OCX begynte, tradisjonen tro for alle de av oss som har tatt til fornuften og bosatt oss utenfor Osloregionen, med at Norwegian fucket opp reiseplanene våre, men ikke nødvendigvis nok til å henge dem ut i sosiale medier eller på norske serieblogger. Det 24-timers seriemaratonet var allerede avholdt da jeg tok turen på torsdagen, og de av dere som tror at denne umenneskelige inngangen på en festival kun består av et knippe 19-åringer og Øystein Runde må tro om igjen: årets bukett bestod av 20+ tegnere fra over hele fjøla, og resulterte i en bunke som holder et teknisk og artistisk nivå som lett matcher snittnivået på helårsproduksjoner på festivaler for et tiår eller så siden (kilde: erindring), og bekrefter det vi alle vet: serietegnere fungerer best under kummerlige forhold og ekstremt press. Artistene ble belønnet med en gryte fisk (dette er sant), i tillegg til å få ut seriene sine på festivalen. Disse kunne kjøpes samlet for rett over tusenlappen, eller enkeltvis for en femtilapp eller så hver – og om du ikke fikk med deg disse, kan du gjøre som meg: gå inn på instagramkontoen til @Oslo24h, for å finne en lenke til Facebooksidene deres, som har en lenke til nettsidene deres, som byr på en fullstendig liste over deltakere fra 2017.
edit: Dette er fasiten, fra mer eller mindre intern gruppe for norske Serieskapere.
Den uoffisielle delen av festivalen, som jeg har skjønt er minst like viktig som det offisielle programmet, kicket i gang med Jens K. Styves badstuopplegg på Sukkerbiten, hvor man kunne nyte kombinasjonen av for kaldt vann og for varm badstu, som var en perfekt måte å riste av seg deadlinestresset og den gryende forkjølelsen vi alle kjenner på når en festival er rundt hjørnet. Sørenga har, til tross for oslofolk som har gjort det til identiteten sin å klage over Munchmuseet fordi det er mye lettere å synse om et bygg man ser et par ganger i året enn å mene noe om de mer komplekse aspektene av verdenssituasjonen i 2023 og fordi Joachim Trier har gitt fasiten på hva de bør mene om det hele, blitt en skikkelig perle, og jeg åpner denne spalten med min første anmeldelse som er å gi dette området en 6’er. Nye Deichmanske er en drøm for oss uten fast kontor i byen, og det er også teoretisk mulig å få tak i mat som ikke er burger.
En tur gjennom byen kjempetettstedet på vei opp til hotellet minnet meg på det underligste oslofenomenet av dem alle, nemlig innbyggernes urinnstinkt som slår inn hver gang det er sol og reptilhjernen skriker at de må komme seg ut i naturen, hvorpå de setter seg ned i første og beste park (les: gressplen, uten tegn til dyreliv, dog med sprøyter) uten å gjøre noe annet fornuftig enn å snakke om burger og få en og annen frisbee (innkjøpt for anledningen for så å leve resten av sitt liv i en bod på1 kvadratmeter før de hvert år får selskap av nye frisbeer som kommer hit for å dø) i hodet, byens offisielle parringssignal. Jeg lovte å stille opp på seriequizen, som visstnok var veldig bra, men neppe så artig som å sovne kl. 21 for en småbarnsfar med en alkoholtoleranse på 3-4 enheter, evt 1 om det er en IPA, som er det samme som øl, bare vondt. Men nok om selve hovedstaden, dette blir en digresjon, og ikke det du har kommet her for å lese, så jeg legger den ballen død.
Nevneverdige punkter på programmet:
Regine Toften Holsts timesforedrag om Clip Studio Paint, som ser ut til å ha blitt den nye standarden for serietegnere, i hvert fall her til lands, noe som må ha kommet som et sjokk for Adobe som tross alt har skrudd opp prisen parallelt med at de har skrudd ned kvaliteten og brukervennligheten på Photoshop årlig siden tidlig 2000-tallet.
