Anmeldelse

Frida og jakten på nesehårene
Frode Øverli
Egmont, 2020

For å være helt ærlig: Nyheten om at Frode Øverli hadde laget barnebok vekket ikke nevneverdig entusiasme i meg.

Jeg så for meg et profesjonelt utført venstrehåndsarbeid klemt ut etter at den daglige Pondus-stripen, forsiden til neste års kalender og godkjenningen av juleheftet var unnagjort. Alle vet jo hvor mange syltynne Rutetid-vitser Øverli har klart å produsere bare sånn på si. 

Fordommene ble gjort til skamme så snart jeg fikk se boken. Frida og jakten på nesehårene er uvanlig omfangsrik til nytegnet barnebok å være – 180 sider i skikkelig innbinding – og når man begynner å bla, blir det tydelig at dette er noe Øverli har kost seg med. 

Det er ikke slik at han har eksperimentert med tegnestilen. Til og med Trine Lise Normanns farger ligner på dem i Pondus. Men frigjort fra det trange stripeformatet, har Norges mest suksessrike serieskaper benyttet sjansen til å slå seg litt ekstra løs både som tegner og forfatter.

Frode Øverli Frida og jakten på nesehårene

Bare tullball

Vi er fremdeles i Pondus’ akkurat passe kaotiske barnefamilieverden. Det nye er at vi opplever den fra datteren Frida sin synsvinkel. Og det går ikke mange sidene før vi er blitt ført fra forstaden, via et nattlig monsterbesøk og en luke i barneromsgulvet, til det hittil uutforskede Mellomland. Det er her den virkelige historien begynner.

Tankene går umiddelbart til klassiske barnebøker som C. S. Lewis’ Narnia og Maurice Sendaks Til huttetuenes land. Det er den gamle tropen om barnet eller barna som har tilgang til en virkelighet de voksne ikke vet noe om. Aller mest skal Mellomland vise seg å ha til felles med fantasiverdenene i Bill Wattersons Tommy og Tigern.

Det hele arter seg som en spesielt burlesk fantasyfortelling: De ufyselig utseende, men stort sett snille monsterne i dette nye landet trenger Fridas hjelp. Det er så fryktelig kaldt hos dem, nemlig, og de må ha nesehår fra det skumle Einaugetrollet for å kunne spille på årstidsharpen sin igjen. Og Frida, sammen med hundevennen Bjarne, er den som får oppdraget med å krysse fjellene, finne trollet og nappe ut de nødvendige hårene.

Alt dette er selvsagt det rene, skjære tullball. Men det er morsomt og inspirert tullball. Både store og små kommer til å fryde seg over de halsbrekkende situasjonene våre venner havner i og de snodige figurene de møter.

Frode Øverli Frida og jakten på nesehårene

40 prosent tegneserie

Jeg har ikke telt, men Frida og jakten på nesehårene består av kanskje 40 prosent ren tegneserie og 60 prosent illustrert tekst. Det gir en fin variasjon i sideoppsettet. Samtidig kunne det ha gjort seg med flere av de sidene hvor tekst og bilder flettes inn i hverandre. Se bare hvor fint det er når Frida og Bjarne krysser en fjellsprekk med ordene svevende under seg.

Mellomland har fått frem det beste i tegneren Frode Øverli. Monsterene er som de legendarisk stygge damene fra tidlig Pondus ganger 10, de snødekte landskapene er som overdrevne versjoner av Wattersons tilsvarende og arkitekturen er så skakk at man bare blir nødt til å stoppe litt opp ved den. Alt sammen oppleves veldig organisk og veldig levende.

Forfatteren Frode Øverli kan derimot noen ganger bli litt vel glad i sine egne ord. Slik lyder det når Frida og Bjarne støter på noe skummelt i en mørk hule:

«Dette var en vanskelig øvelse uansett omstendigheter, men som ved et lite mirakel møttes øynene deres og en liten gnist av telepati oppsto mellom dem. De visste begge nøyaktig hva som måtte skje. I likhet med et vellykket angrep i det ville vesten, krevde også denne situasjonen et smidig forsvinningsnummer.»

De to finner kort fortalt ut at de må komme seg vekk. Dette er ett av flere steder hvor Øverlis formuleringer rett og slett ikke er gøyale nok til å forsvare mengden av ord. Det er lett å se for seg at små lesere vil begynne å glippe med øynene i slike passasjer.

Andre ganger sitter til gjengjeld språkspillet veldig godt: «Trollets latter gjallet så høyt gjennom Rallarheim at elg og sisik måtte trøste stær.»

Frode Øverli Frida og jakten på nesehårene

Et overskuddsprosjekt

Frode Øverli skriver ikke den typen vitser og historier som kommer med et innebygget budskap eller en ferdigtygget moral. Ikke innbyr han til overdreven intellektualisering heller.  

Selvsagt finnes det underliggende tematikk også i Frida og jakten på nesehårene. Alle vellykkede fortellinger handler om mer enn bare det som vises på overflaten. At akkurat denne sier noe om viktigheten av å være snill og samarbeide og hjelpe dem som trenger det – strengt tatt de samme greiene som går igjen i stort sett all fiksjon for barn – er noe Øverli helt sikkert har hatt i bakhodet under arbeidet. Det viktigste for ham har nok likevel har vært at leseren skal føle seg underholdt.

Og dét har han lykkes adskillig bedre med enn Pondus-trette meg hadde forventet, i hvert fall.

Denne boken oppleves ikke som noe venstrehåndsarbeid. Den er et overskuddsprosjekt.

Tegneserieskaper, illustratør og grafisk designer. Skriver om film og musikk i Fædrelandsvennen. Bor i Kristiansand.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.