En av de mer interessante utslagene av covid-19, er pandemiens effekt på den individuelle og kollektive oppfatningen av tid. Mye har vært sagt om opplevelsen av stillstand og innskrenkingen av tidshorisonten, om hvordan fremtiden har blitt satt på pause og hverdagen har mistet momentum.

Samtidig har tidshorisonten blitt åpnet bakover: Innerst i bokhyllene, DVD-coverne, plateeskene og skrivebordsmappene har det åpenbart seg hemmelige dører – Løven, heksa og klesskapetstyle – inn i en verden hinsides aktualiteten og relevansens tyranni. 

Det betyr at det ikke er så farlig at Schrauwen, Ruppert og Mulots Portrait of a Drunk ikke har dukket opp i norske butikker ennå eller at Marvel har utsatt utgivelsen av  Werewolf by Night-rebooten til Taboo fra Black Eyed Peas  på ubestemt tid.

Plutselig er det gamle Ann Nocentiskrevne, John Romita Jr.tegnede Daredevilblader man har funnet på Lucky Eddie som gjelder, og folk har endelig tid til å lese og gjøre seg opp en mening om Hellboy in Hell (ganske bra!).

Man sender inn bestillinger på Keith Giffens Punx (etter å ha kjøpt og lest hver eneste Trenchertegneserie som er utgitt kan man unne seg såpass) og gamle Batmantegneserier av Peter Milligan til Mile High Comics (som i skrivende stund fortsatt har 50%-salg).

Og hvis man skriver en ≈månedlig spalte for et norsk tegneserietidsskrift, ser man sitt snitt til å grave frem tegneserier man hadde planer om å skrive om for lenge siden, men aldri fikk somlet seg til å nevne i det hele tatt. 

Dermed er turen kommet til Drew Beckmeyers Everything Unseen, en tegneserie som få snakket om da den kom, og som enda færre snakker om i dag.

Mellom 2010 og 2014 produserte Beckmeyer et sci-fi epos i ni deler, fordelt på fire hefteutgivelser fra Revival House Press (som fortsatt har de tre siste bladene til salgs, men irriterende nok ikke det første).

Everything Unseen beskrives i første nummer som «a story about not knowing how unhappy you are until you see what you don’t have», og utspiller seg i en post-et eller annet-istisk fremtid der det finnes syv utgaver av alle mennesker (det spekuleres i at gud har mistet interessen for menneskeheten og ikke lenger gidder å utstyre hver nyfødt med et unikt ansikt). Disse syv tilhører hver sin samfunnsklasse, og skal ikke omgås hverandre, ettersom slike møter har en tendens til å ende med voldtekt, drap og/eller pinlige forsøk på vennskap. 

Hovedpersonen i fortellingen tilhører klasse 4, hvilket er ganske langt ned på rangstigen (han jobber som stativ for en dunk med drikkevann i en interneringsleir ved navn The Holistic Jungle), men ting endrer seg når han oppsøkes av en dødsengel som forteller ham at alt han vet om verden er en løgn, og overtaler ham til å flykte.

Dermed legger han ut på eventyr i et lovløst landskap der demoniske skikkelser og kuriøse doktriner kjemper om makten over menneskenes sinn (han møter også en av sine dobbeltgjengere, som bærer navnet Charles Grodin). Det er voldelig, det er bisart, og det er utpreget mytolog-ish i formen.

Visuelt plasserer Everything Unseen seg i tradisjonen etter CF, hvis Powr Mastrs er en av 00-tallets mest innflytelsesrike alternativtegneserier, og Carlos Gonzalez: Blyanttegningene spenner fra outsider art-aktig naivisme til komplekse komposisjoner (enkelte av oppslagene kan minne om ting Connor Willumsen har gjort i ettertid), og handlingen beveger seg gjennom det som mest av alt ser ut som installasjoner fra samtidskunsten og den alternative scenekunstens verden (Beckmeyer er opprinnelig maler).

Andre relevante referanser er Jonathan Chandler (voldelig sci-fi i åpne landskap), Jesse Moynihan (tverrmytologisk gladvold) og Ron Regé (esoteriske infodumper).

I motsetning til Regé, er det vanskelig å si hvorvidt Beckmeyers kosmologiske utlegninger – enkelte av dem lett Paul Laffoley-aktige i tonen – er oppriktige forsøk på å kommunisere innsikter om tilværelsens mysterier eller pseudointellektuell staffasje i verdensbyggende øyemed (Everything Unseen *kan* sees som den [over]tenkende mannens Prison Pit).

Det er mye humor i Beckmeyers saga, men det er vanskelig å bedømme det generelle ironinivået, enn si skjønne hvor han kommer fra og hva det er han prøver å oppnå (trass deres særegenheter er tegneserieskaperne i avsnittet over relativt enkle å plassere). 

Formodentlig er det dette som er årsaken til at disse tegneseriene aldri fikk det publikummet de fortjente (en annen mulig årsaker er de gjennomgående elendige omslagene som kan ha misvist og skremt folk vekk).

Beckmeyer fremstod aldri som en del av noe tydelig definert miljø (han var riktignok med i Mould Map #1) eller tegneserietradisjon, og så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, har han heller ikke laget tegneserier etter Everything Unseen. Hvilket er synd.

Comics will break your heart, sa Jack Kirby, men noen ganger bare ignorerer de deg til du mister interessen og finner på noe annet å gjøre.

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

EN KOMMENTAR

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.