Deretter kom interesseorganisasjonen Grafills orientering om støtteordninger – som også finnes ført i pennen i en utskrifts- og leservennlig versjon av Trond J. Stavås og Jenny Jordahl, for de blant oss som ikke nødvendigvis er ute i god tid eller orientert om alle støttemuligheter som faktisk holder liv i miljøet.
Et annet innblikk i serietegneres hverdag fikk jeg tidligere på dagen i prat med de tre hakk over snittet talentfulle og produktive serieskaperne Odin Helgheim og Cha Sandmæl, som over et måltid og en øl regnet ut hvor mange steg dette sosiale utspringet kostet dem – et steg er da et skritt i tegneprosessen på vei mot ferdig side: skissing, tusjing, farging – og antageligvis teksting (noen av oss gjør bare alt på en gang, eller får andre til å gjøre det for oss), ganget opp med antall sider mot ferdig produkt, avregnet mot dato for innlevering (kilde: matematikk). Odin, som uten problemer kunne referere til hvor mange steg han hadde igjen av henholdsvis boken han skrev og tegnet, boken han tegnet, eller boken han «bare skrev» – lo av Cha som hadde et «skjematisk forhold til sine steg», som angivelig var kartlagt i et XL-skjema i lang tid fremover. Havner man bak, må man jobbe dobbelt. Kort oppsummert, norske serietegnere jobber knallhardt, og det koster mer enn mange tror – men jeg er ufattelig glad at de gjør det.
FREDAG
På vei mot festivalen responderte jeg på et halvt dusin eller så forespørsler fra folk i periferien av miljøet om hvor festivalen var, om den kostet penger, og om den kun var for serietegnere, eller var åpen for alle. Jeg svarte etter beste evne mens jeg forsøkte å unngå å få en frisbee i huet for påfølgende å måtte parre meg med en osloboer, før jeg ankom festivalområdet, markert med 6 plakater på samme oppslagstavle, i signalgrønt dog med et relativt subtilt grafisk uttrykk som strengt tatt gjorde at du måtte vite hva du så etter, og gjerne se to ganger, før du skjønte at det var en seriefestival her. Hvorvidt OCX ønsker å kommunisere utenfor miljøet at den finnes, vet jeg ikke – og en del av meg er superfornøyd med at den er såpass indie-orientert, mens den delen av meg som jobbet et par år i reklamebransjen tenker at man kun er én litt mer publikumsvendt storaktør unna å trekke folk som ellers ville risikert å gå glipp av eller nedprioritert begivenheten – eller rett og slett slengt opp en stor fane som forteller at det er her det skjer, at det faktisk er gratis og at det akkurat denne helgen serveres øl på et av landets kuleste biblioteker. Selv gikk jeg fra å tenke at det ikke var så mye interessant på programmet i år, grunnet aktører jeg ikke hadde hørt om, til å konkludere med at det var ekstremt mye interessant på programmet i år, grunnet aktører jeg ikke hadde hørt om. Jeg kunne gjerne delt den opplevelsen med flere.
På markedsplassen – og betegnelsen i seg selv avslører en viss kommersiell interesse, i hvert fall hva serieskaperne angår – var det en herlig kavalkade av kjente og ukjente fjes. Man er alltid usikker på om man kjenner folk på ekte, eller kun har sett dem på sosiale medier, så strategien min er å alltid si «takk for sist» og gjøre det til den andres problem å eventuelt finne ut når det var.
En tur gjennom teltet er en blanding av ren fryd og skrekk – min første teltrunde i fjor kostet i overkant av 2000 kroner da kotymen er at om man får øyekontakt med en serieskaper, må man kjøpe seriene deres. Det er jeg ekstremt positiv til, men jeg er mindre positiv til å bære rundt på 20 kg med hardcovers hele dagen, og enda mindre positiv til det jeg selv trodde var en sjukt god idé i 2017 eller så, da jeg gjemte bøkene mine blant sortimentet i bokhyllene på Serieteket basert på tanken om at ingen ville stjele bøker fra bokhyllene der – for så å ta ut bøkene mine sent på kvelden da serveringen stoppet, og dermed bli anklaget for å stjele bøker fra bokhyllene. Jeg lovet alle jeg møtte at jeg skulle kjøpe bøkene deres mot slutten av festivalen, et utsagn de fleste tydeligvis hadde hørt flere ganger allerede samme dag, men jeg forsikret dem om at jeg faktisk mente det, i motsetning til de andre drittsekkene.
