Da jeg kom til Danmark i januar, etter å ha fått visum på magisk vis, (jeg er utvist fra hele Schengen og EU i to år), gikk jeg innom den lille butikken «Vildnis» rett ved Nørregade.
Jeg tenkte med en gang om jeg skal tørre å si “Hei” og late som om jeg forstår dansk eller bare holde meg til engelsk, men tungen snakket før jeg bestemte meg og etter å ha hilst på Erlend, driver og eier av Vildnis, ble jeg utrolig lettet men også overrasket av å høre bergenske “Hallaien!” tilbake.
Erlend viste meg rundt i Vildnis, fortalte om forlaget Spektakel Press som han driver, og om boken de har nylig utgitt Fortællinger fra Kærshovedgård. Dette intervjuet handler mest om boken, som jeg virkelig håper mange i Norge vil få mulighet til å lese.
Fortell litt om deg selv. Hva gjør du i Danmark, og hva jobber du med til vanlig?
– Jeg har alltid vært en stor tegneserieentusiast, så da jeg fikk nyss om at det fantes en utdanning for dette på animasjonsskolen i Viborg hoppet jeg på første båt sørover. I løpet av det fireårige studiet ble jeg vant til bløte konsonanter og det sydlige klimaet, så nå sitter jeg lykkelig fast i Danmark.
– Fra det kooperative arbeidsfellesskapet Vildnis på Nørrebro i København driver jeg et riso-trykkeri og lager tegneserier og illustrasjoner på bestilling. Det er ofte tegneserier som skal formidle et budskap innenfor journalistikk eller forskning, mens andre ganger begir jeg meg ut på barneboksillustrasjon og satiretegning.
Fortell litt om Spektakel Press. Hva var motivasjonen bak å starte forlaget?
– Jeg startet Spektakel Press i 2023 med min venn fra studietiden, Anna Dea Djuraas, etter at hun hadde vært i praksis hos et annet riso-trykkeri. Vi innså at risografisk trykking gjorde det mulig å lage zines og bøker fra start til slutt på et lite rom midt i byen, uten stort budsjett eller årevis med å bygge opp teknisk kompetanse.
– Vi så at mange av tegneserieskaperne rundt oss strevde med å få forlagsavtaler, og når de endelig fikk en avtale ble de ofte dårlig betalt og var frustrert over manglende autonomi. Slik oppsto ideen om en forlagsmodell hvor skaperne er intimt involvert i utformingen, trykkingen og etterarbeidet rundt deres egne utgivelser, og hvor de beholder en større del av profitten selv.
– Vi ønsket også å styrke båndet mellom aktivisme og tegneserier, som bringer oss inn på vår første utgivelse Fortællinger fra Kærshovedgård.
Ja hvordan startet egentlig det bokprosjektet?
– Arbeidet med Fortællinger fra Kærshovedgård, som er en grafisk roman, startet etter at Anna Dea og jeg deltok på en demonstrasjon utenfor utreisesenteret (eller for å si det som det er: deportasjonsleiren) Kærshovedgård i Midtjylland. Aktivister innenfra og utenfra leiren protesterte mot dårlige levevilkår og årelange ventetider i ankesaker om asyl.
– Beboerne i leiren ga oss en varm velkomst og fortalte om sine opplevelser i Danmarks asylsystem. De var frustrerte over de danske journalisters berøringsangst omkring problemene på Kærshovedgård. Når vi spurte om det var interesse for å lage en tegneserie om deres opplevelser, var svaret et stort rungende JA!
Hvordan fant dere personene som delte historiene sine? Og hvordan var det å jobbe med så sterke og emosjonelle historier?
– Vi var heldige å komme i kontakt med noen aktivistiske ildsjeler blant asylsøkerne på Kærshovedgård. Dette var personer som hadde godt rykte i leiren, og de fant raskt frem til mennesker som ønsket å dele sine historier. De la også press på oss for å starte prosessen raskt og besøke leiren jevnlig, noe som vi er veldig takknemlige for. Uten dem er det ikke sikkert prosjektet ville latt seg gjennomføre.
– Vi var i forveien klar over at EUs torturkomite hadde omtalt de danske deportasjonsleirene som blant de verste i Europa, men vi var allikevel ikke forberedt på historiene vi ble fortalt. For mange av oss har det permanent endret synet på samfunnet vi lever i og rettighetene vi før tok for gitt.
