Anmeldelse
Freden – og andre historier
Oliver Levang
Überpress, 2022
Oliver (tidligere Jey) Levang runder snart ti år som publisert tegneserieskaper. Med ett bein plantet i amerikanske Boom! Studios og et annet i vestnorske Überpress, er utgivelsene etter hvert blitt mange, og mengdetreningen har gitt resultater.
I Freden og andre historier fortsetter Levang å demonstrere sine evner til å kombinere en stilsikker og egenartet visuell stil med innhold man ikke finner hos andre serieskapere. Vi snakker altså om en ekte tegneserieforfatter, med en egen stemme. Det mørke og gufne innholdet forsterkes av Levangs store variasjon i farger, utsnitt og perspektiv. Levangs verden er urettferdig, ubarmhjertig, og full av brutte løfter. Det eneste som er sikkert, er at ingen ting går som hovedkarakterene håper på.
Østenfor superhelter, vestenfor Manga
For en som er vokst opp med Asterix på tannlegens venteværelse og stort sett synes tegneseriefigurer har for små neser, er Levangs stil og – eh, nese for detaljer en nær uutømmelig kilde til fascinasjon. Er sola på vei ned bak horisonten? Vær så god, her er en himmel i tosifret antall farger! Er hovedkarakteren i følelsesmessig oppløsning? Se, han er ikke til å kjenne igjen!
Detaljerte miljø med realitisk fargepaljett trekker tankene til amerikanske superhelt-klassikere som Spider-Man, Fantomet, Batman og Zorro (ok, kun én av disse har faktiske superkrefter, men dere skjønner greia). Måten Levang fremstiller følelser gjennom dramatiske ansiktsuttrykk og øyne så store som tinntallerkener er åpenbart Manga-inspirert. Ja, og la oss ikke glemme blodet. Jeg har ikke sett mer blod siden Rex Rudis legendariske julehefte fra 2004. I Freden – og andre fortellinger blør og dør monstre så vel som mennesker. La oss håpe den ikke leses mens man venter på tannlegen.
Variasjon er Levangs store styrke. De korte fortellingene tar Levangs karakterer gjennom et spekter av følelser i de dramatiske ytterpunktene av skalalen, og Levang følger ikke én enkel oppskrift for å formidle en bestemt følelse. Er snakkebobler hvite med sorte bokstaver, eller sorte med hvite bokstaver? Hvem er monsteret i møtet mellom troll og menneske? Hvordan tegner man at noen reiser tilbake i tid? Se, det er helt åpent, og opp til hver enkelt tegner, og dette utnytter Levang til fulle. Interessant nok er denne visuelle variasjonen også nødvendig, ettersom han leker med sjangere som dark fantasy og western – hele tiden med en norsk vri. Spesielt synlig er dette i Hunger, der Levang synes å ha funnet opp en helt egen sjanger i krysningen av Kittelsen, John Wayne og One Piece.
Strekker skrekk-strikken
Freden og andre historier er en samling skrekkhistorier, men Levang strekker sjangeren laaangt utenfor de vante rammene. Fortellingene handler om alt fra Askeladden og hans ukuelige evne til å lure troll, til tidsreisende vitenskapsmenn og deres kompliserte yrkesetikk. Noen fortellinger er skumle, noen er «bare» brutale. Andre har et mer realistisk preg, og minner om deler av vår egen virkelighet vi gjerne skulle sluppet å forholde oss til.
Variasjonen kommer av at fortellingene har vært laget for å passe inn i Überpress sine rammer for antologiene i perioden 2016-2019, med tema som «krig», «terror» og «eventyr». Men uansett tema har Levang holdt seg til skrekksjangeren, og det kjennes som om det betaler seg nå. Det gjør Freden til en mer helhetlig utgivelse, og det ser også ut som det har gjort Levang til en stadig mer stilbevisst og dyktig tegner og historieforteller. Rammene redaktør Are Edvardsen la ned for Überantologiene møtte Levangs egne rammer, og resultatet er en samling fortellinger med akkurat den bredden og likheten man forbinder med et forfatterskap.
Budskap, hvor ble det av deg i all idémyldringen?
Så hva har denne forfatteren på hjertet? Der er jeg fortsatt usikker. Fortellingene tar litt lett på de tunge temaene. Jeg opplever at flere av dem avsluttes på en måte som ikke helt tar en voksen leser på alvor. Er Levang lite bevisst på hvem som egentlig er målgruppa? Eller er tittelfortellingen Freden skrevet for voksne, men med det bevisste valget å skildre krig fra barnas perspektiv? Det er vanskelig å si. Utgivelsen virker for voldelig for de yngre leserne, og for banal for en voksen leser med budskap som «krig er de voksnes feil». Men når Askeladden viser seg som en blodtørstig trolldreper får man det motsatte problemet. Kald som eld avsluttes akkurat slik jeg forventet, men når jeg har lest Mønster venter jeg bare på fortsettelsen.
En klar henvendelse til en spesifikk målgruppe hadde vært på sin plass. Levangs serier er ikke designet for å fenge på tvers av aldersgrupper, til det er den visuelle stilen for tidsspesifikk og tematikken for alvorlig. Jeg kan ikke annet enn å anta at Levangs serier er skrevet for voksne som er vokst opp med tegneserier, og som setter pris på nikkene til forskjellige stilarter og referansene til kjente litterære verk og elementer fra virkeligheten.
Som nevnt er det kun én ting man kan forvente når man leser Levang, og det er at hovedkarakterene tar feil. Av neste utgivelse – Sort lam, som kommer i 2023 – velger jeg likevel å forvente én ting: At utgivelsen inneholder et budskap som treffer meg like godt som plottet og illustrasjonene – og avslutninger som slår halvparten så hardt for leserne som de gjør for hovedkarakterene.