Programinnslag på fredagen inkluderte et intervju av Sammy Stein av Ruth Hege Halstensen. Stein er en toneangivende skikkelse innen den franske tegneserieavantgarden, både som serieskaper og redaktør, en beskrivelse jeg tok rett fra programmet siden jeg dessverre kun fikk med meg en tredel av programposten ettersom jeg måtte gå og forberede min egen. Jeg skulle ønske at samtalene ble spilt inn av festivalledelsen, i video- eller podcastform, et poeng jeg garantert kommer til å gjenta senere i artikkelen, og om det allerede gjøres så vil jeg gjerne unnskylde, samtidig peke på viktigheten av utadvendt kommunikasjon og synlighet i seriemiljøet, et annet poeng jeg kommer til å gjenta om jeg kjenner meg selv rett.
Før møtet mitt spurte jeg en osloboer om hvor jeg kunne spise noe annet enn burger i nærheten, vel vitende om at svaret kom til å bli – vel, akkurat det det ble – en anbefaling av 3 lokale burgersteder som hadde «verdens beste burger». Jeg endte med å spise en helt grei terningkast 4-burger, som til forveksling var identisk med den du får alle andre steder i landet.
Tips: Om du noen gang skulle bli overfalt i Oslo, må du ikke finne på å rope på hjelp – da vil du bli fullstendig ignorert, eventuelt filmet på tiktok. I stedet må du rope at Bergen eller Drammen har den beste burgeren – da kommer lokalbefolkningen ut av treverket for å gnæge hull i hodet på selv den mest iherdige overgriper om hvor de kan få ålreit oksekjøtt med unik smak (alle fra samme leverandør) servert ved siden av First Price fries, som alle burgersjapper i Oslo går over på i det øyeblikket de oppnår en viss popularitet og kan doble prisen og halvere utgiftene til råvarer, men det blir en digresjon og jeg beklager.
Jeg kom tilbake til den musikalske høytlesningen av tegneserien Firebugs, av Nino Bulling og Bär Kittelman, som basert på en vellykket OCX-oppskrift leser opp hele serien, til atmosfærisk jazz. Det høres ut som jeg er ironisk, men jeg vet ikke hvor du har det inntrykket fra, fordi det er faktisk en veldig ålreit måte å oppleve tegneserier på – og da gjerne serier du (les: jeg) ikke nødvendigvis snubler over i din lokale ARK-forhandler. Det finnes for øvrig en eller annen artig observasjon her om at behovet for å kjøpe seriene fullstendig uteblir når du akkurat har fått den opplest, men jeg lar det utebli. Programmet spiste seg godt inn i vårt, men det var jeg utelukkende positiv til, ettersom det lot de besøkende kjøpe seg en alkoholenhet til før vi satt i gang, en drahjelp vi absolutt kunne trenge.
Om man har vært med bak kulissene i en hvilken som helst festival, vet man hvor ufattelig mye arbeid som går inn i å få ting til å fremstå sømløst. De ubesungete heltene er teknikerne og arrangørene, og OCX er såvisst ikke noe unntak. Lydteknikere Lars og Magnus, hvis etternavn unnslipper meg i skrivende øyeblikk, men til mitt forsvar har jeg jobbet mange år i filmbransjen hvor det er kotyme å ikke huske navn på lydpersonene (da jeg for et par år siden insisterte på å lære meg navnet på lydmannen på Fredrikstad Animasjonsfestival, insisterte han på at jeg heller burde kalle ham «han lydfyren», for det gjorde alle andre, og det hadde gått så mange år siden han hadde hørt sitt eget navn bli uttalt at han hadde sluttet å reagere på det).
