Det er ikke alt man er like stolt av fra ungdomstida, sanger og dikt man lagde i ytterste inderlighet, forelskelser som var rene fantasifostre, og de andre høyst reelle som viste seg å være totale katastrofer. Serieskaper Ola Olsen Lysgaard ser derimot ikke ut til å ha noe problemer med sine ungdomssynder, snarere tvert imot! Etter å ha fått mye ros for den tause serien «Haugsson» (les vår anmeldelse her), gir han nå nemlig ut striper han lagde fra 2009 og 2010, da var han 17-18 år.[infobox]
Den første stripa av «Super nok» er grei nok. Illustrasjon: Ola Olsen Lysgaard
«Olalys› består av to serier. «Super Nok» er den tidligste, den er en slags superheltparodi hvor Vidundergutt og Dr. Jente er bestevenner og erkefiender på samme tid. Serien ble publisert på Nettserier.no og gikk en stund i M.
Den andre er «Mørketid», en langt mer stilig stripeserie som kjennetegnes av en mørk og absurd humor. Jeg var selv med i Dagbladets jury da «Mørketid» kom på tredjeplass i stripekonkurransen i 2011 og var definitivt en av dem som stemte den oppover på lista.
Illustrasjon: Ola Olsen Lysgaard
«Super Nok» kjennetegnes av klare farger og sleivete strek og generelt infantil humor. Jeg smiler noen ganger, blant annet er det en morsom vits om onomatopoetikon, eller «lydmalende ord» som vi vel lærte at det het i norsktimen på videregående. Muligens var det også i en slik time Lysgaard tegnet denne stripa. Men bortsett fra noen morsomme meta-vitser er «teit» ordet som faller meg mest inn når jeg leser «Super Nok». Hadde sidemannen min tegnet disse og vist meg dem i timene hadde jeg nok satt stor pris på det, men hvorfor de skal foreviges på papir når de allerede finnes på nett er for meg uforståelig.
«Mørketid» er et år yngre og en mye mer interessant serie. Her har Lysgaard funnet en helt distinkt stil som passer godt sammen med den mørke humoren. Ikke alle stripene er like slående, men Lysgaard viser en imponerende og svært moden evne til å harselere med samfunnet rundt seg. Han er rett og slett en god observatør, noe som er gull verd som stripetegner. De to seriene har ellers ikke noen åpenbare berøringspunkter og man oppnår ingen merverdi av å få de presentert sammen på denne måten. Hvorfor Überpress og Lysgaard likevel har valgt å gjøre det kan jeg bare spekulere i, kanskje de fikk støttepenger eller noe?
«Olalys» fungerer greit som tidtrøyte, men hos en så talentfull serieskaper som Lysgaard er det hans kommende arbeider som er de interessante, og ikke gamle ungdomssynder som fint kunne støvet bort i en skuff eller i et lite brukt hjørne av Nettserier.no.
