Anmeldelse

Pondus: 20 i stil
Frode Øverli
Strand forlag, 2021

Veldig mye kan skje på 25 år. Prøv selv å telle tilbake fra der du er i livet nå. Nesten uavhengig av hvor gammel du er, så er oddsene store for at tilbakeblikket vil inkludere alt fra romanser, ekteskap, stygge brudd og barnefødsler, til karriereskift og kanskje et traume eller to. Hverdagene på sin side flyter forbi med sin egen rytme, og sett bort fra de virkelig store omveltningene kan det være vanskelig å sette fingeren på akkurat når det skjer noe skjellsettende.

Slik er det også i Pondus, stripeserien som bergenseren Frode Øverli startet i 1995 og som med 20 i stil er ute med sin tyvende samlebok i dette formatet. Det kan være vanskelig å få øye på utviklingen fra dag til dag – eller år til år – men tar du noen stikkprøver fra de ulike samlebøkene er det klart at noe skjellsettende har skjedd. Opptil flere ganger.

Fra den femten sider lange historien Alt for England i 20 i stil.

Følelser og papp

De første årene av Pondus brukte Frode Øverli på å finpussene all lærdommen han hadde tatt med seg fra årene i rumpehumorbladet Pyton og omsette det til et mer familievennlig univers. Fotballvitsene kunne forstås selv av dem som aldri hadde vært på et stadion i sitt liv. Sjekkereplikkene fra baren var eksplisitte, men kunne likevel trykkes i små aviser på det pietistiske Vestlandet som ga mindre fintfølende stripetegnere problemer. Og Pondus selv var en outrert figur som ble gjort tilnærmet normal av nivået på galskapen rundt ham.

Denne serien, var det lett å tenke, kunne leve en liten stund før den begynte å gjenta seg selv og forsvant. I stedet begynte den å leve sitt eget liv.

Ved å bryte ut av stripeformatet i lengre historier som Jakten på Jokkes pappa kunne Øverli tilføre både et føleselsiv og en bakhistorie til figurer som tidligere hadde vært flate som papp. Det var spesielt Pondus’ drikkekompis Jokke som gikk gjennom en stormfull utvikling i denne perioden. Først fikk han barn, før han gikk gjennom et opprivende samlivsbrudd og en periode med delt omsorg for sønnen Gordon, før han fant sammen med kjæresten Camilla igjen.

Jeg var journalist i Bergens Tidende på den tiden, og vi hadde fått et ekslusivt tips om bruddet fra forlaget. Da vi publiserte nettsaken om at Camilla hadde vært utro mot Jokke, fikk vi flere henvendelser fra rasende lesere som mente vi hadde spoilet serien. Det var ikke en normal holdning til norske stripeserier den gangen (og er det fortsatt ikke nå), men det viser hvor god Øverli var på å puste liv inn i figurene sine.

Eddies bror leverer noen av de mer emosjonelle øyeblikkene i 20 i stil.

Luften går ut av ballen

Så skjedde det noe igjen. Pondus flatet ut. Figurene hadde funnet seg til rette i seg selv, og levde sine vanlige liv i stripene. Det ble slutt på de lange spesialhistoriene. Selv juleheftene, tradisjonelt en plass hvor norske stripetegnere har sluppet kreativiteten løs, inneholdt for Pondus’ del bare enkeltstriper. Noen nye ansikter kom til, men ofte fylte de bare ut gamle roller.

Det gikk så langt som at Empirix omtalte den attende samleboken under tittelen «Nærsynt og utspilt» og stilte det retoriske spørsmålet: Har Pondus gått ut på dato

Overgangsvinduet er åpent

Hvilket bringer oss til 2018, året hvor stripene i 20 i stil er hentet fra. Her kan vi snakke om starten på en tredje stor omveltning i Pondus-universet. Ikke fordi det skjer noe stort og omkalfatrende – de som er gift forblir gift, og ingen nye barn blir født hverken i eller utenfor ekteskap – men fordi Frode Øverli introduserer nye figurer i et rasende tempo. 