Etter to uker med forespørsler over mail om hva jeg trengte for arrangementet vårt, konkluderte det endelig med at vi kjørte «samme opplegg som i fjor», så jeg gravde frem min faste lydopptaker, glemte den tydeligvis igjen på kjøkkenbenken hjemme, og lagde et helvetes styr for å få Egmont eller lydfolka Lars og Magnus til å skaffe meg en, før de igjen betrygget meg med at «nei, vi gjør det akkurat som i fjor» og minnet meg på at jeg også året i forveien hadde hadde glemt lydopptakeren på kjøkkenbenken og at de i år igjen ville fikse opptak og oversending til meg. Teknikeres jobb blir kun kommentert når de ikke gjør den, men i min erfaring skjer ikke det her. Arrangører og teknisk mannskap møter opp før før alle andre, drar lenge etter at de har dratt, og må holde seg edru hele veien. Hadde jeg hatt deres liv hadde jeg skutt meg i trynet. Jeg spøker så klart, dere er faktisk helt utrolige og fortjener vanvittig mye mere cred enn dere sannsynligvis får, og neste år skal jeg lære meg etternavnene deres – jeg spøker så klart igjen. Men seriøst. <3
Vi gikk på scenen for å prate om boken SideQuest 2, oppfølger til – hold deg fast, Sidequest 1, som ble omtalt i ordlag som «med kvinnelig hovedperson og positiv LHBT-tematikk [..] er det fristende å spørre om han nå har blitt ‘politisk korrekt’?» (Øyvind Holen, i Lunch) og «unnlater å representere kvinner» (Tomine Barskap Solvang, Empirix), såvel som «såvel som «Eg skal innrømme at eg stilte meg spørsmålet «kven bad om dette?»» – (Trond Sætre fra Serienett). Folk flokket til for å se det problematiske politisk korrekte LHBT- prosjektet som unnlot å representere kvinner, og etter oppvarming med bokbad endte vi i det som for min del, og mulig utelukkende min del var fredagens høydepunkt, nemlig live rollespill bestående av Bård Lilleøien, Cha Sandmæl og Ronny Haugeland, eller, som han var omtalt i SideQuest 1, boken han selv tegnet, Ronny Haugland og undertegnede.
Bård brukte store deler av fredagen på å forsøke å få fatt i Ronny i håp om å lære ham reglene for rollespill, og jeg brukte minst like mye tid på å holde Ronny unna ham, for å skape mest mulig kaos på scenen. Cha og Bård leverte varene og appellerte til den delen av publikum som var interessert i rollespill (noe som gjennom en håndsopprekning viste seg å være alle unntatt Ronny Haugeland), mens Haugeland og Skaufjord var ekstremt høylytte og appellerte til den delen av publikum som var interesserte i Haugeland og Skaufjord (ingen håndsopprekning ble gjennomført, men jeg anslår nedslagsfeltet til minst 2). Serienett, tidsskriftet av og for folk som ikke liker tegneserier, beskrev seansen som «[..] mest moro for deltakarane som satt på scenen», og jeg må for første gang si meg fullstendig enig med Serienetts anmelder, selv om jeg har det fra sikre kilder at live rollespill vil være en fast post på OCX-programmet fremover, «om det så skulle bli en del av et sideprogram i et 4-mannstelt på utsiden». Innrømmelig var det meg selv som spredde dette ryktet til såpass mange at det begynte å sirkulere og ble plukket opp av redaktør Tonje Tornes som i likhet med meg hadde blitt sponset med en grei bunke drikkebonger, men hun sa, og jeg siterer: «Da sponser Egmont det!», men nå har du sagt det, Tonje, og jeg kommer til å holde deg ansvarlig – vi ses der!
