Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Dersom det finnes en vanntett definisjon av hva som kvalifiserer og ikke kvalifiserer til betegnelsen ‘tegneserie’, har jeg fortsatt til gode å finne den. Når jeg blir bedt om å presisere hva ordet betyr – hvilket strengt tatt ikke skjer spesielt ofte – henfaller jeg som regel til en eller annen variant av “tegninger, bilder eller andre grafiske elementer organisert i en bevisst sekvens (med eller uten tekst)”. I praksis er det mer et tilfelle av å gjenkjenne det når man ser det; for eksempel virker det rimeligere å omtale Larsons crazy verden som en tegneserie enn Laura Grace Fords mesterverk Savage Messiah, selv om sistnevnte passer definisjonen langt bedre enn førstnevnte.
Denne månedens tekst handler om en utgivelse som kan kalles en tegneserie (forlaget beskriver den som “a new kind of graphic novel”), men som åpenbart ikke er det man ser for seg når man i dagligtalen bruker begrepet. Indiebloggen har nemlig vært på sin første utenlandstur på halvannet år, og på tross av besøk i et antall velassorterte tegneseriebutikker i London, Glasgow og Edinburgh, er temaet for denne månedens tekst kjøpt i en helt vanlig bokhandel. Denne gangen handler det nemlig om Shumon Basar, Douglas Coupland og Hans Ulrich Obrists The Extreme Self.
The Extreme Self er en bok om sosiale medier, oppmerksomhetsøkonomien, algoritmetyranniet og andre trøblete konsekvenser av vår tids symbiose mellom identitetskapitalisme og digital teknologi. På overflaten ser den ikke ut som en tegneserie i det hele tatt (det vil si, deler av den ser ut som noe 2dCloud potensielt kunne gitt ut), men kan snarere beskrives som en blanding av en memekonto på Instagram og grafisk eksperimentelle proto-PowerPoint-bokutgivelser fra 60-tallet, som Marshall McLuhan og Quentin Fiores The Medium is the Massage. The Extreme Self er full av bilder – fotografier, symboler, diagrammer, 3D-modeller, tegninger og tekst som er plassert for å fremheve bokstavenes visuelle egenskaper – og selv om den preges av en estetisk anti-harmoni som speiler internettets random kaos av uttrykk, ligger det åpenbart en tanke bak valgene som er gjort (opphavspersonene ”wrote it that way on purpose”, som det heter i Wes Andersons tegneserie-relevante The French Dispatch – en film demonstrerer at det å lage en vellykket animasjonssekvens i en anstendig budsjettert Hollywood-film er mer enn selv hva amerikansk films mest pertentlige estetiker er i stand til).
The Extreme Self snakker til leseren direkte, som en blanding av en allvitende kunstig intelligens og en bråmoden seksten år gammel Twitter-sannsiger. Budskapet er at leseren – “you” – ikke forstår de vidtfavnende konsekvensene av den digitale fremføringen og utsondringen av identitet de hengir seg til på daglig basis. Boken etteraper den nærsynte, klaustrofobiske light-eksistensialismen som kjennetegner visse toneangivende avkroker av SoMe-offentligheten, men gjennomsyres også av en undertone av gubbete bekymring for hvor vi er på vei som samfunn og sivilisasjon. I likhet med så mange andre som uttaler seg profetisk og bombastisk om disse temaene, projiserer Coupland, Basar og Obrist sine egne nevroser på publikum under dekke av å skulle “hjelpe” dem. The Extreme Self nøyer seg hovedsakelig med å stille spørsmål, men flere av dem er tankevekkende, og selv om resonnementene vanskelig kan sies å lede noe sted, har leseropplevelsen både driv og momentum.
Det hører med til historien at jeg opprinnelig hadde til hensikt å skrive om en av Rian Hughes’ nye, typografisk eksperimentelle romaner XX: A Novel, Graphic og The Black Locomotive. Da jeg omsider greide å lete opp førstnevnte, viste den seg imidlertid å være to mursteiner tykk og dobbelt så tung. På det tidspunktet var bagasjen allerede full av tegneserier – nye Generous Bosom, Pope Hats #6, ymse overprisede John Paul Leon-utgivelser, Street Pizza Mona Lisa, Code 3;5 Burnout, en nesten komplett samling av Barry Windsor-Smiths Valiant-serier, Hughes’ egen Yesterday’s Tomorrows mm. – slik at valget falt på den lille og lette The Extreme Self av plasshensyn. Gitt at Hughes både har en bakgrunn som tegneserietegner, og er den kanskje innflytelsesrike typografen i britiske tegneserier, gir det intuitivt mening å snakke om hans grafisk eksperimentelle prosabøker i en tegneseriesammenheng. At The Extreme Self er interessant i et tegneserieperspektiv er derimot langt mindre selvsagt. For selv om forlaget markedsfører den som en “graphic novel”, er det lite ved boken som vitner om noen større interesse eller bevissthet rundt sekvensiell fortellerkunst.
The Extreme Self verken ser ut som- eller etterstreber å være en tegneserie, men i likhet med en stor del av den tekstlig-visuelle kommunikasjonen som preger sosiale medier i dag, er den grunnleggende sekvensiell i sin struktur. Og til syvende og sist er det nettopp det faktum at den ikke utviser noen større bevissthet rundt dette som gjør den interessant å snakke om i en tegneseriekontekst: The Extreme Self er laget for å fremstå som et stykke internett i bokform, og ved å trykke dette innholdet på papir – og viktigere: eliminere lenker slik at ikke alt peker videre inn i noe annet, men snarere utgjør en avgrenset helhet – tilbyr den et oppklarende blikk på hvordan internett faktisk ser ut og kommuniserer. Og det den først og fremst illustrerer, er noe de fleste som er opptatt av tegneserier lenge har vært oppmerksom på, nemlig at en stor del av moderne digital kommunikasjon har tegneseriens fortellerspråk innbakt i sitt DNA.
Dette burde naturligvis ikke komme som noen overraskelse – man kan hevde at når kommunikasjon blir tilstrekkelig visuell, er sekvensialitet en semiotisk uunngåelighet – men det er likevel tilfredsstillende å få det illustrert så tydelig som her. The Extreme Self benytter seg ikke av sekvensialitet for sekvensialitetens egen skyld, men fordi den emulerer en annen tradisjon for visuell kommunikasjon som ubevisst og ureflektert har internalisert tegneseriens fortellerspråk. Sammenlignet med konvensjonelle tegneserier, er denne visuelle kommunikasjonen både usofistikert, ustandardisert og upresis, men sekvensialiteten er der, og dersom ikke Silicon Valley ruller ut elektronisk telepati med det første, kommer den formodentlig til å fortsette å utvikles og raffineres.
The Extreme Self er en alarmistisk bok som har som mål å få sitt publikum til å bekymre seg for hva som skjer med oss selv og de fysiske og immaterielle samfunnene vi er en del av – på hva vi bidrar til å muliggjøre med vår banale daglige aktivitet på ulike digitale apparater og plattformer. Én slik endring som boken ikke eksplisitt nevner, men som det er åpenbart at utgjør en viktig faktor i destabiliseringen av det forfatterne mener ikke bør destabiliseres, er nettopp dreiningen fra tekstlig til visuell kommunikasjon. Digital teknologi og sosiale medier leder til flertydig visualitet og kaotisk sekvensialitet. Fremtiden står skrevet i tegneseriens språk. Er du klar for verdenen som kommer? Sannsynligvis ikke!