– Vi anså det som en stor tillitserklæring at mennesker i så vanskelige situasjoner delte historiene sine med oss. Det fører også med seg et ansvar. Vi har holdt kontakten med både historiefortellerne og andre beboere i leiren i lang tid, også etter at boken ble utgitt. På grunn av støtten fra våre lesere og følgere på sosiale medier har vi hatt mulighet for å hjelpe noen av beboerne på større og mindre måter.
Hva er fordelen med å bruke tegneserieformatet til å fortelle disse historiene? Tror dere tegneserier kan nå et annet publikum enn tradisjonelle bøker eller intervjuer i media?
– Fordelen med tegneserieformatet er at man kan visualisere det som ellers er skjult. Det er ikke tillatt å fotografere og filme inne på utreisecentrene, så den lille dokumentasjonen som finnes av asylsystemets maktmisbruk har vært filmet med skjult kamera under trussel av rettsforfølgelse.
– Når undertrykkelse ikke bare beskrives, men også billedliggjøres, mener vi det tilfører et ekstra nivå av emosjonell forståelse. Det drukner ikke like lett i all mulig annen doomscrolling. Samtidig er det innlysende at illustrasjoner er tegnerens fortolkning av virkeligheten, og subjektiviteten er derfor rimelig åpenbar for leseren. Det synes jeg er en styrke.
Dere valgte å jobbe med åtte illustratører eller serieskapere, som hver fikk én historie å jobbe med. Hvordan var det å jobbe med åtte tegnere og like mange personer som delte historiene sine?
– Det tok mange krefter å fasilitere samarbeidet mellom disse seksten, men alle gikk inn i prosessen med velvilje og tålmodighet. Vi hadde som ambisjon at alle tegnerne skulle besøke leiren og møte beboerne. Å finne tegnere som var villig til å legge en masse frivillige krefter i prosjektet, var imidlertid overraskende lett. Vi innså at mange kreative sjeler lengter etter å bruke evnene sine til noe meningsfullt.
– Når skissearbeidet gikk i gang, var vår mest gjennomgående redaksjonelle kommentar “tegn det vonde!” Forståelig nok var det mange tegneres første instinkt å ikke visualisere vold, tortur og ydmykende situasjoner direkte, men det var viktig for prosjektets visjon å billedliggjøre og av-anonymisere maktmisbruk.
Var det vanskelig å gjennomføre intervjuene på utreisesenteret? Måtte dere søke om tillatelse for å komme inn og snakke med folk?
– Man behøver ikke søke tillatelse for å komme inn i utreisesentrene, men det er et krav at man inviteres inn av en beboer. Dette bydde ikke på problemer for oss og administrasjonen i leiren la heller ingen hindringer i veien for oss. Beboerne kan gå inn og ut av leiren på dagtid. De blir imidlertid overvåket ved alle inn- og utganger, både i soverommene og ved hovedutgangen. Man kan hevde at det hele fungerer mer som et åpent fengsel enn som en flyktningleir.
– Det faktum at det ikke er mulig å komme til Kærshovedgård med offentlig transport innskrenker beboernes bevegelsesfrihet og mulighet for å ha kontakt med familie og venner utenfor. Leiren ligger syv kilometer fra nærmeste togstasjon, så vi måtte enten ordne en sjåfør eller traske gjennom skogen. Det var heller ikke alle beboerne som hadde mobiltelefon, så noen ganger måtte vi bare dra dit og håpe at de hadde tid til oss.
Var det noen bidragsytere som var redde for å fortelle sine historier og opplevelser med utreisesenteret?
– Vi bestemte tidlig i prosessen å anonymisere historiefortellernes navn, med unntak av dem som allerede var å regne som offentlige personer gjennom aktivismen sin. Det var både for å beskytte dem fra eventuelle hevntiltak fra asylsystemet i Danmark, og fra myndighetene i deres hjemland – ettersom de alle sto i fare for å bli deportert.