Det eneste som er mer utfordrende enn å møte folk som ikke liker tegneseriene dine på festival, er å møte folk som virkelig gjør det, og etter å ha blitt forelest om 8 personers Dungeons and Dragons-kampanjer som strakk seg tilbake så langt som til 1995, i inngående detalj og med dramatisering av høydepunkter (les: kasting av terning), så flyktet jeg hjem for å kræsje på hotellet, og møtte 3 andre serieskapere som gjorde det samme på veien – det sosiale energimeteret fylles og tømmes samtidig på merkelig vis når folk som sitter inne store deler av året endelig møter alle de noen gang vil og ikke vil møte på en gang på et bibliotek hvor man ikke trenger å ha innestemme, og det er fantastisk helt til det sier stopp – eller, basert på hvordan noen så ut på lørdags morgen, ikke gjorde det.
Lørdag
Fremdeles full av overmot, eller mulig innbytteverdien av overnevnte drikkebonger, gikk jeg nok en gang mot festivalen, forbi en park hvor oslofolk nå hadde tatt naturopplevelsen ett skritt videre, og tatt med kajakker – som de selvfølgelig hadde plassert midt på plenen, for å unngå å kunne tørrtrene på noen av tingene man faktisk har bruk for når man er i en kajakk, som padling, velting, forsering av stryk eller lignende, mens de snakket om burgere og fikk en og annen frisbee i huet. Jeg orket ikke dette, så jeg gikk en lang omvei rundt, og svarte på en rekke meldinger fra folk som lurte på hvor festivalen var, om det kostet penger, og om det var et åpent arrangement eller kun for serietegnere. Utenfor festivalen var noen i ferd med å stifte opp plakater over de allerede godt bortgjemte OCX-plakatene, og det holdt tydeligvis ikke å dele på halvparten av oppslagstavlen – arrangementet «Morradi» presterte å få opp totalt 16 plakater over OCX sine 6.
Jeg stakk en tur innom festivalteltet, fikk øyekontakt og minnet sultne serieskapere om at jeg skulle kjøpe seriene deres mot slutten av festivalen.
Tore Strand Olsen og Inga Sætre holdt tegneseriekurs for barn fra 6 år oppover, som jeg strengt tatt burde få med meg da jeg tegner som en 6-åring, før neste programpost som var et innblikk i Samisk Mytologi og Mørk fantasy med Sunna Kitti. Jeg kom en halvtime for seint inn i dette programmet (og gjentar mitt ønske om at programpostene kunne blitt spilt inn som video eller i det minste som podcast – Kenny og Bengt, eller hva nå enn lydgutta het, har utstyret til det) da en av mine lesere hadde hengt seg opp i bruk av kommunevåpen for Midgard Kommune i SideQuest-serien og ville fortelle meg i inngående detalj om sin DnD-kampanje, men jeg rakk programmet «Manga med norske Øyne» med Helen Kaldheim, Hiwar Nheli og Jens K. Styve i panelet, moderert av ordstyrer Hans Ivar Stordal fra Strand Forlag. De svært forskjellige serieskaperne er alle inspirert av mangatradisjonen, heldigvis bortsett fra den delen hvor man må lese tegneseriene feil vei. Mangainnflytelsen på norske serier de senere årene er signifikant, noe Nordic Manga-bølgen er det tydeligste tegnet på, og jeg kunne skrevet en egen artikkel om det, men andre kunne skrevet den langt bedre og du har allerede brukt nok av arbeidstiden din til å lese akkurat dette innlegget, din snik, men to ting jeg tok med meg fra denne posten var at mangaantologien Rakkan, utgitt på Outland, skal legges ned – noe som gjorde meg trist, både fordi jeg ikke hadde hørt om den før, noe som sier mest om meg, og fordi det gjør like vondt hver gang en norsk seriesatsing må avsluttes. I tillegg ble det argumentert for at ja, det er lov å la seg inspirere av japansk seriekultur, som igjen er inspirert av vestlig seriekultur (panelets utsagn) og fenomenet kulturell appropriasjon er fullstendig bullshit fordi all kultur er appropriasjon med mindre du har funnet den på helt selv og det har du ikke. Phew, da var den debatten lagt død.
