En studie i det monotone

Jeg kjenner kanadiske Guy Delisle som en tegneserieskaper som har funnet sin nisje, og holder seg til den: Personlige reiseskildringer, tegnet og fortalt ved hjelp av tydelige og enkle grep, med en humor som oppstår på egen bekostning i møte med fremmede kulturer. Med bøker som Pyongyang, Shenzhen og Jerusalem har han stadfestet seg som en viktig tegneseriedokumentarist, ved siden av sine medskapere på det franske forlaget L’Association, som på mange måter er hovedpulsåren til moderne tegneseriebiografi.

I motsetning til L’Association-kollegaer som Lewis Trondheim og David B., hvis biografier er personlige og psykologiske, har Delisle holdt seg til en mer nøktern, observatorisk form. Den tydeligste parallellen er kanskje mellom ham og Joe Sacco, tegneseriejournalisten mest kjent for Palestina. Men hvor Saccos arbeider har politiske og journalistiske perspektiver, føles Delisles blottet for verdiinnprentinger, og minner meg heller om mindre utleverende versjoner av en dagbok.

Gissel skiller seg ut blant Delisles øvrige arbeider da dette ikke er en førstehåndsskildring, men en annenhåndsfortelling fortalt av Christophe André. Som tittelen antyder er dette fortellingen om Christophes tid som gissel. Han arbeidet i 1997 for Leger uten grenser i Ingusjetia, Russland, og fortellingen begynner ganske direkte når han plutselig blir vekket på natten av tsjetsjenske separatister, halt ut av sengen, og kjørt over grensen til Tsjetsjenia, hvor han blir lenket til en radiator.

Så mye mer er det ikke å fortelle om selve narrativet i boken, da dette er størsteparten av handlingen over hundrevis av sider. Dette er en ekstremt repetitiv bok som beskriver en mann i fullstendig uvisshet om situasjonen han befinner seg i, og som synker sakte ned i depresjon som følge.

Sekundær subjektivitet

Jeg innser at jeg konsekvent har fremstilt Delisle som ganske kjedelig så langt i denne teksten, noe som bare er delvis oppriktig. Delisles fortellerstil er definitivt ganske tørr, men det er en gjennomgående sjarm og enkelhet i alle verkene hans som gjør opp for dette. De er konkrete og beskrivende, men viser også en varm interesse for stoffet og de skildrede opplevelsene, som på mange måter holdes åpent for tolkning for leseren.

De første tegneseriene jeg tenkte på i kontrast til Gissel var to andre annenhåndsbiografier: Maus av Art Spiegelman og Alan’s War av Emmanuel Guibert. Særlig Maus er kjent for sine ekspressive skildringer av Spiegelman seniors opplevelser av hendelsene i konsentrasjonsleirene, og fortellingen avbrytes hyppig av personlige sekvenser, diskusjoner med faren under intervjuene, tilleggsinformasjon som utbroderer en større kontekst, og så videre. Alan’s Warbenytter seg også av en større verktøykasse – blant annet viser den fotografier – for å frem en følelse av helhet i beskrivelsen av en annen manns opplevelser.

Jeg skal ikke henge meg opp for mye i hva Delisle ikke har gjort. Derimot tror jeg det kan være interessant å sette kontrastere valgene som er gjort med andre fremgangsmåter. Hvor mye frihet har man lov til å ta seg når man beskriver andres opplevelser? Delisles fremgangsmåte er nøktern, og holder seg konsekvent til Christophes egen innlesing av hendelsene, uten utbroderinger eller tillegg fra serieskaperens side. På den annen side blir Spiegelmans ekspressive sekvenser en nødvendighet da han ønsker å mane frem en slags hyperrealisme av Auschwitz’ grusomheter. 

Ærlig talt er jeg litt overrasket over at Delisle ikke har benyttet seg av lignende virkemidler, særlig med tanke på at dette antageligvis er den mest monotone fortellingen jeg noensinne har lest i tegneserieformat. På den annen side bebreider jeg ham ikke, for det virker. Og på mange plan er det bokens tykkelse, og måten situasjonen hales ut, som har skyld i dette.

