Frå «Nordic manga» til manga på norsk

“Nordic manga” har vore eit begrep ei stund no. Det har i grunnen betydd “dei nye serieromanane som Egmont gir ut”.

Framveksten av “nordic manga” har skjedd organisk, ved at unge serieskaparar har følt seg trygge og sett hos Egmont. Saman med nok salg til å finansiere serieteiknarkarrieren til stadig fleire (håper eg), har denne kreative eksplosjonen skapt ein heilt ny norsk, eller “nordic” sjanger. For min del kjenner eg den mest i form av norske bøker, ikkje danske og svenske, men det høyrest litt tøffare ut å kalle den “nordic”, og det er heilt sikkert mange andre nordiske mangaseriar eller manga-aktige seriar som glatt kunne passa inn under paraplyen. Finsk-svenske Minna Sundberg sin Stand Still. Stay Silent kan vel nevnast her, men då blir det med ein gong masse andre seriar som eg også burde nevnt, og så har vi det gåande.

Sekkebetegnelsen “Nordic manga” er fin, egentlig. Den seier noko. Ofte har bøkene ein dekomprimert fortellerstil der ein heller lagar fleire sider enn å klemme mange ruter inn på ei side, slik som før då ein kanskje hadde ei begrensa mengde sider å fortelle historia på.

Billigare enn kiropraktor

Både Malin Falch og Dina Norlund har nevnt W.i.t.c.h. som ein favoritt frå barndommen. Eg innbiller meg også (og dette kan vere tull) at nettstaden DeviantArt har prega “nordic manga”-estetikken. DeviantArt er sjølvsagt åpent for alle som vil, men nettstaden har likevel ført til framveksten av ein stil som ligg ein stad mellom Disney og manga.

Stilen (sidan vi no frekt og freidig skal kalle gjennomsnittet av mange ulike folk for ein stil) er også prega av digitale verktøy som mange frå den eldre garde gjerne har ansett som “nymotens juks og fanteri”, men som sjølvsagt berre er ein del av virkeligheta i dag. Berre fordi eg måtte bruke tusenvis av kroner på kiropraktor fordi eg insisterte på å lære å tegne med splittpenn, betyr ikkje det at eg ønsker at nokon andre skal kome i same situasjon.

«Nordic manga»-bøkene har hittil hatt glossy trykk, harde permar og lange historier som (foreløpig) ikkje har nådd sine finaler. Av dei eg har lest – Malin Falch sin Nordlys, Odin Helgheim sin Ragnarok, Helge Lee (H.L. Phoenix) sin Arkin, og Dina Norlund sin Snøkattprinsen – er det kun Snøkattprinsen som er ei avslutta historie.

The revenge of the softcover

Men no kjem Egmont med det dei kallar sin første skikkeleg sjangertru manga! Altså ikkje “nordic” manga, men manga. Og det er kjempegøy! For då blir jo “nordic” manga endå meir tydeleggjort som ei greie. Forskjellen på Mørkalven og dei andre nordic manga-bøkene til Egmont er ikkje enorm, kanskje mest at Mørkalven er laga for eit mindre format (pocket), og har mjuke permar. Dette, og fokuset på eit enormt karaktergalleri framfor maleriske bakgrunnar, gjer at Mørkalven kanskje kjennast litt meir som ein tv-serie enn dei meir film-aktige hardcover-bøkene frå Falch, Helgheim, Lee og Norlund.

Samstundes har Outlandbutikkane sitt eige forlag gitt ut tre pocketbøker med manga. Rakkan, som ifølge forordet betyr optimisme på japansk, er deilig liten og trykka i svartkvitt på billig papir. Slik kjenner ein straks at den skil seg ut.

Rakkan 0: Ein litt for detaljert gjennomgang

Rakkan 0 er å få gratis på alle Outlandsjapper (og på nett), og dei vidare bøkene inneheld også koder som du kan scanne med mobilen for å lese tidlegare episodar gratis. Dette er freshe, sympatiske grep som viser at Outland først og fremst vil nå ut. I ei tid då fleire og fleire seriar gjer seg lekre med harde permar og smussomslag, er det også deilig at både Rakkan og Mørkalven går for det gode gamle softcover pocketformatet. Det er lett å ha i lomma, og lett å plukke fram når ein sit på bussen.

Rakkan 0 er prega av unødige språklige tabber. Dei fleste seriane ser ut til å vere teikna i det utmerkede teikneprogrammet Clip Studio, som betyr at å rette på skrivefeil ville vore griseenkelt. Det har ikkje blitt gjort. På plussida er “vi var omslinglet av folk” ei så rar setning at den er mykje meir minneverdig og egentlig, for meg, meir givande enn ei setning på perfekt norsk ville vore. Når eg tenker meg om så diggar eg teikneseriar med fråvære av språkvask, eg har jo alltid pressa igjennom eit par rare grep når store forlag har språkvaska mine bøker også. Det kan vere prega av Daniil Kharms sitt erklærte motsvar “slik ser det alltid ut med min stavemåte”.

