Anmeldelse

Gamle gubber: Magikeren, Klare for asylet, Tette ører
Wilfrid Lupano, Paul Cauuet
Oversatt av Olivia Tångring
Outland forlag, 2021

Hvordan var det egentlig jeg hadde tenkt å bli gammel? Sikkert er det i alle fall at ingen ungdommer drømmer om pleiehjem, sykdom og ensomhet.

Da jeg var ung, var trenden i de geriatriske dagdrømmene å gå sammen med venner og flytte inn i et pensjonist-kollektiv. Der skulle man dele på ressursene for å sikre alle tilgang på private helsetjenester, innkvarterte sykepleiere og minst én hasjplantasje i kjelleren. Så ble vi eldre, og innså at de fleste vi kjenner er for irriterende til å bo sammen med over tid. 

De sosiale idealene i planen tenkte vi ikke så mye på. Og sånn er det vel. Selv de som starter solid plantet på venstresiden lar seg oftest dytte – delvis av komfort, delvis av irritasjon over de nye unge menneskene man selv ikke er en del av – over i en konservativ livsanskuelse. 

Den franske tegneserien Gamle gubber (Le Vieux Fourneaux), en av de mest underkjente oversatte utgivelsene i Norge de siste årene, har sterke argumenter for at det går an å gjøre ting annerledes.

Store og små linjer

Serien har kommet med to bøker så langt, og hver av dem samler tre album. Historiene følger tre tilårskomne venner med røtter på den franske landsbygden, supplert av et galleri av sterke bifigurer i alle aldre.

Pierrot er en av lederne i en gjeng aldrende situasjonister som går under navnet «Hverken øyne eller herre» (forklart av oversetteren i en av flere gode fotnoter som en vri på det franske anarkistiske slagordet «Ni dieu, ni maître», verken Gud eller herre.) Antoine er en gammel fagforeningsmann, mens Emile er rugbyspilleren som forlot landsbyen i ung alder for å reise rundt i Stillehavet. 

Selv om de irriterer hverandre grønne slik gamle venner skal gjøre, deler de et politisk syn godt til venstre i politikken og ikke minst en grunnleggende solidaritet med de svakere i samfunnet.

I disse historiene legger manusforfatter Wilfrid Lupano for dagen et eget talent for å blande mikro- og makroperspektiver i samme narrativ. I den lille landsbyen historiene kretser om, er hjørnesteinsbedriften Garan Servier (en fiktiv produsent av antidepressiva) en stadig kilde til både personlige forviklinger og samfunnsøkonomiske diskusjoner. Garan Servier senior hadde en affære med Antoines kone, og det eventuelle farskapet dette førte til er lenge et mysterium. På makronivå er bedriften naturligvis viktig for regionen, og i historien Magikeren er det funnet av en sjelden gresshoppe som forstyrrer planene om en utvidelse som ville skaffet byen sårt tiltrengte arbeidsplasser. 

Anarkistene aksjonerer

Heldigvis strekker engasjementet til våre venner seg lengre enn nesetippen. Pierrots anarkistgruppe griper like gjerne tak i klimasaken som asylpolitikken, og kaster seg ut i sin særegne form for aksjonisme godt hjulpet av rullestoler og rullatorer. Som Pierrot forklarer i første bok: «Vi tvinger oss inn på mottagelser, bransjefester, cocktailkvelder, politiske møter og så lager vi kaos! Vi er handikappede gamlinger – og ondsinnede! Ordensmaktens verste mareritt. Om de rører oss, så anmelder vi dem! Vi krever skadeserstatninger, det får det hele til å gå rundt».

Vennenes underminering av fransk asylpolitikk gir en spesielt emosjonell klangbunn til historien Klare for asylet, som du kan se et utdrag av under.

Varierte figurer

Tegningene til Cauuet nærmer seg realismen, mens figurene blir tegnet med varierende grad av karikatur. Det er mange detaljer og mange streker her, noe som kan gjøre Gamle gubber til en litt utmattende leseopplevelse i motsetning til mer klassiske, stiliserte (eller enklere, om du vil) fransk-belgiske humoralbum som Asterix eller Sprint

Cauuet har en slående stor variasjon i typegalleriet sitt, og selv bifigurer får en egen, slående fysiognomi. Tegneren har også en egen følelse for fransk landsbyidyll, og det er mange solvarme vegger og bakketopper å hvile øynene på her. 

Særlig en trio ungdommer er en tilbakevendende kilde til visuelle gags her, når de til stadighet lager analoge versjoner av dataspill som Plants Vs. Zombies og Angry Birds for å avhjelpe den skjermfrie kjedsomheten.

Ingen ironi

Vel så viktig som de tre gamle gubbene er Sophie, Antoines barnebarn, som vi møter høygravid i starten av første bok. Sophie og datteren (og det mystiske fraværet av en barnefar) har forlatt storbyen for å ta over bestemorens dukketeater. På tross av at heller ikke hun er immun for grandiose ideer, fungerer hun som en jording for den mer radikale trioen. 

Gamle gubber er en av de beste oversatte tegneseriene jeg har lest de siste årene, og om den ikke har nådd et større publikum kan det være fordi den skjuler seg bak omslag som er heller lite tiltalende (i de norske utgavene burde kanskje ikke Outland forlag ha lent seg på det tilsvarende fæle franske coverdesignet). 

Det er en serie som har drama, humor, såpeopera og hjerte, og som ikke ber om unnskyldning for å bli eitrende forbanna for urettferdighet og dumskap. Det sosiale engasjementet i Gamle gubber er blottet for ironi, og når boken først gjør narr ler vi like mye med dem som av dem.

Det er håp for gamlingene. Snart er det jo vår tur til å bestemme hvordan de skal være.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.