– Noen deltok redaksjonelt gjennom hele skapelsesprosessen. Men det var et viktig prinsipp at alle som ga sin historie skulle se, revidere og gi grønt lys for manuskript, skisser og de ferdige tegneseriene. De sto fritt til å gå ut av prosjektet og trekke tilbake sin historie når som helst, helt inntil boken gikk til trykk. Det var det noen som gjorde, og det har vi full respekt for. Det er naturligvis nervepirrende å fortelle om maktmisbruk fra et system som stadig kontrollerer din skjebne.
Hva håper dere at boken kan bidra med i den offentlige samtalen om dansk asylpolitikk?
– Dette er en samtale som er overveldende dominert av innvandrerfiendtlige hvite politikere, mens folk med flyktningbakgrunn veldig sjeldent får mulighet for å tale sin egen sak på landsdekkende plattformer. Vi mener at selv med den politiske vinden som rår i Danmark for tiden, ville de fleste bli sjokkert og opprørt over menneskerettighetsbruddene på utreisesentrene, hvis de kjente til dem.
– Mediedekningen av utreisesentrene handler hovedsakelig om kriminalitet blant beboerne. Det de færreste får med seg er at nesten alle beboernes kriminelle dommer er det som heter «overtredelse av meldepligt”. Beboerne er nemlig lovpålagt å melde seg til et kontor inne i leiren i et spesifikt tidsrom mellom tre til fem ganger i uken. En eneste overtredelse kan føre til fengselsdom. Vi har sett virkelig mange tilfeller av surr i dette systemet, med beboere som har gyldig fravær, men stadig dømmes for overtredelse. Vi har derfor konkludert at meldepliktsystemet er skreddersydd for å kriminalisere flyktninger og sørge for at de ikke slipper ut av utreisesentrene.
– Vi ønsker å bidra til en nasjonal forståelse av at disse kafkaeske reglene verken kommer flyktninger til gode, gir mening ut ifra deres erklærte hensikter, eller hører hjemme i en moderne rettstat.
Hvordan har mottakelsen av boken vært så langt?
– Den har vært god! Vi hadde verken en stor distribusjonsavtale eller ressurser til storstilt promotering, men boken har kommet godt rundt i landet takket være diverse aktivistnettverk, positive avisanmeldelser og at bibliotekene har kjøpt den inn. Mange har sagt til meg at de måtte dele leseopplevelsen opp i bruddstykker, fordi det er så tøff lesning. Det forstår jeg godt.
Jeg klarte heller ikke å lese hele boken på en gang. Jeg ble bare utrolig frustrert og sint, men også ivrig på å hjelpe og snakke om det jeg nå vet. Hva sitter dere igjen med etter å ha jobbet med boken?
– Vi har fått en forståelse av hvor mye arbeid et slikt dokumentaristisk bokprosjekt er, særlig det sosiale arbeidet. Vi har lært hvor viktig rollefordeling er, og hvor mye man kan oppnå med en håndfull ildsjeler på laget.
Hvorfor valgte dere risografi og softcover i et stort bokformat?
– Vi har valgt risografi, fordi vi elsker de sterke fargene, det retro-futuristiske skjæret det gir, og fordi man kan trykke en hel bok fra ende til annen i et lite klaustrofobisk rom uten at det krever stort mer enn åndelig besinnelse.
Hvordan er det å drive et forlag, press og butikk samtidig? Er det noen
utfordringer med å drive et uavhengig forlag i Danmark?
– Det er en helt særlig rus å eie produksjonsmidlene til mitt eget arbeid. Aldri har det vært en kortere vei fra idé til ferdig fysisk produkt, det er et vanvittig privilegium. Utfordringene er mange ved å drive et mikroforlag, men de var vi klar over fra starten. Det som gjør det meningsfylt og mulig overhodet, er å arbeide tett med vårt miljø av tegnere, kunstnere og skribenter. Trykkeriet Spektakel deler lokale med kontorfellesskapet og zine-butikken Vildnis, som vi driver kooperativt med 15-20 andre kreative københavnere. Derfor blir det aldri ensomt!
Har dere noen drømmeprosjekter eller temaer dere gjerne vil jobbe med fremover?
– Vi ønsker å utgi flere alternative tegneserier og politiske zines i tiden fremover. Og vi håper å kunne fasilitere at flere får adgang til å trykke og selvutgi, så folks skaperverk kan komme ut av kjellerskuffen og ut i verden – selv hvis det de lager er for spicy for internett.