Festivalens definitive høydepunkt for min del (og hadde jeg hatt et snev av journalistisk integritet så hadde jeg ikke trukket frem enkeltpersoner på denne måten men det har jeg ikke så det gjør jeg), var scenepraten med den Brooklynbaserte seriekunstneren Brian Blomerth, om hans vitenskapshistoriske tegneserier om psykedelia.
Brian var på sin første tur i Europa, og hadde friket ut før han skulle i tollen og dermed droppet å ta med seg tegneseriene sine – som var i høy etterspørsel etter eventet. Han hadde fått for seg at serier måtte fortolles og at han i verste fall ville bli tatt for smugling. En annen teori var at han hadde glemt soppen sin i samme sekk som bøkene og dumpet dem, men dette skal jeg ikke spekulere i. Han fikk uansett ikke solgt noen på festivalen, en nedtur for norske seriekonsumenter.
Blomerth, som primært livnærer seg på plakater, lager fantastiske illustrasjoner som jeg med mitt manglende referansegrunnlag vil påstå er et amalgam av undergrunnsserier fra 60- og 70-tallet, dog ikke nødvendigvis helt Robert Crumb-aktige men nærmere plateomslagene til the Grateful Dead med et hint av Ralph Steadman, i hvert fall når det kommer til signaturer og blekkflekker, og, vel, fuck det, sjekk profilen hans selv – den er helt fantastisk.
Brian viste frem en tegneserie om psykedelia-pinoér Albert Hoffmans nå legendariske sykkeltur, hvor kjemikeren etter å uvitende ha syntetisert LSD slikket på skjeen han hadde blandet ut miksturen med, før han satt seg på sykkelen sin og påfølgende møtte Jesus, noe som blir feiret verden over i de store byene (Oslo er ikke en stor by) i World Bicycle Day hvor folk i den fremste kombinasjonen av genialitet og idioti verden har sett, tar store mengder LSD og sykler rundt hele dagen, helst midt i trafikken (og nei, Oslo, dere trenger ikke gjenskape dette på sparkesykler). Deretter snakket han om boken Mycelium Wassonnii, som handler om sopp. Man skulle tro den kun handlet om den psykedeliske varianten, men Blomerth hadde skrevet inngående om matsoppselgere fra tidlig 1900-tallet i New York, og gravd frem deres (eller andres – jeg husker ikke, men bøkene er på vei i posten) favoritt soppoppskrifter. Det første som slår deg med Blomerths verker er hvor visuelt intrikate de er, men det neste er hvor inngående han behandler hvert eneste element i seriene, fra historisk research og faglig korrekt representasjon av kjemisk utstyr, til å gi kantareller sitt eget språk, som man faktisk gjennom boken kan dekode for så å finne ut at kantarellene er noen skikkelige kåtinger som konsekvent fornærmer deg, så han så ikke noen grunn til at du skulle bruke tid på dette.
Her er utdrag fra min andre samtale med Brian Blomerth (min første var da jeg gikk inn på toalettet hvor han gjorde sitt fornødne, hvorpå han hyggelig forklarte at han ikke hadde låst døren, noe jeg strengt tatt hadde fått med meg, for så å innlede en samtale som jeg høflig trakk meg tilbake og senere angret da han ved vårt neste møte hadde økt såpass i lokal popularitet at det var vanskelig å få gjennomført en samtale):
Meg: (brifer med kunnskap, etter å ha sett omslaget til hans neste bok)
– Your next book, is it about the Nasa funded experiment where they gave dolphins LSD and masturbated them?
Brian:
– No, it’s actually not that one, allthough that’s a super interesting experiment, it’s the one where CIA trained dolphins to .. [et eller annet med John Lilly] (jeg hadde som sagt ikke med meg opptakeren, journ. anm. (PS: det bør kanskje stå skrib. anm. da jeg er strengt tatt er skribent og ikke journalist))
Dette med masturbering av delfiner på LSD regnes for øvrig ikke som en naturopplevelse, Oslo, så jeg ser ingen grunn til at jeg må bevitne noe slikt ved min neste forsering av park rundt OCX 24.
