Siden gjennombruddet med webserien Like an artist i 2010 har Ida Neverdahl banet vei for en annerledes type tegneserier i Norge. I år mottok hun Kulturdepartementets Tegneseriepris for serienovellene i boken I’m a girl, it’s fantastic (Jippi forlag, 2017). Empirix´ anmelder Kyrre Matias Goksøyr beskrev boken som nettopp “fantastisk”, hvor «hver side er et eventyr egnet til å skape sitring og gåsehud».
Hva betyr Tegneserieprisen for deg?
– Det var gøy å få en pris, for da føler jeg meg mer seriøs. Å lage tegneserier føles litt tøysete iblant, for jeg sitter jo bare hjemme på dataen og ser på YouTube-videoer mens jeg tegner litt. Nå er jeg plutselig en «prisbelønnet serieskaper». Og så synes moren min det er veldig gøy når jeg vinner ting.
Nevn èn ting du ikke kan unnvære når du jobber.
– Å chatte med venner i messenger.
Hva jobber du med nå?
– Jeg jobber med mange nye bøker! Den første er en bok om heksebrenning i Norge, som jeg “bare” tegner. Det er en venn av meg, Mathias Juell Johnsen som skriver manus. Jeg synes det er kjekt å ha en arbeidsfordeling hvor en annen person jobber med narrativet rent tekstuelt, så kan jeg bruke mer av energien min på hvordan det hele skal formidles visuelt.
– Den andre boken er også litt annerledes fra ting jeg har gjort før. Det er ikke en ren tegneseriebok, men en slags faktabok om veganisme, som skal være rikt illustrert og inneholde tegneserier. Jeg skriver denne sammen med legetvillingbroren min, Jan Petter Neverdahl, som er en veldig flink «corporate hippie». Han er grunnlegger og leder av surfernes miljøorganisasjon Nordic Ocean Watch og ambassadør for Infinitum Movement. Sivilingeniør-broren min Simen Andreas Knudsen er også med på prosjektet. Jeg er heldig som har flinke brødre som kan gi prosjektet litt faglig tyngde.
– Den tredje boken er en tegneserie i kjent Ida-stil, som skal være en slags selvbiografi. Ikke fordi det har skjedd meg så mye spennende, for store deler av livet har egentlig vært litt kjedelig. Men det er interessant på et personlig plan å dypdykke litt i det. En slags selvterapi. Jeg håper andre kan få noe ut av det også. Boken skal hete 49% menneske, 51% rotte.
Instagram har vært en viktig plattform for deg men etter å ha nådd over 13 000 følgere tok du en langtrukken pause. Savner du formatet?
– Jeg savner det litt, for det er gøy å være populær og få likes. Også er det fint å være en del av et digitalt tegnemiljø. Det er mange flotte folk som lager tegneserier på Instagram, og jeg har blitt inspirert og lært mye av å være blant dem, samt fått meg nye venner. Det er kanskje det “sosiale” jeg savner mest. Det er en god platform for publisering også, men samtidig litt slitsomt å deale med i måten du underbevisst kan bli påvirket til å lage ting som folk liker, og som genererer klikk, heller enn ting du egentlig selv vil lage. Dette er nok en kjent problemstilling for alle som legger ut ting på sosiale medier, ikke bare tegneserieskapere.
Du har tidligere fortalt at du finner inspirasjon i midlertidige tilfeldige interesser som furbies og enhjørninger. Hva opptar deg mest akkurat nå?
– Hmm wrestling, snus og tatovering kanskje.
Driver du med noen av delene?
– Jeg driver med wrestling. Submission wrestling da, som er ganske likt brasiliansk ju jitsu, bare at man ikke har på seg sånn drakt, bare veldig tettsittende glatte klær. Det handler mye om å få motstanderen til å gi opp ved å f.eks kvele de, derav navnet «submission» wrestling.
– Tatovering er litt uglesett å drive med på hobbybasis i Norge tror jeg, så jeg har ikke prøvd det selv. Jeg hadde en drøm om å reise til Japan og tatovere, men så fant jeg ut at man visstnok trenger legeutdannelse for å tatovere lovlig der. Jeg er bare seks prosent lege. Dessuten må man visst betale penger til yakuzaen om man vil drive studio.
Har du noen stilistiske eller fortellertekniske forbilder?
– Jeg leser mye manga, dette har påvirket meg mye i både tegnestil og alternative måter å tenke fortellerteknikk. Jeg er ikke nødvendigvis så inspirert av enkeltkunstnere, men heller retninger og stiler.
Du uttalte nylig til Stavanger Aftenblad at du synes stripeformatet er veldig begrenset av fire ruter og en pønsjline, og at det ikke er det du syns er mest inspirerende. Blir det mindre stripeserier fra deg fremover?
– Ja, jeg ønsker å bevege meg litt bort fra stripeformatet. Jeg liker å lage striper, men mest fordi det er litt «instant gratification». Du lager en ferdig tegneserie på kort tid, og kan legge den ut og få tilbakemelding. Jeg vil tvinge meg selv til å lage litt lengre ting, for jeg vet at jeg trives godt med å jobbe på større prosjekter. Det er bare litt mer krevende å komme i gang.
Du tegner for den bergenske studentavisa Stoff. Hvordan er det å jobbe med avistegning kontra tegneserier?
– Jeg har jobbet mye med avistegning gjennom å være illustrasjonsansvarlig i Stoff, og har hatt noen illustrasjoner i diverse tidsskrifter og magasiner også. Det har vært en veldig interessant og utviklende opplevelse. Jeg har utviklet tegnestilen min en del som følge av å måtte tegne kjempemange avisillustrasjoner
I år har du både laget musikkvideo for Sløtface og animasjonssnutter til ROS Rådgivning mot spiseforstyrrelser. Kommer du til å lage enda mer animasjonsfilm fremover?
Animasjon er veldig tidkrevende, og en ganske annerledes prosess fra det å lage tegneserier, selv om begge deler involverer en del tegning. Jeg har gjerne lyst til å jobbe mer med animasjon, for jeg er blitt veldig glad i mediet. Men det forutsetter litt at jeg har er prosjekt å dedikere mye tid til. Og akkurat nå har jeg ikke det. Men kanskje det dukker opp noe spennende i fremtiden.
