Da Forresten for et par år tilbake begynte å trykke i farger, bidro det til å understreke todelingen som lenge har preget Norges viktigste tegneserieantologi, og i den tjueniende utgaven er dette tydeligere enn noensinne.
Grovt sett snakker man om et skille mellom 1) den typen visuelt orienterte tegneserier som i dag pryder tumblr-sider over hele det engelskspråklige internett, 2) den typen klassisk fortellende og gjennomgående humoristiske tegneserier som har vært en rød tråd i antologien siden oppstarten på 90-tallet, og 3) den uunngåelige middelveien av arbeider som befinner seg et sted midt mellom disse to ytterpunktene.
Todelingen er så tydelig at man ikke kan anklage Forresten for å være vinglete; snarere fremstår det som et ønske om å fortsette å utvikle seg samtidig som man omfavner sin egen fortid. Dette er en høyst forståelig innfallsvinkel – ikke minst når man tar i betraktning antologiens særegne posisjon i tegneserienorge – men det innebærer samtidig at antologien låser seg fast i posisjonen som et bredspektret utstillingsvindu for nye norske tegneserier.[infobox]
Det finnes i hovedsak to typer vellykkede tegneserieantologier: På den ene siden har man dem som er der år ut og år inn, og som på tross av et sprikende helhetsinntrykk løfter fram det ene talentet etter det andre, og på den andre har man den typen estetisk finkalibrerte og strengt kuraterte utgivelser som dyrker fram en ny sensibilitet som setter premissene for feltet i de kommende år. Kramers Ergot #5 og Mould Map #3 er eksempler på sistnevnte kategori av paradigmeskiftende utgivelser, mens Forresten tilhører de pålitelige langdistanseløperne. Likevel inneholder denne nye utgaven såpass mange interessante arbeider at man automatisk begynner å fabulere om en utgave av Forresten med en mer helhetlig og fokusert estetisk sensibilitet.
Skillet som preger dette nummeret er et spørsmål om både ambisjoner, tegneserieforståelse og trender. Bidragene til Sharmila Banerjee, Tim Ng Tvedt, Erlend Peder Kvam og Berliac – som alle er blant høydepunktene – fanger for eksempel tidsånden innen vestlige tegneserier på en helt annen måte enn arbeidene til Andrew Page, Kirjan Waage, Andreas Iversen og Christian Hartmann, som – hvis man ser bort fra fargeleggingen på de to sistnevnte – kunne vært laget når som helst i løpet av de siste tjue årene.
Samtidig er det ikke så enkelt som at det dreier seg om tradisjon versus nyskaping eller nykommerne versus veteranene, for Downs Duck-ensideren til Ronny Haugeland – den eneste av bidragsyterne som har vært med Forresten siden starten – viser at det ikke er noen automatikk i at gamle serier og konsepter går ut på dato. Hvis man likevel skal si noe generelt om arbeidene i Forresten 29, må det være at bidragene som hviler på et lettfattelig humoristisk eller underfunding grunnpremiss generelt er mindre vellykkede enn dem man ikke umiddelbart vet hvordan man skal gripe fatt.
For eksempel gjør Berliacs bruk av et formspråk inspirert av Seiichi Hayashi og den innflytelsesrike japanske antologien Garo den i utgangspunktet enkle “Mønstre” til en oppsiktsvekkende stemningsfull leseropplevelse. Likeledes fascinerer Anja Dahle Øverbyes effektfulle bruk av “feil” bildeutsnitt i den korte “Måsen” og Tim Ng Tvedts fortsatte utforskning av sitt særegne formspråk i det som presenteres som et utdrag fra et lengre arbeid ved navn “Lille Grisen”. Ida Neverdahl byr på enkel, men minneverdig spiseforstyrrelseshorror i “Sulten”, og i “Villmarken” balanserer Sharmila Banerjee hårfint mellom humor og uhygge.
Erlend Peder Kvam fortsetter sin raske kunstneriske utvikling med antologiens morsomste bidrag “Fra spøk te alvor”, en fortelling lagt til 2036 hvor Petter Northug (antageligvis) funderer på å kappe av seg hender og føtter for å kunne gjøre suksess som en handicappet symbolfigur. Morsomme er også Øystein Rundes zombie-og-Bjørnson-bidrag til den eviggrønne sjangeren norsk-film-harselas og – mer oppsiktsvekkende – kritikken av det norske utdanningsvesenets overdrevne tiltro barns evne til egen læring i “Ibsen tidsreiser som samtidsrefser”, som er laget i samarbeid med Joakim Steigen.
Erik Falk og co. gjør en uvurderlig jobb med å løfte fram unge norske tegneserieskapere og gi dem en sjanse til å utfolde seg på papir, side om side med etablerte navn, men både hva gjelder ambisjonsnivå, estetikk og kvalitet er og blir Forresten en sprikende opplevelse. Kanskje er det viktig å beholde bredden for å oppfylle antologiens mandat, og kanskje er det en reell fare for å miste lesere dersom man utelukkende fokuserer på det mange – av til dels forståelige grunner – anser som poengsløse hipstertegneserier.
Samtidig er det i våre dager såpass lett å vise fram tegneserier på internett at når man først setter sammen en fysisk utgivelse med farger, stiv rygg og godt papir, så virker det underlig å kuratere bidrag som stanger mot hverandre på den måten ytterpunktene i Forresten 29 gjør. For faren ved å favne så bredt at alle kan finne noe de liker, er at de fleste også vil finne en håndfull arbeider som fremstår som irrelevante og intetsigende.
