Gender Queer er akkurat den boken vi trenger nå

Aldri hadde jeg trodd jeg skulle leve i en tid hvor bøker brennes og forbys i land som hevder å være liberale demokratier. Men nå skjer det. To år etter utgivelsen i 2019 var Maia Kobabes bok Gender Queer blitt USAs mest forbudte bok.

Tegneserieromanen har blitt episenter for en debatt som deler landet i to. På den ene siden finner man en rekke konservative foreldrenettverk og republikanske politikere som hevder at boken har pornografisk innhold, og at den vil være skadelig for barn. I den andre enden finner man demokrater og LHBTQIA+-miljøet som mener Kobabes bok tvert imot kan være en livline for barn som ikke finner plass innenfor tokjønnsmodellen eller med heteronormativ seksualitet.

 Forfatteren selv er naturlig nok overrasket og trist over at eres (Maia Kobabe bruker Spivak-pronomene «E», «EM», «ERES» (på engelsk: «E», «EM», «EIR»)) selvbiografiske roman har skapt slik kontrovers. At denne absurde diskusjonen også opptar amerikanske toppolitikere som Floridas guvernør Ron DeSantis, avslører at både de hardt tilkjempede rettighetene til USAs skeive, så vel som den amerikanske ytringsfriheten, er under press.

Kontroversiell også i Norge

Tilbake til selve boken, som nå er tilgjengelig i norsk språkdrakt, vil det være naivt å hevde at Gender Queer er ukontroversiell. Også her til lands finnes det religiøse og konservative miljøer som nok vil boken til livs. Med det sagt tror jeg ikke de fleste norske lesere vil la seg provosere av bokens påstått pornografiske innhold; det dreier seg i hovedsak om noen relativt uskyldige fremstillinger av masturbering og skeiv sex.

Derimot tror jeg en betydelig del av befolkningen vil kunne oppleve frustrasjon i møte med hovedpersonens kjønnsdysfori. Av Amnesty og FRIs nyeste rapport kommer det fram at man de siste årene har hatt en eksplosiv økning av hatytringer mot skeive på sosiale medier, og at disse er særlig rettet mot transpersoner og ikke-binære.

Her vil Kobabes bok kunne være en øyeåpner for flere. For i motsetning til de fleste debattene rundt kjønn som har funnet sted i Norge, hvor mange som tilsynelatende identifiserer seg med kjønnet de er født i dominerer ordskiftet, får vi her komme tett på noen som har levd med denne indre kampen fra barnsben av.

Kobabe er født i en jentekropp. E oppdras som jente – vel å merke i en relativt frilynt familie hvor tradisjonelle kjønnsroller tillegges liten vekt. Det er derfor først når Kobabe begynner på skolen at e begynner å føle at e er annerledes. På en badetur i tredjeklasse vil e gå i bar overkropp som guttene, men får streng beskjed av læreren om at e må kle på seg igjen. Dette vekker forvirring og skam i hovedpersonen – hvorfor kan ikke e gjøre som de andre?

Allestedsnærværende kjønnsbåser

Det er Kobabes søken etter egen identitet som utgjør Gender Queers hovedhandling. Vi følger em gjennom skolegang og universitet, og videre inn i voksenlivet. Gjennom disse definerende årene finner e gradvis mer og mer en kjønnsforståelse e føler seg komfortabel med.

Historien som møter oss, er sår og åpenhjertig. Kobabe slipper leseren inn i det aller innerste. E deler generøst av sine egne funderinger rundt eget kjønn og seksualitet. Særlig en større rute hvor Kobabe omringes av snakkebobler, som samlet utgjør et slags sneglehus, har risset seg inn på netthinnen min. Her reflekterer e rundt hvorvidt e kan være trans, og hvis det stemmer, er e da en heterofil gutt? Eller en homofil eller bifil en? Tankerekka bare fortsetter, men e finner ikke svar.

For mange av oss som identifiserer oss med det kjønnet vi har fått tilskrevet ved fødselen, tror jeg det er vanskelig å forstå at kjønn kan være så viktig. Men Kobabe evner å formidle at det er nettopp det at e ikke-identifiserer seg med å bli kalt «jente» eller «hun» som gjør det så altoppslukende. Så og si hver dag må e forholde seg til å bli plassert i en bås som føles feil og fremmed. Det er både vondt og irriterende. Og det blir ikke lettere av at folk flest tilsynelatende finner ikke-binær kjønnsidentitet irriterende.

En viktig bok

I USA ble Kobabes bok i utgangspunktet ansett å være en bok for ungdommer og unge voksne. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor – boken er lettlest, og tegningene er barnlige og uskyldige. En leken koloritt og relativt enkel strek underbygger opplevelsen av romanen som svært tilgjengelig. Verket er mer informativt enn det er kunstnerisk interessant.

Alt dette er med på å gjøre tegneserieromanen til en velegnet ungdomsbok. Dog vil jeg driste meg til å påstå at det kanskje ikke er de yngste, men de eldre som vil ha mest nytte av å lese boken. Og da kanskje særlig de som sliter med å forstå at det finnes folk som ikke identifiserer seg med kjønnet de er født i.

Kunst og litteratur kan, og skal, utfordre oss. Kobabe gjør nettopp dette. Ikke ved å være misjonerende eller bastant, men gjennom å være åpen. Det er det som gjør Gender Queer til en bok som folk flest ville ha godt av å lese. Dette vil kunne tjene både de som kjenner seg igjen i eres kamp og de som forarges av den. Når vi ikke forbyr dem, kan uttrykk som provoserer også på sikt bedre vår forståelse for hverandre.