Outland sin vinnar

Vinnaren av Outland si mangakonkurranse er Zuzanna Piech sin Portrett av minner. Ein søt Yaoi (gut-gut-romantikk-manga med jenter som hovudmålgruppe) om ei jente som døyr, blir sletta frå hukommelsen til alle, også bestevennen sin, og blir reinkarnert som gut. Dei møtast igjen og kjemien sprudlar, og serien har noko poetisk ved seg om kunsten og kjærleikens evne til å overskride døden. Litt sukkersøt er den, men å klandre ein yaoi for å vere søt er kanskje litt som å klandre ein samuraifilm for å vere blodig.

Portrett av minner er sjangerpresist teikna. Den foregår til og med i Japan, med blomstrande kirsebærtre, behagelig flyt, og pene hovudkarakterar. Akkurat kvifor serien er tjent med å foregå i Japan veit eg ikkje heilt. Det er lett å mistenke at det er fordi “alle andre mangaseriar foregår i Japan”, men det kan hende den har ein eller annan kløktig grunn som dukkar opp etter kvart.

Trøndersk monsterslange forbedrer alt

Hiwar Nheli lagar ein småtullete fantasy der det skjer sjarmerande mykje greier per side, fortalt i ein sympatisk klar teiknestil. Skrivefeil som “vell” og “kjempe redd” ville vore enkle å plukke bort, men Hiwar har ein energi som gjer at eg mistenker at vi ikkje har sett det siste til han. Dessutan har serien den beste trønderske slange-dialogen hittil i norsk fantasy:

“Vær så snill! Ikke spis meg!”

“Men æ e jo sopin! Æ he itj spist frokost! HISSSSSSSH!”

Mori av Peder Hornseth Nygaard har fantastiske bakgrunnar og arkitektur, og også til dels topp karakterdesign og strek. Det uheldige er at den eskalerer i ein slåsskamp der ruteinndelinga er gjort etter, ehm, veldig kunstneriske impulsar. Saman med ganske mystiske figurar i gåtefulle billedutsnitt, og ingen informasjon om kva dei gjer, blir det vrient å henge på. Om Nygaard klarer å kombinere sitt talent med audmjukskapen til å teste fortellingene sine på vennar, redaktørar og strenge testlestarar – igjen og igjen og igjen – til han er sikker på at forteljeteknikken er krystallklar, kan han få forløst talentet sitt på ein spektakulær måte. Om ikkje, risikerer han å sitte fast i at folk seier “wow, pent”, men aldri forstår kva han har på hjertet.

Den Allvitende Forbannelsen av Xaffie Flora Sarkol har litt pikslete strek (truleg regna Xaffie aldri med å komme på trykk, så serien er laga for digitale flater) men er godt fortalt. Den er verd å lese både fordi poenget er fint, og fordi Xaffie leverer ein veldig bra neste serie i Rakkan 1.

Stengetid av Mark Egan er først og fremst jevn. Den er proffare enn mange andre seriar i boka, men følest for safe. Søt historie og strek, kompetent bruk av perspektiv: Alt er krevjande ting å gjere, og Egan gjer det feilfritt. Men det blir liksom lite igjen å tygge på. Eg heldt nesten på å gløyme heile serien. Men nokon startar med å gjere ville sprell, tryne, og stramme seg inn, medan andre startar med å køyre safe, gjerne i årevis, finpusse nyansene sine, og så brått ta skrittet, finne noko sterkt å formidle, og levere noko briljant. Ein veit aldri!

Min favoritt

Dream Head av Amanda Sunde Soltveit er strålande. Hovudpersonen Toby drøymer seg bort i eit fantasirike dagen lang, og mor er bekymra. Så ein dag møter Toby ei jente som er heilt lik jenta ho har utforska fantasiriket med. Er det magi? Nei, dei har gått i barnehagen saman! Toby sin reaksjon er sympatisk: Han blir fylt av skam over å ha dratt inn ein ekte person i fantasiane sine, og han bestemmer seg for å bli meir fokusert på den virkelige verda. Ei fin, avslutta historie med karakterutvikling og godt poeng, altså, men samtidig får ein også lyst til å vite meir om fantasiriket til Toby … så den funkar både som kort historie og som starten på ei lang greie. Der mange manga-seriar berre ønsker å fungere som kapittel 1 av 1300, og deretter aldri får laga dei neste 1299 kapitla, er dette noko å lære av. Eg håper på meir frå Sunde Soltveit uansett, enten om Toby eller andre ting.

Alt i alt er Rakkan 0 eit ubearbeida produkt, men veldig mange av dei involverte blir lynraskt bedre i Rakkan 1 og 2. I det normale Narvesen-systemet ville nok prosjektet knelt økonomisk, men med Outland sin distribusjon er den ei gave til norsk mangaundergrunn. Det er ei fryd å sjå så mange nye serieskaparar finne ein plass å utvikle seg.

