
Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Jeg har ventet på Chantal Montelliers Social Fiction – eller kanskje mer presist: en hvilken som helst engelskspråklig Chantal Montellier-oversettelse – i mer enn et tiår. Jeg husker ikke om mitt første møte med Montelliers serier var den danske oversettelsen av Shelter eller gamle utgaver av antologiene Métal Hurlant og Heavy Metal, men jeg husker at jeg umiddelbart ville lese mer, og at det var frustrerende lite å få tak i. Lenge var nemlig Montelliers suverent mest tilgjengelige bok utenfor hjemlandet Frankrike en tegneserieadaptasjon av Franz Kafkas Prosessen, laget i samarbeid med forfatter David Zane Mairowitz (som også laget [den langt bedre] Introducing Kafka/Kafka for begynnere med Robert Crumb).
På samme måte som David Mazzucchelli – hvis mest tilgjengelige bok lenge var hans og Paul Karasiks adaptasjon av Paul Austers City of Glass/Glassbyen– befant hun seg dermed i den lite misunnelsesverdige posisjon at hennes primære tilstedeværelse i bokhandler og biblioteker var en bok hun ikke hadde skrevet manus til selv, og som heller ikke var videre representativ for kunstnerskapet hennes.

New York Review Comics’ utgivelse av Social Fiction er i så måte et langt skritt i riktig retning. Boken er en oversettelse av en fransk bok ved samme navn (og annen uttale) fra 2003, og består av tegneseriene Wonder City, nevnte Shelter og 1996, som Montellier laget på 70- og 80-tallet, og senere bearbeidet i anledning nye utgivelser. Alle tre fortellingene sorterer under dystopisk science fiction, men det er dystopier av typen det er lett å se for seg at vår egen verden kan gli inn i med den rette blandingen av markedsstyring, inkompetanse og uflaks, snarere enn den typen sci-fi-scenarioer som forvandler fremtiden til virkelighetsfjerne fantasylandskaper.
Montelliers fremtid er en skitten, trang og forfallen storby, der makta ikke lenger tar seg bryet med å forsøke å legge skjul på at ting faktisk er så ille. Fascismen ligger som et teppe av hvit, lavfrekvent støy over hverdagen, men det er ikke den monolittiske, ideologiske fascismen vi assosierer med nazi-Tyskland, så mye som et lappeteppe av små og store fascismer som konkurrerer innenfor rammene av et senkapitalistisk marked. Minst like påfallende som den fascistoide stemningen er den altomfattende eimen av desillusjonert bitterhet – en følelse av at alle gode krefter har sviktet, og at alle bærer sin del av ansvaret for hvordan ting har blitt.

Wonder City er fortellingen om en jazzsanger og en ansatt ved Instituttet for demografisk kontroll som møtes ved en tilfeldighet, forelsker seg, og avdekker et hemmelig statlig komplott for å kontrollere hvem som får barn og ikke. De bestemmer seg for at sannheten må frem, men befolkningen er særdeles lite mottakelig for budskapet deres, og når politiet i tillegg er raske med å mobilisere, beslutter de å flykte i stedet. Når de begir seg ut i den golde ødemarken som omgir den befestede metropolen er det vanskelig å si om de har unnsluppet eller om superdatamaskinen har sendt dem ut for å spre tankeviruset som har skapt den fascistoide bystaten, til andre samfunn og bosetninger.
Ved første øyekast ser Wonder City ut som ganske ordinær cyberpunk, men etter å ha lest den virker ikke det som en passende merkelapp. For det første synes Montellier prinsipielt uvillig til å glorifisere vold og fetisjere teknologi. For det andre er Wonder City, i likhet med de andre fortellingene i Social Fiction, befolket av mennesker som (i alle fall til å begynne med) tror at problemer kan løses hvis mennesker bare snakker sammen, hvilket vil si at den ekstreme kynismen som kjennetegner så mye cyberpunk glimrer med sitt fravær. Og for det tredje er hun fundamentalt uinteressert i sjanger som sjanger. 40 år etter de først ble utgitt, lar disse seriene seg fortsatt ikke redusere til troper og estetikk.

