Det kan ved første øyekast virke rart å skrive om Kate Beatons Ducks i Skeive linjer, som tross alt er en blogg om kjønns- og seksualitetsmangfold. Ducks er en selvbiografisk tegneserie om å jobbe i oljeindustrien i Alberta, og den skildrer på mange måter det motsatte av det denne bloggen vanligvis tar for seg. Leseren får se en monokultur som er sterkt preget av maskulinitet, hvor det å være en ung kvinne er normbrytende og risikofylt. Boken får meg til å tenke på hva personlig frihet muliggjør, ikke bare for den som utøver det i en gitt situasjon, men også for alle som er i nærheten av det.
Kate Beaton er for mange mest kjent som tegneserieskaperen bak Hark! A Vagrant, en humorserie som tar for seg ulike historiske personer, ofte med en feministisk nerve. Ducks er et helt annet prosjekt, et massivt memoar på over fire hundre sider om den kanadiske oljeindustrien som både traumatiserer folk, men også gir visse former for frihet. Også her er Beaton sitt skarpe blikk rettet mot kjønnsdynamikker og hvordan de påvirker hvordan vi beveger oss i verden.
Å reise hjemmefra
Kate Beaton vokser opp på Cape Breton, en øy utenfor østkysten av Canada. Fortelleren beskriver et samfunn hvor det er få muligheter for arbeid og en sikker framtid, og et lokalmiljø som ikke har blomstret på flere generasjoner. I likhet med mange andre fra hjemstedet bestemmer Beaton seg for å flytte til den oljerike provinsen Alberta for å skaffe seg jobb i oljeindustrien. Hun er tjueen år, og målet er å bli kvitt studiegjelden hun har dratt på seg etter tre år på kunstskole.
Beaton blir plassert inn i en etablert mannsdominert kultur med en røff sjargong. Hun er umiddelbart og til enhver tid synlig. Hun blir snakket til med nedlatende kallenavn. Hun blir bedt på date av menn som er dobbelt så gamle som henne. Behandlingen er dehumaniserende i seg selv, men likevel så regner man med at det skal skje noe mer. Det ville nesten vært et mirakel om hun kom seg gjennom to år i et miljø som dette uten å oppleve fysiske overgrep. Det gjør hun heller ikke.
Anonymitet som luksusvare
Ducks er hverken et angrep på enkeltpersoner som gjør fortelleren vondt eller på menn generelt. Den prøver i stedet å vise hvordan en isolert kultur blir destruktiv når den får utvikle seg uten korrigering utenfra. Historien er heller ikke unik, det er mye av det Kate Beaton beskriver som minner om for eksempel historier fra kvinner som opplever diskriminering blant kolleger i militæret.
Ikke minst viser tegneserien hvor vanskelig det er å gjøre seg forstått når man snakker fra et annet utgangspunkt enn alle andre. For de mannlige arbeiderne som forsvinner inn i anonymiteten i identiske uniformer, er det vanskelig å forstå hvor belastende det er å være synlig hele tiden, og at et blikk i seg selv kan være invaderende og ubehagelig.
Druknede ender og fastkjørte mennesker
Denne tegneserien spiller på paradokser når det kommer til frihet. Tittelen Ducks referer til ender som lander på produksjonsplassen og drukner i pøler av olje og tjæresand. Hvis man tar av støvomslaget på boken så er det en vakker petroleumsskimret and i flukt på forsiden.
Mange kommer til oljeindustrien i håp om å kunne leve et godt liv utenfor. I teorien burde det være mulig å gjøre nettopp det, med lønn som kanskje er bedre enn for tilsvarende yrker, og med skiftarbeid som for noen gjør det mulig å reise hjem til familien i perioder. Kate Beaton klarer nettopp dette kunststykket – hun jobber hardt, betaler ned studiegjelden og begynner livet på utsiden.
Men tegneserien forteller om mange som tilsynelatende blir sittende fast, ikke nødvendigvis fordi det er den eneste jobbmuligheten som finnes, men kanskje fordi et liv med hardt arbeid og kjedsomhet i industrielle omgivelser gjør noe med forestillingsevnen til folk. Boken drar sløret av en kultur som er traumatiserende både i sin røffhet og i sin rigiditet. Arbeidet er hardt, naturen rundt er hard, og kulturen blant dem som bor der er et hinder for personlig frihet eller kommunikasjon.
Som Katie i boken opplever så er det farlig å skille seg ut, og det finnes ikke noen forståelse eller noe system som gjør det mulig å bearbeide det som skjer med henne. Alternativet er å bli tøffere, bite tennene sammen og holde ut. En strategi som kanskje fungerer til en viss grad, men som ikke endrer at alle fortsatt sitter fast i det samme destruktive mønsteret som hindrer ekte menneskelig kontakt.