Brian ble revet fra meg, og godt var det, fordi han fortjener all mulig oppmerksomhet. Og om følgende ikke er klart hittil: jeg er nå en stor Brian Blomerth-fan, og siden det er nær umulig å finne bøkene hans på nettsiden hans, som ser ut som den er designet på geocities under innflytelse av psilocybin i 1998, noe jeg faktisk tror er tilfellet, og du bør virkelig sjekke den her, så vil jeg lede deg mot denne siden eller enda bedre mot noe som ikke er Amazon, men deadline nærmer seg og den søkingen får du ta deg av selv. Jeg skriver dette ikke fordi jeg har noen kommersiell interesse i det hele, men grunnet kombinasjonen av at fyren hadde forlagt bøkene sine, og kun booket én dag på sin første tur over Atlanteren noen sinne, mulig grunnet økonom, enten personlig eller i reisebudsjettet til OCX – det vet jeg ikke.
Neste programpost var Portrett av en brennende T3sla, av Fanny Vaager og Annika Linn Verdal Homme, som bød på festivalens beste seriepremiss: Den unge rapgruppen YMGM blir hanket inn av et reklamebyå for å gi oljeverstingen NorÖil et popularitetsløft i sosiale medier, og havner dermed i etisk dilemma mellom penger og integritet, som de løser ved å gå for begge deler – spoiler: det går til helvete. Serien oppstod først som hørespill, og ble senere ført i pennen av Homme, som tegner som om 90-tallet aldri sluttet, som er den høyeste utmerkelse. Boken var nominert til årets serie 2023, sammen med et knippe andre knallsterke kandidater, deriblant Anja Dahle Øverbye, Xueting Yang, Christopher Nielsen og Flu Hartberg, som stakk av med seieren.
Diplomet var et portrett av kunstneren selv, tegnet av Ronny Haugeland, og jeg skulle gjerne vært flue på veggen når Flu måtte sitte med dette gigantiske bildet av seg selv på Bølerbanen på vei hjem.
Nivået på norske serier er skyhøyt, noe både programmet og årets tegneserienominerte bærer vitne om. En tur innom OCX gir inspirasjon og inntrykk i bøtter og spann, enten man er en del av seriemiljøet eller ikke. Totalen fremstår som en næringsrik motvekt til den algoritmiske innholdsdietten man ofte ender med å konsumere ellers i hverdagen. Alle norske serieskapere stiller med de samme premissene, det vil si: for lite penger, men med et enormt ønske om å formidle egne historier, på sin egen måte. Resultatet er originale fortellinger, sann seriekunst, og autentiske stemmer i stor grad ubesudlet av for mange redaksjonelle instanser.
Jeg sparerte ut fra biblioteket på aftenen, og observerte at noen allerede var i ferd med å stifte opp Tons of Rock-plakater over OCX-plakatene som var blitt stiftet over Morradi-plakatene, samt at teltet var blitt pakket ned så jeg ikke fikk innfridd løftet mitt – men jeg lover at jeg skal kjøpe seriene deres neste år, folkens, og har allerede bestilt en håndfull. Det håper jeg andre gjør også, såvel som sjekke ut de sosiale mediekanalene til tegnerne.
Jeg dro hjem og leste ferdig de siste seriene fra OCX-bunken jeg hadde tatt med meg i fjor.
De var veldig bra, og det er du også.
David Skaufjord er bonde på Høylandet i Nord-Trøndelag. Herfra lager han dataspill, tv-serier og en tegneserie som Walter Wehus i Empirix tidligere har beskrevet som «Tidvis morsom, men forferdelig tegnet».
Edit: fuck, i det jeg åpnet mailen for å levere inn denne seriereportasjen, mottok jeg denne mailen (nederst). Heldigvis mottok jeg den andre mailen (øverst) samtidig. Jeg beklager til alle Empirix’ lesere, samtidig så tror jeg dere dodga en kule her, så: vel bekomme.
