med et av antologiens sterkere bidrag. Tegningene er styggfine av beste sort, og har en sjarmerende billighet over seg som kontrasterer med spennende grep, og en god kontroll over tegneseriemediet.

To debutanter er, etter min mening, i minste laget, men alt i alt er Forresten 32 nok et godt nummer.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.