En rikmannshobby med mening

Bare så det er sagt med én gang: Jeg hadde aldri hørt om tegneseriestripen Fritt før den plutselig var hovedoppslag på VG.no en dag i april. Men jeg kjente til Johan H. Andresen, seriens opphavsmann, og visste at han i tillegg til å være en av landets rikeste, også er en vaskeekte tegneserieelsker. Dette er finansmannen som kjøpte 1000 eksemplarer av Krüger og Krogh lenge før serien ble allment kjent, kun fordi han likte den så godt.

I april viste det seg at han de siste fem årene i all hemmelighet også hadde skrevet manus til Fritt. For VG kvalifiserte dette til overskriften «Johan H. Andresen avslører dobbeltliv».

Og TNT, det nystartede underbruket til Bonnier Norsk Forlag, kunne notere seg for det som må være en av tegneserienorges mest vellykkede lanseringer noensinne.

Uhøytidelig, uforpliktende drodling

Selv om undertegnede ikke hadde fått den med seg, har Fritt stått å lese både i avisene Dagbladet og Nordlys, i bladene Rutetid og Lunch, samt i den svenske utgaven av Pondus. I denne boken kan hele serien leses samlet på ett-hundre-og-noen-og-åtti sider.

Det første som slår en, er at Andresen har førsteklasses samarbeidspartnere. Den ikke veldig profilerte, men svært drevne tegneren Bjørnar K. Meisler har en løs og levende strek i beste fransk–belgiske tradisjon – tenk noe midt mellom Albert Uderzo og André Franquin – med et aldri så lite islett av helnorske Kjell Aukrust. De allerede lekre tegningene får ytterligere et løft av Trine Lise Normanns smakfulle fargelegging.

Det bærende elementet i Fritt er likevel ikke estetikken. Serien oppleves først og fremst som et medium for Johan H. Andresen til å drodle rundt politikk, samfunnsutvikling og dagsaktuelle temaer på uhøytidelig, uforpliktende vis.

Politisk satire som dette finnes det knapt noen tradisjon for i norske tegneserier. Jeg kan ærlig talt ikke komme på andre bidrag enn Flu Hartbergs Miniminister (2020-22) og Knut Nærums Bloid (1991–2002) og Streberne (2020–).

Riktig så gøyal – eller original eller ellevilt fantasifull – som tegneserieveteranene Hartberg og Nærum kan ikke debutanten Andresen sies å være. Men han kjeder ikke leseren heller.

En enda mer ullen variant av Venstre

Fritt handler om et politisk parti med samme navn. De holder til i det grisgrendte bygdesamfunnet Slappnes, et slags Norge i mini-miniatyr, og frontes av den stort sett bekymringsløse postmannen Jørgen. Rundt seg har Jørgen en håndfull rådgivere som representerer ulike mennesketyper og samfunnsaktører. 

Akkurat hvor partiet Fritt plasserer seg i det politiske landskapet, er litt vrient å få tak i. Noen av kampsakene deres – båndtvang for katter og oppdrett av maur – er av den eksotiske typen, mens andre – eldre og bevegelseshemmedes rett til seksuelll tilfredsstillelse – får dem til høres ut som en enda mer ullen variant av Venstre. Sånn generelt virker de oftere å være for enn mot ting.

Alt dette blir formidlet i en snill, slentrende tone. Andresen legger ikke skjul på sine egne meninger om sakene som blir diskutert – tvert imot utdyper han dem gjerne i noen stort sett overflødige tekstbolker – men mange av punchlinene hans er ordspill av aller bløteste sort. «Dyrevelferd er viktig for meg,» sier Jørgen i den aller første stripen. «Jeg ble jo tross alt ku-mulert inn.»

Et par forsøk på å introdusere et genuint tragisk element i serien, først og fremst gjennom en sekvens hvor hovedpersonene feirer jul i den utbombede ukrainske byen Bucha, fremstår som godt ment, men blir likevel for flyktige og melodramatiske til å oppnå den ønskede effekten.

Ikke bare kult, men modig også

Fritt er en sympatisk og til tider humreverdig tegneserie, men mange av enkeltstripene og konseptet som helhet ville nok hatt godt av lite grann spissing fra redaksjonens side. Innimellom kunne Johan H. Andresen sikkert også like gjerne ha skrevet et Facebook-innlegg som en vitsestripe.

Men sammenlignet med hva norske milliardærer ellers velger å bruke tiden sin på, må det å skrive tegneseriemanus sies å være av det aller, aller kuleste. Det vitner om kreativitet og mangel på selvhøytidelighet i like monn. Modig er det også: På denne måten stiller en av landets mest priviligerte mennesker seg lagelig til for hugg fra selv bitre og lavtlønte tegneserieanmeldere.

Og, bare så dét også er sagt, går forfatterens inntekter fra boken til organisasjonen Fritt Ukraina.