Noen er åpenbart kastet inn uten en større plan – colakork-samleren Irma forsvinner usavnet etter åtte striper og en kort romanse med bussjåføren Hugo – mens andre tilfører serien både nye emosjonelle strenger og nye arenaer å opptre på. 

Dette er tilfellet for Eddies bror Teddy, en reklamemann med dårlig yrkessamvittighet som med sin delte foreldreomsorg lander noen av bokens mest følsomme øyeblikk med underspilt finesse. Redaksjonen i lokalavisen hvor Eddie jobber blir også bygget ut, med tilskuddet av den feministiske gravejournalisten Linn som den mest lovende ansettelsen.

Mia dukker også opp som en mulig kjæreste for Pondus’ sønn Påsan, en liten milepæl i seg selv for serien ved at hun er en farget figur som ikke er parodisk farget (Pondus’ homofile nabo Tito er et grensetilfelle). Øverli introduserer henne med samme kløkt som Charles Schultz introduserte Franklin i Knøttene: Ved ikke å gjøre noe poeng ut av det i det hele tatt.

Til sammen lar Øverli oss møte ikke mindre enn åtte nye, navngitte figurer i løpet av bokens siste halvdel, og flere av dem vil naturlig nok prege serien i årene fremover.

Mia gjør sitt inntog i serien.

Gjentakelsens kunst

Noe av det viktigste man må mestre som stripetegner er å fortelle den samme vitsen om igjen og likevel overraske leseren. De amerikanske mesterne i kunsten klarte seg med svært få bestanddeler. George Herriman tegnet sin Krazy Kat daglig mellom 1913 og 1944 utelukkende basert på at en mus kaster en murstein i hodet på en katt. Charles Schultz gjorde et tilsvarende kunststykke med Knøttene mellom 1950 og 2000 uten en eneste gimmick eller store utviklingssprang.

Frode Øverli har et større behov for å lene seg på nyhetens interesse for å sikre utvikling i serien sin, og slekter kanskje derfor mer på stripeserier som Gary Trudeaus Doonesbury eller Frank Kings Gasoline Alley,som begge finner en stor del av utviklingspotensialet sitt i å la figurene bli eldre og få nye roller.

Når det er sagt så har Pondus sin anstendige andel av gjentakende poeng. Når Pondus i denne boken bokstavelig talt flykter fra det kjedelige naboparet Harold og Selma, er det et poeng som Øverli har brukt siden seriens første år. At Jokkes mor Else noen gang vil runde kjøreskolen og få lappen blir også mindre og mindre sannsynlig etter som årene går.

De slitne stamgjestene Anett og Jeanett konsoliderer på sin side et stadig skiftende galleri av horrible kvinnemennesker som frekventerer Pondus’ pub. De tar det groteske ved bussjåførene Hugo og Ivar og skrur det opp til 11, og virker være skapt utelukkende for å gjenta dette poenget så ofte Øverli finner det for godt. 

Anett og Jeanett kombinerer alle Pondus-seriens burugler i to personer.

I langt format

I den forrige utgivelsen i serien, Hey Nineteen, kunne du finne en syv sider lang spesialhistorie fra Pondus-universet. I årets utgivelse kan du lese den femten(!) sider lange Alt for England, om forviklingene som oppstår når Pondus og Jokke uten hell forsøker å få med seg Fotball-VM på TV. 

20 i stil gjør at Pondus-lesere kan være optimistiske med tanke på fremtiden til serien. Med de nye figurene har serien et utvidet potensiale til alt fra politisk satire til rølpehumor og kritikk av forbrukersamfunnet. Og ved å vise at han igjen har overskudd til lengre historier, bilegger Øverli all mistanke om at serien har blitt et rutinearbeid, og viser at den fortsatt bygger på dyp kjærlighet til figurene – og til håndverket.

Og vips, så er en oldboys-spiller med solid hoftefeste og utilstrekkelig tøyeregime plutselig en bookmakerfavoritt igjen. 

Ansvarlig redaktør for Empirix. Har skrevet om tegneserier for Bergens Tidende, Barnebokkritikk, Morgenbladet, Periskop, Dagbladet, Numer. Har en BA i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.