Shelter utspiller seg i et underjordisk kjøpesenter som er bygget for å kunne fungere som et gigantisk, luksuriøst tilfluktsrom i tilfelle atomangrep. En dag rett før stengetid, kunngjør senterlederen over høyttaleranlegget at en bombe har slått ned, og at alle som befinner seg der er innesperret på ubestemt tid. Den gode nyheten er at de har mat og strøm til å holde dem i live i flere år, og at alle senterets fasiliteter står til deres disposisjon. De har imidlertid ingen kommunikasjon med verden utenfor, og etter hvert som dagene går, utvikler det som startet som en rudimentær fra-enhver-etter-evne-til-enhver-etter-behov-kommunisme seg til en miniatyrversjon av bystaten fra Wonder City.
Det er et premiss som minner det vi finner i George Romeros zombieinfesterte kapitalismesatire Dawn of the Deadfra 1978 (så vidt jeg kan bringe på det rene begynte Shelter å gå som føljetong i Métal Hurlant samme år), og har enda mer til felles med Bertrand Bonellos Nocturama fra 2016. En annen film som er verdt å nevne i denne sammenhengen er Liliana Cavanis sadomasochistiske andre verdenskrig-drama The Night Porter(1974), som gir gjenklang i drømmescenene. Først og fremst er imidlertid Shelter en kritikk av den politiske situasjonen i Frankrike på slutten av 70-tallet, som fortsatt resonnerer fordi Montellier i grove trekk fikk rett i sine spådommer om hvor samfunnet var på vei.

1996 består av en serie fragmentariske vignetter og fortellinger, hvorav den lengste – og en av bokens beste – er So Fast in their Shiny Metal Cars, som kretser rundt en idé som er like god som den er åpenbar når man først begynner å tenke over den: Nemlig at dersom J. G. Ballards fremtidsscenarier fra The Atrocity Exhibition og Crash faktisk manifesterte seg i vår verden, så ville de vært like gjennomsyret av rasisme og sosioøkonomiske forskjeller som alt annet. En bokser som trenger nye billykter oppsøker et kombinert verksted, kunstgalleri og mausoleum, hvor han får erfare at samfunnshierarkiene fortsetter like inn i døden.
Den andre 1996-episoden som utmerker seg, er den tre sider lange CX 1341, som skildrer et overvåkningssamfunn der innbyggerne velvillig spiller sine roller og hjelper overvåkerne med å holde dem under oppsikt når omstendighetene kludrer det til for dem. Av alle seriene i boka er det denne lille vignetten som best illustrerer vår tids forhold til kreftene som dikterer rammene for vår livsutfoldelse.
Gitt hvor stemoderlig Montellier har blitt behandlet av engelskspråklige forlag (når hun ikke har blitt ignorert har seriene hennes blitt sabotert av “kreative” oversettelser og føljetonger avbrutt før de er ferdige) er det lett å tenke på disse fortellingene som kryogenisk nedfryste dystopier som nå er tint opp i fremtiden. Montelliers skildringer av hvordan politiske prinsipper og demokratiske rettigheter smuldrer opp i møte med lugubre allianser mellom kommersielle og statlige aktører har ikke mistet sin relevans, men de gjennomsyres av et sinne og en politisk kritikk som langt på vei har forsvunnet fra vestlige tegneserier (det finnes, naturligvis, unntak).

Det er vanlig å rose science fiction fra tidligere epoker ved å hevde at “de like gjerne kunne vært laget i dag”, men faktum er at det meste av sci-fi-tegneserier som lages i dag, er selvbevisste sjangerpastisjer spekket med referanser til folkekjære fremtidsskildringer fra film og tv (ofte med det mål for øye å inspirere en film- eller serieadaptasjon). Dét er ikke en god beskrivelse på seriene i Social Fiction. Snarere er det faktum at de er laget i et helt annet politisk og kunstnerisk klima enn i dag, en viktig grunn til at de oppleves så friske og skarpe som de gjør.
Det engelske språkområdet trenger mer Montellier, og forhåpentligvis er Social Fiction starten på et større oversettelsesprogram à la det man i de senere år har sett med en del prominente japanske tegneserieskapere. I intervjuet med oversetter Geoffrey Brock som avslutter boken lister hun opp hvilke av seriene hennes hun helst vil at skal oversettes til engelsk neste gang, og nevner da Tchernobyl mon mour og L’Inscription. Selv skulle jeg gjerne sett engelskspråklige utgaver av Andy Gang og Odile et les crocodiles, men det avgjørende er at det kommer flere tegneserier skrevet og tegnet av Chantal Montellier på engelsk – eller andre språk jeg kan lese – og at det ikke tar førti nye år før det skjer.