Repetitiv monotoni

Jeg har ikke følelsen av at Delisle aktivt interesserer seg for å utforske media- og formatspesifikke aspekter på samme måte som Maus og Alan’s War. Likevel fungerer Gissel på mange plan, også formatmessig. Den er noe underveldende når det kommer til å beskrive Christophes indre liv, men gjennom sitt kontante 3×2-ruteoppsett med variasjoner, i sin fargeløshet og i sin repetitive monotoni, får den frem en sterk følelse av den apatien og depresjonen Christophe sakte synker ned i ettersom ukene og månedene går. Tankene går i sirkler, drømmer om flukt kverner i hodet, de samme motivene gang på gang gjennom boken. Det er det samme rommet, og måten perspektivet flytter seg til pæren i taket og er bevisst på forskjellige detaljer (det barrikaderte vinduet, radiatoren) gir en følelse av en håpløs situasjon hvor tiden nesten står stille.

Christophe roer seg ned ved å liste opp historiske slag og figurer fra Napoleonskrigene. Selv under et rømningsforsøk lister han seg stille ut, uten selvtillit, som et barn som ikke vil gå og legge seg, og yter ingen motstand da han blir oppdaget av kidnapperne som sender ham rett tilbake til rommet sitt. Denne maktesløsheten når sin topp når han blir sett av et lite barn som spiller fotball i gangen, noe som får Christophe til å skamme seg, og føle seg som det usleste mennesket i verden.

Kontekstløst og personlig

Dette er riktignok en veldig personlig fortelling, men jeg savner også litt informasjon om Christophes kidnappere, og hvem de tsjetsjenske separatistene egentlig er. I løpet av boken droppes et par navn, men leseren får aldri et innblikk i motiver eller annen kontekstuell informasjon. Dette fører til et moralperspektiv i fullstendig svart-hvitt.Samtidig er det en form for realisme som kommer frem gjennom denne kvernende monotonien som er svært interessant, og nesten utmattende for meg som leser. Ved å utelukke alt av kontekst understrekes også følelsen å være fanget i sitt eget hode.

Christophe beskriver sin situasjon best selv, da han sier at det å være gissel er verre enn å sitte i fengsel – som innsatt vet man i det minste hvorfor man er der. Det er disse psykologiske kvalene Gissel beskriver på en veldig spesifikk måte, og den gir noe som føles som et godt innblikk i å befinne seg i en slik situasjon. Motstanden man yter i en gisselsituasjon er annerledes enn i andre tilfeller av overgrep, da man alltid lever med en usikkerhet om når man kan bli sluppet fri eller noen kommer deg til unnsetning. Dette er nok en tanke som kverner i hodet på Christophe gjennom hele boken, og en stor grunn til at desperasjonen eskalerer når det går uke etter uke, og ingenting skjer.

Stort sett er Gissel en tilfredsstillende fortelling som føles annerledes enn mye annet. Fortellingen er mer dramatisk enn Delisles tidligere arbeider, som er av mer hverdagslig natur. Man finner nok ikke mange gisselsituasjoner beskrevet på en lignende nøktern måte i andre medier heller. Christophe er en mer menneskelig figur enn de heroiske, mer følelsesløse figurene man ser i filmer som Un condamné à mort s’est échappé, eller, for den del, moderne fengselsfilmer fra Hollywood, som utfører sine rømningsplaner med kald determinasjon. Christophes tvil og depresjon beskrives på en svært menneskelig måte, og dette er også bokens største styrke.

Jeg anser Gissel som en svært vellykket bok som allikevel, fra mitt ståpunkt, har en del mangler. Jeg setter pris på at boken i stor grad skiller seg fra, og benytter seg av andre virkemidler enn andre annenhåndsverk, og føler absolutt at den tilføyer noe nytt. Derimot synes jeg ikke at den gjør jobben like suksessfullt som bøker som Maus. Kanskje dette er en umulig standard å sette, men i en personlig bok som forsøker å plassere deg i hodet på protagonisten, hadde psykologiske virkemidler vært på sin plass. Gissel står allikevel står godt støpt i Delisles sedvanlige formspråk, samtidig som den føles som noe nytt, både sjangermessig, og blant forfatterens øvrige oeuvre.