Ved å kombinere forskning, ny teknologi og personlige historier tar Fredrik Rysjedal tegneserier inn i helt nye rom.
Mariakirken er Bergens eldste bygning. Den har røtter tilbake til 1100-tallet, og tok så lang tid å bygge at du kan se stilskiftet mellom gotisk og romansk på buene i vinduene. Det brenner fakler på utsiden, benkene er harde, orgelet brummer under fingrene til Sigbjørn Apeland fra gruppen 1982. På tross av at kirken har vært kulisse i Donald-historien Hanseatisk hurlumhei, er det et odd sted å lese tegneserier. Men selv om det kanskje ikke føles sånn, er det nettopp det vi i publikum gjør.
– Det er vanskelig å finne et så ladet rom. Jeg er ikke religiøs, men tegneseriene mine handler om historiske ting og dette er en gammel hanseaterkirke tett knyttet opp til norsk sjøfart. Det er en energi i dette huset, det hadde ikke blitt det samme på et utested. Kanskje publikum også blir mer salige i dette rommet, sier Fredrik Rysjedal.
- Les Fredrik Rysjedals anbefalte skjermbaserte tegneserier
- Se flere bilder fra forestillingen på Facebook
Han har grunn til å ønske seg et salig publikum. Denne februarkvelden er nemlig ikke bare fremføringen av tre tegneserier han har arbeidet med i flere år – alle med bestefaren hans som tema, men med svært ulik teknisk tilnærming – det er også den formelle kulminasjonen av et kunstnerisk utviklingsarbeid (se faktaboks) som skal bedømmes faglig av et internasjonalt panel av opponenter. Arbeidet har blitt utført mens Rysjedal har vært stipendiat ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB), og gir ham akademisk kompetanse tilsvarende en doktorgrad.
Et inkluderende kunstnerskap
– Det er en veldig unik arbeidssituasjon. Rammene er lagt for at du skal jobbe eksperimentelt over en lengre periode, med en økonomisk ramme som du ikke har når du er frilanser, sier Rysjedal.
[infobox]Det som i tillegg skiller kunstnerisk utviklingsarbeid fra et klassisk kunstnerskap, er at kunstneren – eller forskeren, om du vil – blir oppfordret til å åpne helt opp ved å dokumentere prosjektet, skrive en lengre refleksjon og dele kunnskap. Intensjonen er at arbeidet skal videreutvikle fagfeltet, i Rysjedals tilfelle illustrasjon og tegneserieskaping.
– I Norge har folkene bak Oxicomics og Ontonauts vært tidlig ute med å forstå teknikken bak skjermbaserte tegneserier, men akademisk sett har jeg vært ganske alene. Du har fagfeltet medievitenskap og et tverrfaglig miljø på KHiB, men jeg var glad da jeg fikk dra til England på symposiet The Comic Electric og møte en hel gjeng som jobber med det samme, forteller Rysjedal.
Likt uttrykk, ulik teknikk
Nær, nærare nærast er fortellingen om Fredrik Rysjedals morfar, Andreas Strand, en norsk krigsseiler under andre verdenskrig. Samtidig er det en selvbiografisk serie om Rysjedals forsøk på å finne ut mer om morfaren. Det handler om minner som glemmes, og om hva man vet om sin egen familie.
Når Nær, nærare, nærast blir fremført i Mariakirken denne kvelden er det en gripende opplevelse, men det er ikke slik den er ment å oppleves: Serien blir tilgjengelig for lesebrett før sommeren, og skal selges i Apples App store.
I motsetning til denne er Lyden av Aurora kun ment for fremføring. Den er basert på et minne som gjorde sterkt inntrykk på Rysjedals tante Astrid i 1951: Den da tretten år gamle jenta sitter i stuen med foreldrene Gerda og Andreas når følelsene fra krigen plutselig blusser opp i forbindelse med tyske komponister på Grammofonkonserten.
Tegneserien har improvisert musikk av 1982, og med Rysjedal som til tider manipulerer tredimensjonale utsnitt av tegneserien på lerretet ved hjelp av en liten maskin.
– For publikum ser alle tre ganske like ut, men produksjonene er helt forskjellige. Lyden av Aurora er nonlineær, jeg kaster bildet inn på skjermen slik jeg har lyst, kanskje slik det passer musikken. Narrativet jeg følger er lineært, men rytmen er forskjellig, spesielt i den håndholdte kamerabevegelsen, forteller Rysjedal.
Frastøtende trashy
Alt dette er nesten uvirkelig sofistikert sammenliknet med statusen for tegneserier på skjerm for bare ti år siden. Rysjedal forteller at han synes tegneseriene på nett i 2006 var frastøtende trashy. Samtidig måtte han på den tiden se seg om etter et tema for mastergraden, etter at han hadde satt seg inn i tegneserieteori på bachelornivå.
– Alt jeg egentlig hadde lyst til var å lage lange tegneserier, men skolen var opptatt av at det skulle være noe innovativt i prosjektet. Det som trigget meg var at det å lese på en dataskjerm var så knotete: Bildene passet ikke engang inn i nettleseren. Det var en motiverende tanke å kunne tilpasse tegneserier til skjerm, forteller han.
Ved mastergradens avslutning forsto han at han bare såvidt hadde skrapt i overflaten for skjermbaserte tegneserier, og brukte to år på å komme inn i programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid. I mellomtiden jobbet han mye med fanziner, og startet det som skulle bli Bergen Art Book Fair.
En oppvåkning med Laterna magica
Laterna magica-tradisjonen skulle vise seg å bli viktig for Rysjedals forskningsprosjekt. Dette var et svært utbredt underholdningsmedium- og undervisningsmedium på 17- og 1800-tallet, i nyere tid popularisert av Ingmar Bergman i filmen Fanny & Alexander.
– Det var en oppvåkning for meg at bildefortelling på skjerm har lengre røtter enn fremveksten av internett. Det er et paraplybegrep for både analoge og digitale tegneserier skjermbaserte tegneserier.
Den andre viktige aspektet ved arbeidet til Rysjedal er leserkontroll og interaktivitet, et grunnleggende prinsipp som legger store føringer for hvordan tegneserien blir.
Selv mener han at skjermbaserte serier bare er et annet vindu inn til historiene.
– Boken har vært sentral i over hundre år, men det er ikke boken som er tegneserien. Det er den sekvensielle fortellingen av tekst og bilder som er tegneserien. Om den er malt på en vegg eller limt opp på en boks eller tegnet på en glassrute; tegneserien som form er ikke tilknyttet boken. Om man forstår det, er det et mye mer spennende medium.
For ordens skyld: Artikkelforfatteren er venn med Stephan Meidell som har laget musikken til Nær, nærare, nærast. Dette har ikke påvirket Empirix’ redaksjonelle avgjørelser.