Ektefølt og litt krøkkete

Helt på siden av det etablerte tegneseriemiljøet har den norske billedkunstneren og musikeren Daniel Østvold (f. 1955) bygget seg opp en etter hvert betydelig katalog. Blant et drøyt tyvetalls album som spenner over alt fra fantasyfortellinger til personlige erfaringer med NAV, finner vi en pågående serie som tar for seg historiene til kjente rockartister.

Den fremste fellesnevneren for disse later til å være at serieskaperen har et nært forhold til dem: The Kinks, R.E.M., Badfinger og – fersk fra trykkpressene – Frank Zappa.

Så har da også albumene den umiskjennelige eimen av pasjonsprosjekt: Dette er tegneserier laget av en fan som brenner etter å spre kunnskap og dele hva musikken har betydd for ham. Det seriene mangler av tidsriktig polish, blir veiet opp for av ren, uforfalsket formidlingstrang.

Og hva kan vel være finere enn det?

Facts og fun facts

Daniel Østvolds «cartoons» – som han litt misvisende velger å kalle dem – er på sitt beste når han tar utgangspunkt i sitt eget forhold til artistene. Det gir nye innfallsvinkler til facts og fun facts mange vil kjenne fra før. The Frank Zappa Cartoon begynner med at tegneren kommer i snakk med en Zappa-statue i Vilnius, og sammen gir de to leseren en slags Det beste-versjon av mannens liv og virke.

Hele historien blir unnagjort på 35 effektivt utnyttede sider: fra unge Franks fascinasjon for eksplosiver og musikk på 1950-tallet, via to–tre tiår som motkulturelt ikon og mildt sagt egenrådig artist, til en alt for tidlig død av prostatakreft i 1993. Det sier seg muligens selv at midtperioden er den mest underholdende å lese om. Anekdoter som den om da Frank dret ut Simon and Garfunkel blir aldri gamle.

Kanskje er det ikke til å unngå at en såpass fortettet fortelling innimellom oppleves springende og oppramsende, men alt sammen blir i hvert fall formidlet på helt grei engelsk.

Et annet spørsmål er om Østvold får frem hvor smart, morsom, musikalsk og – viktigst av alt – radikal Zappa faktisk var.

Det springende punktet

Det er ikke til å komme forbi: Sammenlignet med for eksempel John Jamtlis nylig utgitte, eksplosivt ekspressive tegneseriebok om Tungtvann, fremstår Østvolds utgivelser nærmest arkaiske. Både tegningene og den grafiske utformingen – A4-format, glanset papir, konservativ layout – fører tankene til sikkerhetsbrosjyrene man finner i setelommene på passasjerfly.

Med litt velvilje kan man kanskje kalle det en slags pop art. De flate fargene, de stive persontegningene og den generelle mangelen på detaljer vil nok likevel være det springende punktet for om mange vil velge å plukke opp albumet eller ikke. Lenger unna moderne tegneserier – eller Zappas ofte grensesprengende platecover, for den del – er det rett og slett vanskelig å komme.  

Er det ikke noe selvmotsigende i å presentere akkurat Frank Zappa på denne måten? På den annen side: Hva vet vel jeg? Kanskje Zappa selv, kontrær som han jo også var, tvert imot ville ha satt pris på det ironiske i å bli fremstilt på denne måten?

Rockhistorien på ekte

Det jeg derimot vet, er at rockhistorien har blitt fortalt, gjenfortalt og solgt til oss på nytt flere ganger enn noen kan holde oversikt over. Tilsynelatende finnes det bøker, filmer, tv-serier, magasiner, podcaster og – joda – tegneserier om hvert eneste menneske som noen gang har hengt på seg en elektrisk gitar.

Midt oppe i denne overfloden av strømlinjeformede rockprodukter er det klart man blir varm om hjertet av å komme over noe slikt som Daniel Østvolds albumserie. Disse utgivelsene representerer noe ektefølt, og var det noe rocken en gang i tiden representerte – eller i det minste ga seg ut for å representere – så var det noe ektefølt.

Og på sitt eget, litt krøkkete vis fungerer faktisk The Frank Zappa Cartoon og de andre albumene akkurat som de skal: De gir meg lyst til å høre på musikken.