Korte historier, som dei Rakkan gir rom for, er også livsnødvendig for å få gjort unna dei grøvste feila sine før ein kastar seg over gigantprosjektet som ein har fantasert om i årevis. Gigantprosjekta på Egmont har overraskande nok klart å halde koken, så det er ikkje utan ei viss spenning at eg åpnar Egmont sin “første mangautgivelse”:

Stoler på lesarane

Helen Kaldheim går barskt ut og seier at det ligg an til “minst sju” bøker om mørkalven Caim Tivh. Pocketformatet er lett å putte i lomma, akkurat som i Japan, og gir eit signal om at her blir det mange bøker på rad som du kan ta med deg på bussen og sluke. Det styrer lesemåten, og mine forventninger, og funkar akkurat etter planen.

Etter krigen mellom mørkalvar og kvitalvar har alle mørkalvar blitt henretta – unntatt Caim, som av ukjente grunnar blei adoptert av ei kvitalv-kvinne. Caim veks opp mellom kvitalvane i nasjonen Kløver, og kvitalv-medelevane har tydeligvis inga skam over massakren mot mørkalvane – tvert imot. Parallellane til hatet som no kjem til å bygge seg opp mellom ukrainarar og russarar, og problemet med å sjå “den andre” som eit menneske etter ei grusom konflikt, gjer at serien kjennast dagsaktuell sjølv om den er laga lenge før invasjonen.

Caim sin klassekamerat Kasp Luger er også utstøtt. Kasp kan høyre og sjå gjenferda av sine to døde brør, og på eit tidspunkt blir Kasp også besatt av ein av brørne sine, utan at dette blir overforklart. Lesaren må plukke med seg visuelle hint for å forstå kva som skjer, men her viser Kaldheim at ho både stoler på lesarane, og samstundes er flink til å gi akkurat nok informasjon.

Ei lita hake

I starten var eg litt frustrert over at for mange figurar ligna på kvarandre. Sånt kan fort skje når ein er i eit univers der alle er vakre alvar. Det går seg til når eg lærer å sjå etter frisyrer, briller, tatoveringer og andre ting, men tendensen til at Kaldheim diggar å teikne ein viss type smekker kroppsfasong og ein viss type søt, spiss hake gjorde at eg eit par gongar måtte lese ting på nytt. Sidan serien er i fargar og lest i klassisk vestlig leseretning (venstre mot høgre) kan ein argumentere med at det er måten figurane ser ut på som gjer serien til “manga”. Ein kan også seie at det at figurane lignar såpass mykje styrkar poenget om kor meiningslaus rasismen er. Og eg trur ikkje målgruppa vil ha problem med dette heller, fordi den spesifikke kaldheimske måten å tegne alvar (og menneske) på styrkar kjensla av å vere i eit personleg univers. Men eg kjem ikkje til å klage om Kaldheim ein dag bestemmer seg for å gi figurane sine ulike typar haker, altså.

Bok 1 er eigentleg eit langt flashback for å bygge opp Caim og Kasp sitt vennskap. Barndoms-sekvensen inkluderer ein haug klassiske fantasytroper: Alve-skulegang med magi på timeplanen, rasisme og fordommar mot alvar som ser annleis ut, vennskap, svik. Hint om digre hendelsar i fortida, à la Harry Potter. Elementmagi à la Avatar, the Last Airbender. Og eit overraskande elegant nikk til Shakespeare.

Kunsten å bygge ei verd

Læraren Trams (“Smart” baklengs) skal i starten forklare samfunnet for Caim, men informasjonen kjennest meir retta mot lesaren, og ein annan gong seier ein av elevane “som vi alle vet …” til klassen i fellesskap før hen plumpar ut med litt essensiell informasjon om universet (som vi lesarar ikkje veit). Det er heilt på grensa til infodumping, og det overraskar meg at Kaldheim aldri velger det klassiske grepet “kart” eller “fortellarstemme” for å formidle sånn informasjon. Men det er også herlig at ho har gitt seg sjølv ein SÅ streng regel, og klarer å følge den. Det som gjer at grepet funkar, er at infodumpinga alltid også seier noko om den som pratar.

Seksti sider inne i boka er også flyten inne, og lesaren er engasjert i det vanskelege vennskapet mellom dei to utstøtte alvane. I tillegg puttar Kaldheim inn små bakgrunnsdetaljar – som at telefonane i dette universet ser ut til å “ringe” med lukt i staden for lyd – og kvar einaste figur har hint i bakgrunnen sin som gir oss litt meir sympati med dei. Faren til hoved-drittsekk Othello Kir har ein eller annan type historikk med mor til Caim, og sjølv den grusomme bøllen Gross Elløb er driven av ein sår motivasjon som både gjer han realistisk og tragisk.

Det er eit enormt ambisiøst byggverk 26 år gamle Kaldheim har starta på. Likevel er det forbausande lite knirking. Eg blir glad for at Kaldheim og Egmont satsar på denne typen serie. Det kjennest som ein serie som kjem til å vare lenge, og hekte mange barn på å grave seg ned i Kaldheim sitt djupe, rike fantasy-univers.